Hyrden og fåret, kvinnen og penningen
Luk. 15, 1 - 10

Av Friedrich Wilhelm Krummacher 1796 - 1868

"Israel, glem meg ikke!" slik taler Herren.  Jeg kjenner neppe noe mer hjertegripende ord enn dette. En vemodig bønn av en forsmådd, - en tilsidesatt - venn er det. Og hvem er denne miskjente, denne bedende venn? Det er Ham som er kjærligheten selv, Guds moderhjerte, synderes Frelser.

Og hadde Han grunn til en slik bønn!? Akk hvem mer enn Han? Hvis noen er glemt, tilsidesatt, miskjent på jorden, så er det du velsignede venn!

- "Glem meg ikke!" Til hver enkelt av oss lyder dette tilrop. Å, at det måtte finne åpne ører og åpne hjerter.

Se, du kjente Ham allerede en gang, min broder, eller sto Ham nær - men nå gidder du ikke mer kjenne Ham. Akk, sku opp - der står Han for deg du frafalne barn, og kaster smertelige blikk på deg. Du har allerede en gang ligget ved Hans bryst og boler nå igjen med verden - du spiste himmelbrød av Hans hender og orker nå igjen å ete mask med svinene.

Der står Han for deg og det er som om Hans blikk vil spørre deg: "Kjenner du meg ennå?" Akk hør, hør bare - Han ber: "Glem meg ikke!" Du troløse, synk tilbake i Hans armer, til Hans hjerte og la tårene flyte.

- Og du, - kom i hu alt hva Han har gjort for deg i fra ungdommen av - hvordan Han - den trofaste, - har bevart deg alltid og alle vegne og på underfull vis revet deg ut av så mang en trengsel.

Det var en tid da du visste det: Det gjorde Herren! Nå har du glemt det og Herren selv likeså. Se, Hans hukommelse er bedre og mer tro. Der står Han ferdig: "Glem meg ikke!" Å hør den, - denne bønn av tilgivende og lokkende kjærlighet! Slå deg for ditt bryst og si: "Herre, glemmer jeg deg, så glemme meg min høyre hånd evinnelig!"

Å hør det alle, dette ord av den mest imøtekommende nåde, - den mest vidunderlige kjærlighet. Alle tings skaper går skapningen i møte, det elskverdigste og høyeste gode treder hen til synderen og ber: "Glem meg ikke!"

Min Gud og Herre, hvem kan fatte det! Nei, videre behøves ikke noe annet, enn at man i troen hører dette ord, og man lever ikke seg selv, men Gud i Kristus Jesus.

"Israel, glem meg ikke!" Slik taler Herren. Måtte vår betraktning i dag tjene til, - ikke bare å åpenbare for dere betydningen av denne store bønn, - men også til å trykke bønnen selv dypt og uutslettelig inn i deres hjerter. .

Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Alle tollere og syndere holdt seg nær Jesus for å høre Ham. Fariseerne og de skriftlærde klaget og sa: "Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem."

Med uttrykket tollere og syndere forstås i den hellige Skrift de grove syndere som har stelt seg slik, at alle og enhver kunne se det. De som har handlet så grovt at de av enhver erkjennes for syndere, og som heller ikke selv kunne nekte at de er syndere og grove overtredere av de guddommelige bud.

Tollerne var den gang åpenbare tyver, bedragere og utsugere, for de hadde forpaktet tollen for en stor sum penger av de romerske riddere og søkte nå på alle måter å få sine penger inn igjen ved åpenbart bedrageri, - og ingen hindret dem i det. Klager hjalp ikke noe, for de romerske riddere som de hadde forpaktet tollen av, satt også i retten og sto alltid tollerne bi.

Slik drev de uten blussel og hinder sitt ugudelige vesen og plaget og utsugde folket. Andre grove syndere, så som horkarler, fråtsere, drankere og gudsbespottere, ble nå slått sammen med disse tollere - og når man altså talte om tollere og syndere, så mente man dermed de åpenbare, grove syndere, som enhver kunne peke på med fingrene og si: Det og det har de gjort.

Disse folk - forteller vår tekst, - kom nå til Jesus for å høre Ham. Vi ser altså at deres synder plaget dem, og derfor oppsøkte de Jesus, da de jo hadde hørt om Ham, at Han var kommet for å søke og frelse de fortapte.

