2 søndag etter pinse

Slik roper David til Israels folkehop, slik roper apostlene til de kristne forsamlinger, slik roper vi med alvor og ettertrykk til den tilstedeværende forsamling, - dere, kjære brødre - i dag, om dere hører Hans røst, så forherd ikke deres hjerter!

Hva vil det si å være forherdet? Det er å være som en stokk, - det vil si å ha tykke ører som ikke hører, å være hård i hjertet, - ha et tillukket sinn for Guds vitnesbyrd, vekkestemmer og gjerninger. Det vil si å være som brolegningen på gaten, som det regner, snør og hagler på uten at den blir myk. Det vil si å befinne seg i en tilstand hvor man pleier å si, at "her er møye og arbeide tapt." Fiendskapet mot Gud er blitt bestemt og modent, og vantroen har slått sine røtter aldeles fast.

Forherdede folk kan det bare være tale om, der hvor Guds røst, - lov og evangelium, - og opprop til bot og omvendelse lyder. Forherdelsen oppstår ved at man motsetter seg et nådekall etter det annet, og med vantroen overvinner det ene Guds vitnesbyrd og sannhetsord etter det annet.

Jo rikere en stad eller menighet er på Guds ord, desto større anledning er det så vel til omvendelse, som til forherdelse. Der hvor evangeliet lyder kraftig, finnes de fleste forherdede likesom de fleste omvendte. I dag, om dere hører Hans røst så forherd ikke deres hjerter!

Det er vantroende i vår midte, som i deres hjerter ikke holder seg til Israels Gud. Det har allerede lykkes dem å bringe mange nådekall, - som nådde dem, - til å springe i stykker på deres motstands panser, og å riste av mang en pil som traff dem.

Vel, i dag skal dere høre en slik røst av den levende Gud, - et slikt vitnesbyrd om at Han er Herren, som dere ikke ofte har hørt noe lignende. Lykkes det dere å væpne dere også mot denne røst, - lykkes det dere å berøve dette vitnesbyrd dets kraft så det ikke kan nå deres sjel, og å overvinne det med vantroen, hva skal da ennå kunne røre dere?

Så er dere atter kommet et stort skritt bort fra frelsen og den ytterste forherdelses dom nærmere.
Derfor, i dag om dere hører Hans røst, så forherd ikke deres hjerter! .

Det var en rik mann som var kledd i purpur og fint lin, og som levde i vellyst hver dag. Men det var en fattig tigger som hette Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkesår og ønsket å bli mettet med smulene som falt fra den rike mannens bord. Men også hundene kom og slikket sårene hans.

Hvor ulike var nå ikke disse to mennesker! Den ene var rik, og det er jo noe av det viktigste av det som menneskene kaller jordisk lykke. Nesten enhver trakter jo etter å være rik, - og mangt et menneske begår synd på synd og selger slik sin sjel til djevelen for å bli rik.

Nå, dette menneske var rikt, og altså i menneskers øyne meget lykkelig - for penger kan man jo på jorden få alt hva hjertet begjærer. Men han var ikke alene rik, men også fornem, det ser vi av det at han kledde seg i purpur. Det kalte man nemlig et skjønt tøy av glimrende rød farge, som egentlig bare kongene bærer, - og som ingen i landet måtte bære uten kongens tillatelse, - slik at bare de aller fornemste folk som sto kongen nærmest, fikk tillatelse til å bære purpurklær.

Slik var altså denne mann dobbelt lykkelig - for han var ikke bare meget rik, men også meget fornem.

Å, hvor alle folk måtte bøye seg for ham og prise seg lykkelig når den rike, fornemme mann bare sendte dem et nådig blikk og sa dem et vennlig ord. I tillegg ser vi, at han ikke som gnierne gjemte sine penger på kistebunnen og av gjerrighet ikke engang spiste seg mett, - men han gjorde seg til gode med sin rikdom, - anskaffet seg de skjønneste klær, det fineste linklede - det beste var neppe godt nok for ham. Og når han nå viste seg i sine fine klær, i sin pynt og stas, hvor måtte ikke da folk se på ham med misunnelse og tenke - den som bare var så lykkelig! For pynt og stas og skjønne klær gjelder jo ennå blant menneskene for den største lykksalighet.

Slik har djevelen forblindet menneskenes hjerter og øyne! Videre levde dette menneske som om det hver dag var bryllup, - for det heter at han levde i vellyst hver dag! I hans hus gikk det alltid høyt til, den beste mat og drikke sto på hans bord, og hvor det gas noe å se og høre av øyenslyst og verdens fornøyelser, der var han. Og slik gikk det til hver dag.

