Jesus er den gode hyrde
Joh. 10, 11 - 17.

Av Lars Oftedal 1838 - 1900

Vi leser et høyst merkelig ord hos Jesaja. Hør dette: "som en gjeter skal Han fø sin flokk, Han skal samle lammene med sin arm og bære dem ved sitt bryst. dem som har lam skal Han lede."
Her tales om en hyrde med sin hjord. Hans forhold til hjorden, til fårene og lammene beskrives på en slik måte at vi må skjønne, at det er en hyrde som virkelig elsker sin hjord, en hyrde, for hvem det er hjertesak med fårene og lammene.

Han passer dem omhyggelig med mat og drikke. Er de kommet bort og har fart vill fra hjorden, så søker Han dem opp, samler dem i sin arm og fører dem tilbake. Er de trette og avmektige så de ikke kan gå, så bærer Han dem, og de får som har lam, har Han alltid et våkent øye med, så de ikke mangler noe, og fører og leder dem på slike veier og slike måter som det er best for dem. Si meg, er det ikke liflig?

Jo, aldeles.

Selv om denne person, denne hyrde, som omtales her, ikke akkurat sto i noe nærmere forhold til oss og ikke vedkom oss noe videre, så kunne vi allikevel av en slik yndig beskrivelse føle oss dratt hen til Ham med lyst og lengsel etter et nærmere bekjentskap til Ham, og spørre: Hvem er denne hyrde? Og vårt evangelium i dag svarer: Jeg, jeg er den hyrde, som profeten Jesaja bringer det gledelige vitnesbyrd om, at Han skal komme. Og "den gode hyrde," som vi av dagens tekst ser å være kommet og nå vitner om seg selv - det er en og samme person - Jesus. .

Til toppen

Av Lars Oftedal 1838 - 1900

Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.

Hvem er Jesu får? Av naturen er ingen av oss Jesu får - "vi, vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei," som også David bekjenner: "Jeg har fart vill. Oppsøk din tjener som et tapt får!", og apostelen Peter: "Dere var som villfarne får." Det er dette, det tales om i en salme, når det heter:

Slik er det med oss alle sammen av naturen. Men derfor kom Jesus, den gode hyrde, og satte livet til for fårene, for de forvillede og fortapte får, for oss, for at vi igjen skulle bli Hans får, samlet som lam i Hans arm, båret som får i Hans skjød.
Venn, atter engang si meg: Er du et Jesu får? Det var en tid, da alle disse var Jesu får, så sant de er døpt med den kristelige dåp. Den treenige Gud har fordum antatt deg til sitt barn i den hellige dåp. men er vi det ennå? Akk!

Massen av dem, som engang gjennom dåpens gjenfødende nådemiddel ble Jesu får, er igjen gått ut av den gode hyrdes fåresti, forvillet og tapte i verdens øde ørken, etterspurte og etterlyste av fårenes hyrde. Hvor er du? - La oss også i dag, til tross for at det er skjedd så ofte før, forsøke med noen ord å fremstille, hvordan det tapte får blir et Jesu får. - Når synderen ved Den Hellige Ånds kall blir så meget rørt og beveget i hjerte og samvittighet, at han begynner å tenke over sin tilstand, å overveie sitt forhold til Gud, så kommer han alltid i noen nød og vånde. Nå kan Den Hellige Ånd mer uhindret og stadig få trenge seg inn til hans hjertes dyp med sin overbevisning og opplysning. De gjørlige synder i tanker, ord, begjæringer og gjerninger blir mer erkjente og vokser til en forskrekkelig mengde. Som oftest er det da især enkelte synder, noen bestemte overtredelser, som er blitt til skjødesynd, til vanesynd, eller noen hemmelige misgjerninger, og svære fall, som trykker hjertet så tungt, og nå er nøden stor, meget stor.  Kjente nå også sjelen straks veien til Jesus med all sin synd og alt sitt besvær, så fant den snart hvile, - men dessverre, i den sak er vi meget vankundige og tungnemme.

Ja, om vi bare hadde anledning og frimodighet til i denne vår nød å åpne hjertet for en eller annen, som er opplyst av Guds Ånd og kjenner den Herre Jesus, så skulle endatil det bli oss til atskillig lettelse og veiledning. Men noen kjenner ingen, de tør åpne seg for, andre tør ikke, eller vil ikke åpne seg for noen, skjønt anledningen, ja endatil oppfordringen var der, og så går de inntil i årevis med den trykkende byrde, pinte og plaget - i en forferdelig nød.