Det var hunger etter frelse, lengsel etter syndenes forlatelse og etter å bli salige, som drev dem hen til Jesus - for den som vil vedbli i sine synder, kommer ikke til Kristus for å høre Ham som det står skrevet: Hver den som gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset for at hans gjerninger ikke skal bli åpenbart, Joh. 3, 20.

Og hvordan tok nå den Herre Jesus imot disse folk? Akk venner! Han som virkelig er kommet for å søke de fortapte og frelse de ugudelige, Han mottok dem vennlig og forkynte evangeliet for dem. Han hadde jo ingen større glede, enn når Han kunne rive en synder løs av djevelens klør og vise ham veien til det evige liv.

Dette så og hørte nå fariseerne og de skriftkloke. Nå skulle man tenke at de hjertelig hadde gledet seg over at den Herre Jesus med slik forbarmende kjærlighet tok seg av disse arme, elendige og forkomne mennesker, men tvert imot leser vi om dem, at de knurret over det og sa spottende: Denne tar imot syndere og eter med dem!

Hva for folk var da disse fariseere og skriftlærde? I det ytre var de nettopp det motsatte av tollere og syndere. De hadde ikke stjålet og ikke myrdet og ikke bedrevet hor: Man kunne ikke si noen grove synder om dem - de var ærbare folk, og i tillegg så holdt de også meget på Guds ord, gikk i templet, bivånte den offentlige gudstjeneste, ga tiende til prestene og almisser til de fattige, fastet og ba og gjaldt for fromme, hellige folk og betraktet også seg selv som det, slik at de mente at de slett ikke kunne gå glipp av himmelen.

De hadde, med sine gode gjerninger, meget vel fortjent den mente de. At de nå var ordentlige og ærbare folk, det ville ha vært ganske godt, - at de voktet seg for grove synder og traktet etter å føre et fromt og hellig liv, det ville også ha vært ganske vel, dersom de bare ikke hadde vært så hovmodige og ikke hadde gjort seg så mange innbilninger om deres fromhet og rettskaffenhet. Men så hovmodige var de, at jeg sannelig ikke torde ha rådet noen å si til dem, at også de var arme syndere og måtte bli salige av nåde. Jeg tror at de av forbitrelse hadde spyttet den dristige predikant like i ansiktet og sagt: Hva? Skulle vi være syndere? Brave, fromme folk er vi og ingen syndere - se nå bare på de gode gjerninger som vi gjør. Ja så fromme er vi, at vi ikke engang kan tåle at Jesus gjør seg så simpel, at Han taler med tollere og syndere, - omgås med dem og endatil eter med dem! Å omgås med sånne folk som oss, det ville bringe Ham ære, men at Han så vennlig og imøtekommende omgås med slike grove syndere, det bringer Ham skam.

Og slik legger da disse folk for dagen at de er langt slettere enn hine grove syndere, - for det første fordi de er så hovmodige og forakter andre, - dernest fordi de er så forskrekkelig kjærlighetsløse at de ser hine syndere løpe på veien til helvete, og så verken rører hånd eller fot for å føre dem tilbake fra helvetes vei. Ja, de bespotter endatil frelserens barmhjertige kjærlighet som tar seg av de arme, fortapte folk, - og de forhåner Ham som om Han selv er en synder, fordi Han trakter etter å omvende syndere. I tillegg var de så blinde i sin hovmodighet at de mente de slett ikke var syndere, fordi de ikke var grove syndere. De forsto ikke at den som er vred på sin bror, er likeså slett for Gud som en morder, - og den som ser på en kvinne for å begjære henne, er likeså slett for Gud som en ekteskapsbryter, - og at den som ikke elsker sin neste, er en overtreder av hele loven. Og de hadde ingen kjærlighet til nesten, for de knurret og skjente jo over at Jesus trakter etter å gjøre syndere salige.

Derfor se og erkjenn, min kjære, hva Jesus engang sier: Tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn fariseerne og de skriftlærde. Og hvorfor? Jo, fordi de hovmodige og egenrettferdige mener, at de ikke behøver noen frelser, ja blir ergerlige  og vrede når man taler til dem om en frelser. De grove syndere innser derimot langt snarere at de trenger til en frelser og gleder seg over at Jesus tar imot syndere. Derfor ser man også alltid, at Herrens verste og bitreste fiender ikke er tollere og syndere, skjøger og horkarler, men derimot nettopp de frommeste, mest ærbare, lærdeste og fornemste, - de som i verdens og egne øyne gjelder for sanne mønstre på dyd, hellighet og herlighet. .