Var ikke dette et lykkelig menneske? Ja, i verdens øyne var han lykkelig, - av sine venner ble han visst prist lykkelig, og han har visst også selv holdt seg for meget lykkelig, for i det jordiske hadde han jo ingen mangel.

Sammenlign nå denne mann med den fattige Lasarus! Han var så ulykkelig at det her i denne menighet, ja, vel kanskje i hele landet ikke finnes et så ulykkelig menneske. Han var så fattig at han ikke engang hadde husly, men måtte ligge på gaten, - så fattig at han ikke engang hadde en seng, men måtte ligge på jorden under åpen himmel, - så fattig at han med lengselsfulle blikk så på de brødsmuler som falt fra den rikes bord, og gjerne ville ha stilt sin hunger med det som den rike mann trådte under sine føtter, om bare noen ville ha gitt ham det. Og i tillegg til denne fattigdom kom nå også den mest smertefulle sykdom - hele hans legeme var dekket med sår, slik at det nesten ikke var noe sunt sted på hele hans legeme. Og en lege hadde han ikke som kunne gi ham noe til lindring, for hvordan skulle den fattige mann kunne betale ham? Legemidler og salver hadde han heller ikke, - de var jo altfor dyre for ham. Og under all denne fattigdom og sykdom var han så ganske forlatt av menneskene at ingen bekymret seg over ham. Den rike så ham vel ligge for sin dør, men i stedet for å forbarme seg over ham har han vel ofte sagt: Det vemmelige menneske med sine sår, om han bare ville legge seg et annet sted, så man ikke alltid behøvde å se på ham!

Menneskene gikk vel forbi ham på gaten, men det var ingen barmhjertig samaritan som tok ham opp og pleide ham. Men menneskene må vel ha tenkt eller sagt: Hvorfor ligger du alltid i veien for oss på gaten, man kan jo ikke engang komme forbi deg! De ufornuftige dyr var mer barmhjertige enn menneskene, - hundene forbarmet seg over den elendige Lasarus, men ikke menneskene. Hundene måtte være hans leger, apotekere og sykepassere, de kom medlidende og slikket hans sår og lindret slik hans smerter.

Var denne mann ikke meget, meget ulykkelig? Å, dere fattige, om dere mang en gang føler deres fattigdom med smerte og må klage og gråte over det - dere syke som må føle deres sykdoms smerter og må jamre dere, tenk på den elendige Lasarus og, i stedet for å klage, takk Herren på deres kne for at det ennå går dere så godt i sammenligning med denne arme, arme mann!

- Slik ser dere, hvor høyst ulike disse menneskers kår var på jorden. Med hvem ville dere vel ha byttet? Jeg tror, at ingen ville bytte med den fattige Lasarus, men kanskje de fleste gjerne med den rike mann! Likevel sier jeg dere, at allerede her på jorden var den fattige Lasarus tusende ganger lykkeligere enn den rike mann. For likeså ulike som de var ytre sett, likeså ulike var de i det indre. Den rike mann var et ugudelig menneske, for ellers hadde han ikke kunnet leve slik i verdens lyst og gjøre buken til sin Gud og forøde sin rikdom. Den fattige Lasarus derimot var from, for ellers hadde han ikke kunnet være så stille og tålmodig i sin jammer og elendighet.

Den rike mann levde altså uten Gud med djevelen, og den fattige Lasarus levde med Gud uten samfunn med djevelen. Den rike mann kunne ikke be, for uten Gud gis ingen bønn, men Lasarus kunne be til sin trofaste Gud, og slik hadde han likevel fred, for Gud forlot ham ikke om enn menneskene forlot ham.

Og den som lever uten Gud som et djevelens barn, han er dog til tross for alt ytre vellevnet allerede her på jorden den aller ulykkeligste skapning, for han kjenner ikke de beste gleder, - gledene i Gud, - men han kjenner bare de gleder som også svinene kjenner, nemlig eting og drikking. Men den som lever med Gud, han er også under all ytre elendighet lykkelig, for han er salig i sin Gud og i de himmelske gleder som Gud allerede her på jorden gir de fromme hjerter. .

Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams skjød. Men også den rike døde og ble begravd. Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, - da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Da ropte han, og sa: Far Abraham! forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden.

Som et menneske tror, slik lever han, som han lever, slik dør han, som han dør, slik farer han, og som han farer, slik blir han evinnelig.