Den gode hyrde, som leter etter synderen, mens han vandrer sovende og sikker i synden, glemmer ham enda mindre nå, da han har begynt å se og gråte over sin våde. Men før synderen i denne sin nød helt og fullt vil overgi seg til den gode hyrde, forsøker han seg i alminnelighet først i kortere eller lengre tid med noe selvarbeide og selvforbedring. Det er nemlig så dypt inngrodd i vår natur, at saligheten fås for penger og arbeide, at de fleste må gjennomgå en slik kur med å "veie ut penger der, hvor det ikke er brød," og "arbeide der, hvor de ikke kan mettes," før de lar seg overtale til å "kjøpe uten penger og uten betaling vin og melk."

Rettferdiggjørelsen av tro uten gjerninger er aldeles imot naturen og fornuften.  Så går det noen tid med synders avleggelse, bønner, tårer og gjerninger, - men ingen varig trøst, ingen fred. Det blir bare verre og verre, fordi loven, som synderen holdes under, alltid "vekker" de syndige lyster, idet den "er maktesløs på grunn av kjødet," og synden blir bare mer levende igjen, jo mer synderen arbeider på å oppfylle lovens fordringer.

Hva det vil si å være "solgt under synden," "død i synder og overtredelser," "fortapt og fordømt til den evige død" - det lærer synderen først nå å forstå. Naturens vanart og dype fordervelse eller arvesyndens gjennomtrengende gift blir nå kjent og erkjent som den fordømmelige rot og kilde til alle de gjørlige synder. Og nå - på det aller kjærligste innbudt av evangeliets liflige røst - nødes det arme, forvillede får omsider å vende seg til den gode hyrde, Jesus, som med glede tar det på sine skuldre og bærer det hjem. Dette er en synders omvendelse. Slik blir det tapte får et Jesu får. Hvor godt, hvor salig det er å være et Jesu får! .

Til toppen

Av W. F. Besser

Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre. For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene.*

Leiekaren, som tinges for lønn til å røkte fårene, har ganske naturlig sitt liv kjærere enn de fårs liv, som ikke er hans eiendom. Derfor røkter han dem vel, så lenge det ikke er noen fare på ferde, men når han ser ulven komme, så forlater han fårene og flykter, for han har ingen omsorg for de får, som ulven røver og atspreder.

Hvem er nå leiekaren? I en forstand gis det visstnok bare en hyrde, og alle de som ellers kalles hyrder, er denne hyrdes leiekarer, for etter skapelsens og forløsningens dobbelte eiendomsrett, tilhører fårene som eiendom, bare én hyrde, Kristus, - og selv til Peter, sier ikke herren: "Vokt dine," men: "Vokt mine får."

Likevel kan ikke benevnelsen leiekar ha denne betydning her. Den gode hyrde Kristus vil jo tvert imot uttrykkelig ha det dyrebare hyrdenavn til felles med alle kirkelige hyrder, som gjennom Ham, i Hans navn og under Den Hellige Ånds ledsagelse kommer til Hans menighet, og taler derfor i de følgende vers om seg selv med de samme ord, som i v.4 om dem, som er fårenes hyrder, fordi de går inn gjennom døren.
Om enn kristelige hyrder ikke, likesom den gode hyrde, setter sitt liv til for fårenes frelse, så bringer de dem likevel ordet om denne fullbrakte forløsning, og med evangeliets forkynnelse, som sendebud i Kristi sted, drevet av Kristi kjærlighet, Han som fårene tilhører, styrter de seg imot helvetulven, som de ser nærmer seg for å røve og atspre fårene.

De har omsorg for fårene, for de lever ikke av hjorden, som leiekarer, men for hjorden, som hyrder. De vil ikke bare fø hjorden i gledens dager og rolige tider, men også i prøvelsens time stå fast hos den og ikke forlate den og flykte. For den kjærlighet, som Kristus har elsket dem først med, og til hvis utdelende redskaper Han har gjort dem, den tillater dem ikke uten hjertelig deltagelse og hjelperik motstand i det guddommelige ords og bønnens kraft å se om så bare ett eneste av Kristi lam er røvet av fienden, myrdet i syndens og skjenselens snare, eller om hjorden er atspredt og søndersplittet ved falsk lærdom og ugudelig vandel.