Til toppen

Av Martin Luther 1483 - 1546

Da fortalte Han denne lignelsen til dem: Om noen av dere har hundre sauer og mister en av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?

Dette gjør et menneske med et ufornuftig dyr, med et stakkars forvillet får. Det tapte får ligger ham mer på hjertet enn alle de andre, - og det bringer ham større glede, når han finner det igjen, enn de nittini som er i behold.

Og slik går det i alle andre ting: Det forlorne volder alltid større sorg og det gjenfundne større glede og trøst enn det som man har tilbake. En mor som har mange barn f.eks., elsker dem alle og ville ikke miste noen av dem, - men hender det seg at et av dem blir sykt, så gjør sykdommen en forskjell mellom det og de andre barna. Så blir det sykeste det kjæreste, og moren tar seg nå ikke så mye av de andre og pleier dem heller ikke så omhyggelig som det syke barn.

Den som nå heretter vil bedømme morens kjærlighet, han måtte fristes til å si: Hun holder bare av det syke barn og de friske elsker hun ikke. Men å handle slik er også mitt vis -- sier vår kjære Herre Kristus -- syndere er min dyrekjøpte eiendom - for jeg har betalt for dem med min lidelse og død. De koster meg altså mer, - vil Han si, - og blir meg dyrere å stå enn et får for et menneske, en penning for en kvinne, eller et barn for dets mor. Skulle det da ikke skjære meg i mitt hjerte, når de går bort og slipper meg ut av hende?

Sannelig, de er for dyrt betalte, jeg har ervervet dem for surt til at det ikke skulle smerte meg, om de likevel skulle bli djevelens bytte. Derfor kan jeg heller ikke annet, enn at jeg, - så snart jeg ser et av mine får på den villfarne vei, - må anstille meg som om de andre var meg likegyldige og gå etter det ene som er tapt, og søke det så det ikke skal bli ulvens bytte.

Mildere og vennligere kan nå vår Herres Jesu hjerte ikke males ut for oss. Livsaligere og søtere kan nå Hans kjærlighet ikke beskrives. Så mye sorg og bekymring, så mye omhu og møye har Han for å bringe de arme syndere til rette igjen.

Han fører oss ved disse lignelser inn i vårt eget hjerte, slik at vi skal tenke over, hvordan vi er til mote når vi mister noe som er oss kjært. Slik er også jeg sinnet, sier Han, - så urolig banker mitt hjerte når jeg ser at djevelen har brakt et stakkars menneske i synd og villfarelse.

Når vi mennesker - alle sammen syndere til hope, - og det er vel ingen av oss, uten at djevelen har fått forvillet ham i ørkenen. Det vil si, det er neppe noen som har levd slik, at han etter dåpen ikke har fart vill, som et forloret får avveket fra veien og fallen fra lydighet mot Gud.

Når nå et slikt menneske ved Guds nåde kommer til syndens erkjennelse, da oppstår det frykt og redsel for Gud, da gruer hjertet for vrede og straff, da fatter det ikke hvordan det skal finne nåde, og det fristes til å fortvile. Men når det er kommet så vidt, da er det om å gjøre at et slikt menneske kan lære, - tvert imot sitt eget hjertes dom, - å konkludere og si slik: "Jeg er en synder, det kan og det vil jeg ikke nekte, - men fortvile må jeg likevel ikke, som om Gud slett ikke mer tok seg av meg - for min Herre Jesus Kristus sier jo, at det er med en stakkars synder, som med et får som er kommet bort fra sin hyrde og er fart vill. Hyrden lar det jo ikke gjerne omkomme i ørkenen, men søker etter det, og når Han har funnet det fører Han det omhyggelig hen til de andre får. Slik vil heller ikke Kristus forkaste oss for våre synders skyld, men gjøre alt for igjen å bringe oss fra synd til nåde, så meget mer som Han uttrykkelig sier, at både Han selv og englene i himmelen vil fryde seg inderlig over hver synder som vender om."

Denne lignelse om fåret og hyrden er i særlig grad skikket til å oppmuntre og trøste engstede samvittigheter. De skal av det lære å kjenne den Herre Kristus rett, - ikke anse Ham som en tyrann eller oppbrakt dommer som står bak dem med hevnens sverd, men tvert imot se på Ham med samme øyne som fåret ser på sin hyrde. Det betrakter ham ikke som en mann som vil forskrekke og slå, men så snart det får øye på ham blir det vel til mote, som om det alt var hjulpet og ikke behøvde å frykte eller sørge mer, og det løper straks til ham med stor glede og tillit.