Er dette sant, da er det oss alle den aller viktigste og høyst maktpåliggende sannhet - samtidig er det en sannhet av så fast sammenheng, at alle dens deler flyter og følger av hverandre eller slutter sammen likesom leddene i et kjede.

Jeg vil nevne dem ennå engang for hukommelsens skyld: Å menneske, hvem du så er, uten persons anseelse eller forskjell, som du tror, slik lever du, som du lever, slik dør du, som du dør, slik farer du, og som du farer, slik blir du evinnelig.

Søker vi eksempel til stadfestelse og forklaring på dette, da kjennes neppe i den ganske Hellige Skrift noe fullstendigere enn det, som dagens tekst forestiller. Særdeles om den fordum rike, nå meget fattige manns tilstand både i livet og i døden.

Denne mann trodde ille - for han, - likesom hans fem brødre, - trodde ikke Moses og profetene før det var for sent. Da han fikk troen i hendene og løftet sine øyne aller først, da var han i helvete og i pinen.

Slik en vantro som hans førte til en vannhellig livsførsel i vellyst, prakt og overdådighet. Denne livsførsel fortsatte han til sin dødsdag og ble aldri omvendt, - fikk aldri nåde: Følgelig døde han i sine synder og under Guds hårde vredes dom.

Denne dom begynte han straks etter døden å føle - for han klaget seg over å lide pine i en ildslue. I dette søkte han trøst i sin fader Abraham, men fikk avslag. Han søkte leskelse ved en dråpe vann fra Lasarus' finger, men fikk intet og måtte altså fortvile i sin evig usalige tilstand. Mon dette ikke opplyser nok om, hva jeg nylig har sagt om et ondt menneskes onde skjebne i evigheten, som en følge av hans ondskap her i verden?

Likesom den elendige, men troende og tålmodige Lasarus' skjebne, ved en salig omskiftelse i døden viser det helt motsatte hos dem som hører Gud til.

Å, at da dette til gagns måtte lukke opp øynene på alle dødelige den stund man ennå lever i nådens tid og kan betenke seg, - hva som tjener til ens fred! De levende pleier ellers å lukke øynene på de døende eller å trykke deres øyelokk til, når disse står åpne. Her kan vi vende saken om og la de døde lukke øynene opp på de levende. Jeg mener sinnets øyne når de lukkes til av sikkerhetssøvn, som er den åndelige død. Lasarus og den rike mann, i første rekke den siste, som teksten taler mest om, er sannelig slike dødninger som kan lukke opp etterlevendes øyne.
Å, at dette må skje, endog i denne time, ja ved denne preken. .

Den mann, som levde her så trygg
I synd og verdens glede,
Og kastet Guds ord bak sin rygg,
Ga armod ei å ete,
Han døde og ble gravet ned,
Men våknet opp i pinenes sted,
Hvor dømte håpløst gråter.

Men Lasarus, Gud kjenner ham
Sin venn i armods vånde!
Slik fattigdom og verdens skam
Vil Gud selv gå til hånde;
Guds engler sto der flokk i flokk
På vente om hans sengestokk,
Der han oppgav sin ånde.

Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines.

Vår teksts billedlige talemåter om Lasarus' trøst i Abrahams skjød og om den rike manns pine i en ildslue uten minste lindring eller leskelse, er vel uegentlige og rettes og er innrettet etter vårt ufullkomne begrep. Men så mye ser vi, at begge deler sikter til å gi oss høye tanker, både om de saliges glede og de fordømtes pine. Særdeles forestilles denne siste som en skrekkelig, men rettferdig omskiftelse for en mann, som nylig var langt bedre vant, da han før levde hver dag i herlighet og glede, men nå hver dag omgitt med kval og pine. Før i et jordisk paradis, men nå i det aller gresseligste fengsel. Før i høyaktelse, heder og ære, nå i ytterste skam og skjensel. Før kledd med purpur og kostelige linklær, men nå med en brennende lue. Før svømmende i overflødighet av allehånde lekkerheter, men nå berøvet endatil en eneste dråpe vann til leskelse. Nå måtte fråtseren hungre, drankeren tørste, den stolte tredes ned i ytterste forakt og den ubarmhjertige underkastes en hård og ubarmhjertig dom.