Nei, nei! Hyrder, som før Kristi eiendomshjord med det løsen: "For deg, Guds Lam, alene, og ikke for meg vil jeg fø dine lam!" - de er ikke flyktende leiekarer, når ulven kommer, men sier med Paulus til alle menneskelige tanker, som vil gjøre dem matte, svake og forsagte: "Hvorfor gråter dere og knuser mitt hjerte? Jeg er beredt, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld!"

Hvem er altså den leiekar, som Herren setter opp i motsetning til seg selv som den gode hyrde? Det må være en, som ikke formår å motstå den fremtrengende ulv og beskytte fårene. Leiekaren flykter, fordi han er leiekar, sier Herren: Han kan ikke annet, fordi han nå engang er leiekar og ikke hyrde. Å flykte er her ingen hyrdesynd, men en leiekaregenskap.

Iblant tyvene og morderne, som står i ulvens, den arrige tyvs og morders tjeneste, skal vi ikke søke leiekaren. Nå var visstnok de fleste, men likevel ikke alle fariseere slike tyver og mordere - en Gamaliel f.eks. hadde ikke i sinne å stjele, røve og myrde, men virkelig etter beste evne, som Moses' ekte disippel, å fø fårene. Men det var umulig for loven å rive synderne ut av dødens svelg. Når ulven kommer, d.e., når djevelen, som har dødens velde, gjør sin rett til synderen gjeldende, da kan lovens gjerninger ikke hjelpe eller beskytte, da må selv Guds mest trofaste leiekar Moses flykte, ja selv om han ville sette sitt liv til for fårene, ville løsepengen bli ham for stor, og han ville omkomme med dem.

Luther rammer det rette, når han sier: "Leiekaren vet bare å forkynne de ti bud, og at man skal gjøre gode gjerninger. Men slik forkynnelse kan likevel ikke trøste eller oppholde lenger, enn inntil djevelen kommer, som ikke spør etter våre gjerninger, vår fyllestgjørelse og vårt liv, men hvor han ikke finner Kristus, der har han vunnet spill, farer frem, sønderriver og fortærer sjeler etter behag, uhindret.

Ja, slike lærere og mestere kan ikke engang hjelpe seg selv, men blir sammen med fårene forskremte og forjagede, så de ikke forstår å holde stand, men blir til sist selv et bytte for fienden, om de ikke lærer noen annen utvei."

Derfor har også Moses selv lært og undervist andre om en annen hjelp, for han har skrevet om Kristus, og Gamaliels store disippel (Paulus) har til gagns erfart, hva leiekaren formår og ikke formår, og er løpt i den gode hyrdes armer for å bli et får av Hans gressgangs hjord og en hyrde for Hans får. Herren vil la alle redelige leiekarer finne Paulus' vei. Men "disse er få," sier Luther, "likeså få nå, som den gang blant jødene." Men Han hjelper alle, som ved Hans nåde er hyrder og ikke leiekarer, så de må finnes tro, når det nå gjelder å møte ulven!

Ingenting er mer bedrøvelig, enn når hyrder bærer seg ad som ikke hyrder og, i stedet for med den gode hyrdes makt og myndighet å dra frem mot ulvens angrep, synker tilbake i leiekarens avmakt. .

Til toppen

Av J. R. Macduff

Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen. Jeg setter mitt liv til for fårene.