Slik også med oss: Skal vår fortrøstning begynne, - skal vi styrkes og vederkveges, - da må vi også lære vår hyrdes røst vel å kjenne, og ikke akte på noen annen stemme, som bare villeder og jager og driver oss hit og dit, men alene høre og fatte den artikkel som Kristus så mildt og trøstefullt innprenter oss, så vi kan si: "Min Herre Jesus Kristus er min eneste hyrde, og jeg er dessverre det tapte får som er fart vill. Engstelig og redd er jeg, - men jeg ville så gjerne ha en nådig Gud i himmelen, fred i samvittigheten og bli from og gudfryktig. Nå hører jeg her, at Han er likeså bekymret for å finne meg som jeg er for å komme til Ham og bli hjulpet. Jeg er redd for at jeg ikke skal nå frem til Ham og bli frelst, - men på sin side er Han likeså engstelig og omhyggelig for meg og begjærer ikke annet enn å bringe meg til seg igjen."

Se, når vi slik maler Hans hjerte ut og trykker det i vårt hjerte, og tror at Han er så omsorgsfull for oss og higer og lengter så inderlig etter oss og vår frelse, hvordan skulle vi da kunne grue eller frykte for Ham? Nei, vi vil ikke frykte og rømme, men vi vil være glade og løpe til Ham, vår gode hyrde, og bli hos Ham evig og bestandig.
Gud gi oss alle sin nåde til det ved Den Hellige Ånd. Amen. .

Av Lorenz Christoffer Rezius 1745 - 1818.

Og når Han har funnet den.

Den kjærlighetsfulle frelser går som en hyrde etter de tapte får, hvor de enn er. Han søker de avvekne og troløse mennesker på deres syndige og fordervelige stier. Han lar dem ikke ha fred i deres synd, men stiller seg på deres vei, - går dem i møte og treffer dem i ørkenen hvor de har løpt bort. Han taler i deres ennå ubekymrede samvittigheter. Hans røst lyder i deres hjerter som ennå er følelsesløse mot Hans kjærlighet, og til det bruker Han sitt hellige ord, som har en guddommelig kraft til å trenge inn i menneskenes hjerter.

Når du nå, min venn, leser i en kristelig bok og der treffer et sted som gjør inntrykk på deg, - et sted hvor du stanser og blir oppmerksom, og som du ser er passende for deg og din tilstand, slik at du ved det kommer til å tenke: Akk, her er jeg avmalt, nettopp slik er det med meg, nettopp slik er jeg - da er det dette som skjer, sier jeg, - du kan være aldeles viss på at det er din venn, hyrden, som banker på ditt hjerte og leter etter deg. Og ville du nå virkelig åpne ditt hjerte for Ham, så skulle du få høre hva Han videre hadde å si deg. Eller du leser en dag om en benådet sjels salige tilstand, og du fornemmer ved det inneni deg det ønske: "Akk, om det var slik også med meg!" - eller du hører en preken, - en formaning, - og den går deg til hjertet, - den rører deg og fører deg på en for din sjel gagnlig tanke: hva er vel dette alt sammen annet enn din venns røst, - din hyrdes søkende stemme.

En lærer kan ikke ved egen kraft vekke opp eller bevege et hårdt og sovende hjerte, men det er Jesus som taler til deg gjennom hans munn. Når man altså under Ordets hørelse eller lesning får et sterkt inntrykk på sitt hjerte, - hva nå enten det føles vederkvegende eller forskrekkende, - enten man fornemmer det som en vennlig lokken og dragen på hjertet, eller som et tuktende og smertende slag, som man blir urolig og bekymret ved -, da kan man visst og sikkert tro, at det ikke er annet enn Jesu hyrderøst, som ved Ordet roper i hjertet og samvittigheten og der forårsaker disse følelser og rørelser.