Se, så ille farer hver den som dør ille, - som dør i sine synder, - som fullender et ugudelig livsløp ved en usalig død. Etter at han her har fått i kjødet, går han hen og høster fordervelse av kjødet. Etter at han har fylt sine synders mål, går han hen og drikker ut Guds vredes berme. Etter at han har foraktet Guds godhets, barmhjertighets og tålmodighets rikdom, men hopet seg opp vrede på vredens dag, da går han omsider, - slik som Judas, - til sitt sted i pinenes hus, hvor apostelen sier at enhver misgjerning skal få sin egen straff. Sin rette forholdsmessige og etter syndens art innrettede straff, - større eller mindre, - flere eller færre hugg, - likevel alltid så mange og så hårde plager, at om en dødelig følte noe av det da utvalgte han heller det verste verden har, og holdt seg enda lykksalig ved slikt bytte.

Tenk noe nøyere over denne sak, mine venner, den er det vel verd. Trøster en ugudelig seg ved det at helvetes ild ikke er en elementarisk og egentlig ild, da la ham tenke over, at den torde være noe langt pinaktigere og smerteligere enn alt hva vi kjenner, og følgelig ennå mer å frykte enn den gloende ild.

Jesus befaler oss ikke å frykte menneskene, - men vi skulle, sier Han, frykte for den som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete. Når Han vil trøste, glede og saliggjøre sine venner i det himmelske Jerusalem, da må det være noe rettskaffent, stort, herlig og usigelig salig. Likeså noe usigelig og ondt, når Hans høyre hånd er utstrakt til fordervelse, pine og helvetes plage. Hans minste finger, - så å si, - trykker hårdt her i livet. Når samvittigheten plutselig våkner opp, og den angerfylte er ferdig til å ta livet av seg selv, ja undertiden virkelig gjør det idet han griper som Judas til strikken.

Denne fortvilelsesfulle angst som man her ser på noen arme mennesker, lar oss andre forstå noe av hva en liten forsmak og forspill på helvete, - enn si helvete selv, - vil si.

Bare en urolig samvittighets nagende orm og brennende ild er så gjennomtrengende, som de vet som har hatt noen omgang med den slags arme mennesker i deres oppvekkelsestid, - da Guds piler satt i dem, og Hans hånd var tung på dem både natt og dag.

Nå, så slutt fra det mindre til det større, hva det vil si, at etter nådens tid og termin, - ja omsider etter den ytterste dom, - både legeme og sjel sammen henvises i den evige ild som er beredt djevelen og hans engler.

Hør ennå et merkelig språk om dette til betimelig advarsel, nemlig: "For det er i sannhet rettferdig av Gud å gi trengsel til gjengjeld for dem som fører trengsel over dere, men dere som lider trengsel, skal Han gi ro sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem, som ikke kjenner Gud og over dem, som ikke er lydige mot vår Herres Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra Hans makts herlighet - den dag da Han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror."

Tenk menneske, på enden vel,
Se, døden skiller kropp og sjel!
Adlyd din Gud, gjør hjertens bot,
Med synd besvær ei sinn og mot!
Her blir du ei, men bortgår,
Og som du lever, lønn du får.

Hvo verden elsker mer enn Gud,
Og spott kun driver med Hans bud,
Og lever som den rike mann
I verdens lyst, som han best kan,
Han tjener djevlen åpnbar,
Og like straff med hannem har.

Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss.

Når vi nå spør: Hva er da dette store svelg mellom de frelste i Paradis og de fortapte i dødsriket for noe? - da må vi huske å forstå de åndelige ting på åndelig vis - for sannelig, det store svelg som hindrer de troende fra å komme over til dødsriket og de vantro fra å komme over til Paradis, er ikke noen som helst ytre hindring, ikke noe som en stor flod eller en stor kløft, som er for bred til å komme over, selv om man gjerne ville. Det er ikke slik å forstå, som om de vantro i dødsriket riktig gjerne ville omvende seg, og riktig gjerne ville over til Paradis, men p.g.a. en slik ytre hindring blir nødt til å bli hvor de er, - nei, kjære, det store svelg er et et åndelig svelg, en åndelig hindring: det er en åndelig umulighet for de mennesker, som er døde i vantro å omvende seg, og det er en åndelig umulighet for de mennesker, som er døde i troen å falle fra. Det er det store svelg: den åndelige umulighet. Det er altså visst, at det er et svelg befestet mellom de troende i Paradiset, - og de vantro i dødsriket, - så de aldri kan komme over til Paradis og bli troende. Her i livet er det jo alltid, Gud være lovet, en åndelig mulighet for, at et vantro menneske kan komme over svelget og bli troende, - men når et menneske dør i sin vantro, blir svelget så stort, at ingen kan komme over det. Så blir det umulig for noe menneske å få sinn til å komme over til de hellige i Paradiset, umulig for et menneske å få sinn til å si ja til Guds ord.
Og på samme måte, venner, er det også med de troende. Når man er død, død i troen, ja, så blir det store svelg så stort, at man ikke kan komme over det mer, at det vil være aldeles umulig for et menneske, som er blitt frelst av Jesus til Paradis og føler all den trøst som finnes der, over å være kommet bort fra alt det onde, aldeles umulig der for et menneske å få lyst til verden og verdens mennesker, aldeles umulig for ham å forlate Jesus, å tape sin kjærlighet til Jesus.
Ja, det er det store svelg, og det er Guds ord, som sier oss dette. Her i livet kan den vantro omvendes - det blir bestandig vanskeligere, - etter døden er all omvendelse umulig - her i livet kan den troende falle fra, - etter døden er ikke noe frafall mulig. .

Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

Den rike manns sjel har altså den klareste erindring om sitt liv på jorden og om sine brødres liv; han føler at hans tilstand er høsten av hans jordiske utsæd. "Skulle noen," sier Løhe, "ha lyst til å fortolke den nøyaktige og pinende erindring om dette liv som vi finner hos den rike mann, som straff, men derimot nære tvil om også de fromme beholder minnene om det timelige liv, så kan vi overbevise ham og gi et fullt tilfredsstillende bevis for de saliges erindring om dette liv. Er da ikke også Abrahams sjel, som den rike mann taler med, og som taler med den rike mann igjen, en menneskesjel som har gått fra dette livet til hint, ja en fyrste for alle salige sjeler som kommer etter, og som alle andre sjeler samler seg hos? Og denne patriarksjel har ikke bare erindring om sitt eget jordeliv, den har overhodet den klareste innsikt i menneskenes jordiske tilstander. Den har kunnskap om mennesker som har levd på jorden lenge etter den, kunnskap om Moses og profetene; ja, den synes å ha fullkommen underretning ikke bare om deres liv og gjerninger, som var slike fyrster i Guds rike, som Moses og profetene, den kjenner Lasarus' jordeliv, den kjenner den fordømte rike manns jordeliv, den kjenner livet til den rike manns brødre, som ennå er på jorden; den har altså fortløpende kunnskap om det som skjer her. Hvilken sammenheng viser ikke vår tekst, at det finner sted mellom dette og hint liv, hvilken deltagelse blant Guds hellige i hin verden for deres skjebne som ennå kjemper her! Sannelig, med blikket henvendt på denne tekst, er det slett ikke noe vågestykke å strekke den glede som finner sted hos Gud og Hans engler over en synder som omvender seg, ut, også til de fullendte rettferdiges ånder, som ifølge Hebr. 12 bor med de hellige engler i en og samme stad, det himmelske Jerusalem. De, ettersom de selv var syndere, volder en synders omvendelse dem en enda større glede enn selve englene. Og når en meddelelse kan finne sted fra pinens sted til fredens sted, hvorfor skulle ikke da Faderhusets innbyggere stå i samfunn med hverandre og slik fremfor alt kunne kjenne og gjenkjenne hverandre? Hvor langt sikrere grunn for vår tro på et samfunn og et salig samliv imellom de forløste sjeler har vi ikke i denne teksten."
Skjedde brorens bønn i helvete av kjærlighet til de fem brødre på jorden? Da var jo den rike mann ennå ikke fullkomment lik djevelen; for han ønsker at alle mennesker skal komme til hans pines sted. Har han kanskje fryktet for sine forførte brødres bebreidelser i helvete? Kanskje også det; men hovedsakelig var han fylt av bebreidelse og bitterhet imot Gud, av hvis kjærlighet han ennå ikke hadde noen erkjennelse. Abraham forstår meget vel den rike manns mening og sier til ham:

Mannen, som selv var i pine, ville altså velte all skyld bort fra seg og over på Gud, - på Gud, som han hatet (i alle sine ord nevner han ikke engang Guds navn). Han var ikke blitt tilstrekkelig oppfordret til å gjøre omvendelse; han hadde ikke kunnet ane, at det i evigheten gas en kval lik den han led. Men i dette løy han for seg selv. Han hadde, likesom hans brødre, hatt Guds ord; Moses og profetene, som lever i deres skrifter, hadde vitnet for ham, om det han nå følte i sin nærhet og så i det fjerne; men han hadde bare ikke hørt på dem, han hadde foraktet dem. Og han foraktet sannhetens ord like til denne stund, for:

Han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.