"Den gode hyrde," - av hele sitt hjerte kan de får, som kjenner Hans røst, bevitne sannheten av dette navn og ord.
Hvor måtte de vel ikke ha blitt til evig tid, om ikke Han hadde forlatt sin herlighets troen for å stige ned til denne forbannelsens mørke dal for her å gi sitt liv til gjenløsning for mange? Tenk på Hans kjærlighet til hvert enkelt får av hjorden, hvordan Han med utrettelig tålmodighet vandrer gjennom den veiløse villmark og ikke hører opp med å gå etter fåret, før Han finner det. Tenk på, at Hans kjærlighet varer ved fremdeles.
Jeg er den gode hyrde. Ennå følger det ømt voktende øye de syndige, villfarne får. Verken himmelens herlighet eller englenes lovsanger kan fordunkle eller forminske Hans kjærlighet til oss.
Disse nådige ord "jeg kjenner mine," lyder likeså liflig fra Hans lepper i dette øyeblikk, som da de første gang ble uttalt. Hver troende, især den svakeste, den tretteste, den avmektigste, er gjenstand for Hans omsorg. Hans kjærlighetsfulle øye følger meg i ørkenen dag for dag, viser meg til gressganger, gir nøye akt på mine prøvelser, mine sorger og besværligheter - over hver ujevn bakke, over hver flod, på hver bøyning av veien, gjennom hvert tornekratt går Han foran. Han driver ikke hårdt, nei Han leder mildt. Han fører oss ikke en ukjent vei - for Han har selv gått den før. Han har drukket av hver bekk på veien. Han har selv vært pint og fristet, derfor kan Han hjelpe dem, som fristes. Han taler slik: "Frykt ikke, jeg kan ikke lede deg vill. Følg meg i den kalde ødemark, i den hete ørken så vel som på den grønne eng og til det friske vann. Spør du hvorfor jeg forlater de solbelyste steder med sitt blomsterteppe og sitt varme solskinn og i dets sted tar deg avsides til høye fjell, gledeløse og sørgelige steder? Stol på meg, jeg vil lede deg på stier du ikke kjenner, men som alle er velkjente og stukket ut av meg.  Følg du meg." - "Og mine kjenner meg!"  Kjære leser, kan du istemme disse slutningsord av dette nådige tilsagn? Kjenner du Ham i hele Hans persons herlighet, i hele Hans uutsigelige ømhet og kjærlighet, i alt, hva Han gjør mot deg?
Reisende i Jødeland har fortalt, at fårene der ikke bare følger hyrden, når han leder dem, men også mens de går og eter av gresset, stadig ser på ham for å forvisse seg om, at de er i hans nærhet. Er det slik med deg? Ser du stadig på Jesus? "Søk Ham på alle dine veier, og Han, Han skal gjøre dine stier rette." Overlat fremtiden til Ham. "Herren er min hyrde, jeg skal ikke mangle noen ting."
Jeg skal ikke mangle noen ting. Dette har en vakkert kalt "Messias' fårs breking." La dette bli din løsning under vandringen gjennom ørkenen, inntil nåden blir fullkommen i herlighet. La dette være uttrykk for din enfoldige tro og faste hensikt. "Det er de som følger Lammet hvor det går." - Og fårene følger Ham, fordi de kjenner Hans røst. .

 Til toppen

Av Carl Ferdinand Wilhelm Walther f. 1811

Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde.

Kristus vil med dette ikke si annet enn: Se, den gode hyrde, som profetene har lovt, det er meg. Selv om jeg er sendt til de fortapte får av Israels hus, så er jeg likevel ikke sendt bare for dem. Hele den syndige verden, er den hjord som jeg vil anta meg og være hyrde for: "Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen," som ikke er av Israels folk, ikke av den jødiske menighet, - det er de arme hedninger, som før sto utenfor Israels borgerrett og var fremmede for paktene med deres løfte: "Også dem skal jeg lede," jeg må åpnede skranker, som hittil har skilt dem fra Guds folk, så også de kan komme i samfunn med dem, "og de skal høre min røst," jeg skal la mitt ord bli forkynt også for dem, og de skal motta det i troen, slik skal det da bli "én hjord og én hyrde." Den tidligere forskjell mellom jøder og hedninger skal nå opphøre, for jeg vil bygge en menighet, som ikke lenger er bundet til noe særskilt folk, noe særskilt land, noen særskilt lov. Hele jorden skal være denne min menighets skip, og himlen dens hvelving. På alle steder vil den ved dåpen åpne sine porter på vidt gap, og gjennom dem vil de troende av alle folkeslag gå dit inn som ett folk. Ikke noe land, ingen strøm, ikke noe hav, ikke noe fjell, ikke noe språk, ingen statsforvaltning og ikke noe himmelstrøk danner nå grensen for Guds utvalgte hjord. Ved troen på Kristus er nå millioner mennesker av alle nasjoner, soner, tider, slekter og stender blitt forente til én menighet, som er ett hjerte og én sjel, under sin usynlige Herre og Mester Jesus Kristus.
Nå heter det, som apostelen skriver til efeserne: "Kom derfor i hu at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da Han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde Han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte Han fiendskapet. Og Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom Ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd."
I brevet til romerne skriver derfor også apostelen: "Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst."

Ja, den treenige Gud være lovet for det i all evighet.

Amen. .

Til toppen