En synder blir undertiden forbitret på den lærer som sier ham rent ut hans onde vesen og usalige tilstand, slik at han føler seg grepet i samvittigheten. Men kjære! vredes ikke på ham - han er et menneske, hva skulle han alene kunne utrette? Nei, det er som sagt Jesus', din venns, din hyrdes røst ved dette sitt sendebud. Han elsker deg, og vil derfor på denne måte bringe deg til erkjennelse av din elendighet for siden å kunne hjelpe og frelse deg. Denne venn vil ikke og kan ikke med likegyldighet se deg gå i en slik usalighet borte fra din Skaper - derfor søker Han ved denne røst å dra deg til seg.

Men hyrdens røst lyder også til den villfarende synder gjennom alle slags tildragelser i det daglige liv. F.eks. når et menneske ved en meget stor fare eller ved et ulykkestilfelle blir bevart på en slik måte, at Guds godhet og kjærlighet faller det så sterkt i øynene, at det ikke kan miskjenne den, - og det ved det fornemmer en hjertets dragelse til å av takknemlighet oppofre seg til Ham. Eller når man ser, hvordan Guds straff klart hviler over en ugudelig og ved det tenker: Dette kunne også hende meg som går under samme forbannelse, dersom jeg ikke flyr til nåden og blir omvendt til Jesus. Eller når man hører, at noen ganske uformodet og uberedt blir rykket ut av tiden og inn i evigheten, og man tenker ved det: I dag deg, i morgen meg - jeg kan jo heller ikke noen dag være sikker for mitt liv, derfor er det sikrest å søke Herren, mens Han er å finne. Eller når man faller i en sykdom, og det ved det faller en inn: Kanskje ligger jeg nå på mitt dødsleie. Jeg vil nå anvende den korte tid Guds nåde ennå gir meg til å komme i bekjentskap med min Gud og frelser, for at min så dyrt kjøpte sjel må bli reddet. Eller når alderdom og svakhet minner om dødens komme. Eller når man ser et benådet menneske, hvis hele omgjengelse vitner om en rett salig hjertets forening med Gud, og man ved det tenker: Hvor lykkelig er ikke denne sjel! - gid også jeg var i en slik tilstand. Eller når det - under dets ensomhet - kommer over et menneske, enten en sterk uro det ikke kjenner noen grunn til, eller en inderlig glede, det ikke kjenner årsaken til.

Se, alt slikt, kjære sjel, er din venns røst, som banker på ditt hjerte. Din hyrde, som roper i din samvittighet. Og hva mener Han vel med det? Akk, Han vil jo bringe deg til å tenke på din salighet. Han vil berede seg vei og skaffe seg rom i ditt hjerte. Han vil ved det si deg: Tenk etter, kjære sjel, hva du dog har kostet meg. Hvorfor vil du da dø slik? Tenk etter hva som blir deg til fred. Vend deg til meg, slik at jeg må få alle mine fredstanker utført over deg. Gi meg ditt hjerte! Se, hvordan jeg strevde for deg, - hvordan jeg arbeidet meg til døde for å gjøre deg salig. Jeg elsker deg. Kom da til meg, så skal du få smake og se hvor vennlig jeg er. Så skal du erfare hvor godt man har det hos meg.

Slik taler Jesus, den gode hyrde. Å, at vi nå ville gi akt på denne vår venns røst og lukke opp for Ham. .

Til toppen

Av Lars Linderot 1761 - 1811

Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg.

Min svake tunge kan ikke beskrive hvor lykkelig den sjel er, som hører sin hyrdes stemme og gjør omvendelse. Lykksalig er et slikt menneske i denne og lykksalig i den kommende verden, lykksalig er han i medgang og motgang, i glede og sorg, i mørke og i glade dager, i den korte tid og i den lange evighet. Han er så lykkelig, at den tro hyrde Jesus legger ham på sine skuldre og bærer ham hjem. Han legger det på sine skuldre.
Akk ja, kjære sjel, har du riktig følt tyngden av Guds vrede, byrden av lovens forbannelse, har du erfart hvilken forbannet ting synden er, så vet du også, at du var så utmattet i din sjel, så nedslått i din samvittighet, at du trengte til å legges på Jesu hyrdeskuldre. Jesus kunne jo overlate fåret til en tjener og la ham bære det, men nei, Han bærer det selv, Han legger det på sine skuldre.