Nei! Altså ennå det samme forherdede og gjenstridige hjerte, som ikke vil gi Gud rett, men vil mestre Ham og velte skylden over på Ham! Ennå den samme uvitenhet om frelsens vei! Vel bringer han nå ordet omvendelse, som i livet hadde vært ham høyst imot, over sine lepper, men forstår ved omvendelse ikke noe annet enn et nødtvungent middel mot helvetes pine. Og nå skal Gud ha forsømt ham; med Ordets forkynnelse skal ikke noe kunne utrettes! Dersom Lasarus hadde vært oppstanden fra de døde og var kommet i mitt hus, vil han si, da ville jeg ha trodd på himmel og helvete og omvendt meg! Men han lyver, og i hans samvittighet heter det: "Du har ikke villet."

Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.

"Skal ikke et folk søke til sin Gud? Til ordet og til vitnesbyrdet! – Dersom de ikke taler i samsvar med dette ord, så er det ingen morgenrøde for dem" (Jes. 8,19-20). Slik er det skjedd; jødene som forakter Moses og profetene, som de har, men ikke hører, de farer vill i mørket. En annen Lasarus er oppstått fra de døde; (Joh. 11,14) da rådslo fariseerne om, hvordan de skulle komme Jesus til livs. Herren selv er oppstått fra de døde; men de vantro forble vantro imot Jonas' tegn, og prestene og saddukeerne ble fortørnet over at apostlene forkynte Jesu oppstandelse fra de døde.
Ordet er oss gitt, et i enhver henseende tilstrekkelig ord; det kan opplyse våre hjerter og i omvendelsens og troens orden gjøre oss salige. Så klart og overbevisende som Guds åpenbaring av sitt ord er for alle hjerter, som er villige til å tro, ville ikke noe budskap som ble brakt av en av de døde være. Og vi har ikke bare Moses og profetene, vi har Guds elskede og høylovede Sønn, som har satt seg ved Majestetens høyre hånd i det høye og har gitt sin menighet lærere som sendes ut med den apostoliske fullmakt: "Den som hører dere, hører meg." Forakter vi dette, den guddommelige prekens ord, så vil ikke Guds kjærlighet tvinge oss. Men ve dem som i pinen må føle og se, hva de vegret seg mot å høre og å tro til salighet.

Til en slutning enda et ord. Det er svært vanlig, at det på denne søndag, da Lasarus blir sendt til oss gjennom ordet, at fattige folk går ut av kirken med den trøst: Gud skje lov, vi vil ikke ende i helvete, for vi lever ikke alle våre dager i herlighet og glede! Men - "Gud kjenner hjertene deres!" Den rike mann i dødsriket har mange "brødre" i sin "fars hus" på jorden. Denne verdens gud har forblindet manges sinn, og bare de hører ikke til hans hus, som i likhet med Lasarus henger ved den levende Gud og sier: "Du, o Gud, er vårt hjertes trøst og vår del evinnelig." Augustin sier: "Den rike mann var fattig i sinrikdom, Lasarus var rik i sin fattigdom; hin (den rike mann) har ikke hans rikdom, men hans fattigdom gjort usalig; denne (Lasarus) har ikke hans fattigdom, men hans rikdom gjort salig."
Bare når Kristus bor i ditt hjerte, kan du bo i det rette, utvalgte lasarett på jorden. Eller, ville englene erkjenne slike for Lasarus' brødre, som vel er fattige og syke, men ikke åndelig fattige og syke, men tvert imot i deres egne tanker er rike og ganske mette og ikke trengende til noen lege? Visselig nei! Helvetes flammer ville fortære deres "fortjeneste." Og du kristenmenneske som gjorde bot og i troen har grepet livet, du flyr fariseernes rikdom! Det er det farligste "purpur" et menneske kan iføre seg, når han tar sin egen rettferdighet utenpå Jesu Kristi fortjenestes kledning og praler med en fullferdig hellighets "kostelige linklede."
La oss bli i de arme synderes lasarett, inntil vi for evig helbredet fra alle sår, blir hentet hjem til Paradiset.

Stå opp av søvne, o min sjel!
Oppvåkn og tenk på enden vel!
Lukk Herrens ord i hjertet inn,
Besvær med synden ei ditt sinn!
Her bliver du ei, men bortgår,
Og visst du høster, som du sår.