- Velsignede Herre Jesus, det er jo en byrde for deg å bære den arme synder. Han fortjente heller, at du skulle kaste ham fra deg enn bære ham. Men se, jeg forstår ditt hjerte. Den botferdige synder er en byrde, men en dyrebar byrde. Du setter så stort verd på ham ved det dyrebare blod, som rant for hans gjenløsning.  For dette blod bærer du ham så gjerne - kjærligheten og gleden gjør denne møye lett for deg. Akk, om Jesus så sant kunne få redde alle de tapte får fra ulven. Akk, om Han så sant kunne få omvendt alle syndere, som hører eller leser denne preken, å, mine venner, Han bar dere så gjerne alle sammen, og ikke en eneste sjel ville være for tung for Ham.

Ja, Jesus legger fåret på sine skuldre, og det gjør Han for at fåret ikke skal løpe fra Ham igjen. Hvor lett kunne ikke den botferdige og troende sjel vende tilbake til Satan og verden, hvis ikke Jesus holdt den på sine sterke skuldre? Hvor snart var ikke det gjort, at en oppvåknet sjel kunne sovne inn igjen? Jo, det ville skje med hver sjel, hvis ikke Jesus holdt den på sine skuldre. Hvor lett får ikke en sjel smak på synden, når ikke Jesus holder den på sine skuldre. Å Herre Jesus, ethvert av dine barn ville i denne dag bli Satans eiendom, om ikke du bevarte dem og bar dem på dine skuldre.
Jesus legger fåret på sine skuldre og det gjør Han bare under den første og store omvendelse, - nei, på dette trygge sted, på hyrdens skuldre, ligger sjelen under hele den daglige omvendelse. I alle tilfeller, under alle omskiftelser i verden har sjelen det godt på dette sted.
Klager du: jeg har et kall som er tungt og svært - mitt hjerte er bekymret for, hvordan jeg rett skal kunne utføre det. Er det f.eks. en lærer som fører denne klage, les da din trøst, venn, i dagens evangelium. Der står, at Jesus bærer fåret. Han bærer både deg og din gjerning, og på den måten blir den byrde lett, som ellers ville være deg utålelig.
Klager du over en trykkende fattigdom, over undertrykkelser, besværligheter og ulykker i verden, over dyre tider, undres du over, hvordan du i din armod blant et hårdt folk skal forsørge deg og dine, - sukker du i enkestand, fattig og forsvarsløs, akk, kjære sjel, gi deg bare tilfreds, se bare å være på hyrdens skuldre - er du bare ved en oppriktig omvendelse kommet dit, så bærer Han både deg og den største nød. Han bærer deg i tidens hårdeste trykk, Han bærer både deg og dine. Alt ligger på Hans skuldre, når du bare ligger der selv. Hvem kan vel beskrive, hvor trofast Jesus holder og bevarer en sjel, som Han har reddet, vunnet og omvendt? Han holder slik at ingen kan rykke den ut av Hans hånd, Joh. 10,28, såfremt ikke fåret frivillig styrter seg ned av Hans skuldre. Han holder slik, ar ingen djevel fra avgrunnen skal kunne rykke denne Hans kjære eiendom fra Ham, - nei, aldri kan det skje, hvis ikke sjelen selv gir sitt samtykke til det. I liv og død holder Han. Å, hvilken øm, hvilken trofast hyrde er da ikke Jesus!

Men når Han har lagt fåret på sine skuldre, så fører Han det også til fårestien. Den troende menighet er fårehuset. I den innskrives den omvendte sjel på sin bedringsdag. Akk, ubeskrivelige lykksalighet! Men det siste er likevel det beste - for omsider tar hyrden sitt får og fører det inn i sin himmelske Fars boliger. Se, så lykkelig blir enhver synder som omvender seg. Akk, du ennå uomvendte synder, tenk da på dette, tenk på denne store lykke. Tenk på, at hvis du omvender deg, så får du fred i din samvittighet. Tenk på, at hvis du omvender deg, så har du trøst fra Gud og adgang til din frelser i alt, det som møter deg på jorden. Tenk på, at hvis du lar hyrden finne deg, blir du omvendt og forblir i daglig omvendelse til din dødsstund, så unngår du fortapelsen og kommer til himmelen. den glade og liflige himmel, og den som kommer dit hen, er visselig lykkelig. .

Til toppen

Av Lars Linderot 1761 - 1811

Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet.

Dette skjedde nå for det første den gang, da Jesus, etter vel utført gjerning på jorden, vendte tilbake til himmelen; da kom Han til sitt hjem. Da underrettet Han himmelens innbyggere om sitt frelsesarbeide på jorden. Da kalte Han sammen sine venner og naboer, det er de forskjellige av himmelens beboere, og fortalte dem: Så og så mange tollere og syndere rykket jeg ut av Satans gap og dro dem inn i min salige forening. Det og det får, som jeg lenge har søkt etter på ville stier, fant jeg. Over dette er mitt hjerte ubeskrivelig fornøyd; men nå dere hellige engler som utretter mine befalinger, og dere salige mennesker som bor her for evig i mitt hus, ta del i min glede, hold en frydefest her i himmelen. Synderes omvendelse og salighet skal være vår felles glede.

Men dette er ikke alt. Ennå den dag i dag kaller Han sammen venner og naboer, når Han finner et fortapt får. Å, om det bare var noen her, som omvendte seg i dag, ja om bare én eneste synder. Det skulle bli en sann gledesdag i himmelen. Da ville Jesus, den nådige frelser, si til sine engler: Dere lysets engler, jeg skal fortelle dere, at det er en synder, en synderinne, i det og det prestegjeld, i den og den by, som har omvendt seg i dag. Jeg skal fortelle dere, at det er et menneske i det og det hus, at det ligger en syk i den og den seng, som i dag har latt seg gripe av nåden, som har fulgt kallet og trådt inn på omvendelsens vei. Jeg skal fortelle dere, at den og den av mine gjenløste, som jeg så lenge har søkt forgjeves, nå endelig har latt seg finne, at den og den, som så lenge har stått Den Hellige Ånd imot, nå endelig har latt nådens virkninger få rom i sitt hjerte, at den og den, som så lenge ubekymret har løpt på den brede vei, nå endelig har stanset i sitt syndeløp, har vendt om fra syndens vei og begynt å vandre på de nye og hellige stier, som fører til salighetens land. Og hvilken glede oppvekker ikke denne underretning for himmelens innbyggere? Den treenige Gud gleder seg over det. Faderen ser nå sine henders gjerninger lykkelige og således skapningens hensikt nådd. Sønnen ser en velsignet frukt av sitt dyrebare gjenløsningsverk og vinner en ny lønn for sin møye. Den Hellige Ånd ser nå sitt utrettelige arbeid med å føre sjeler ved troen til Jesus kronet med hell. Og da Guds nådefulle hensikt med syndere oppfylles, da Hans ære fremmes slik, skulle så ikke også Hans engler fryde seg over det? Jo, visselig. Glade lovsynger de nå den evige kjærlighet, som med så overmåte nåde omfatter de arme syndere på jorden. Glade skynder de seg å bli tjenende ånder for disse lykkelige omvendte sjeler. Glade lykkønsker de seg selv til en gang å få ledsage deres frigjorte sjel til Abrahams skjød, til på den ytterste dag å få føre dem frem på dommerens høyre side og se dem i den salige evighet ligne dem selv i himmelsk uskyldighet og delta med seg i de himmelske lovsanger.
Synder! skulle du nå misunne Gud og Hans engler denne glede? Å nei, du vil visst gi Ham ditt hjerte fra nå og til evig tid. .

Til toppen

Av Erik Pontoppidan 1698 - 1764

Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse.

Som alle mennesker unektelig er syndere, så er det også unektelig, at de alle, ja absolutt alle, har behov for omvendelse, hvis de ellers skal bli frelst, komme ut av synden og i samfunn med den levende Gud. Men da det jo også er største forskjell på botferdige og ubotferdige syndere, på dem som synder av skrøpelighet, og på dem som synder av ondskap, så er det også største forskjell på den omvendelse, enhver av disse kan sies å trenge til.
Det forvirrede begrep om syndere og syndere, om omvendelse og omvendelse virker ikke noe godt, enten hos Guds eller verdens barn. Selv om alle er syndere så er likevel forskjell på omvendte og uomvendte, på stående og falne syndere, ja så stor forskjell som på fortapte og ikke tapte får og penger, som på en lidderlig sønn og en tro og lydig sønn.

Teksten taler om rettferdige, som ikke har omvendelses behov. Hvem er nå disse rettferdige? Det er slike syndere, som Gud allerede har rettferdiggjort, opplyst, omvendt og tatt til nåde. Så lenge som disse bevarer troen og en god samvittighet, så blir de i rettferdiggjørelsens nådestand og trenger ikke til omvendelse, dvs., ikke en slik omvendelse fra døde gjerninger, en slik oppvekkelse til nytt liv, slik sinns og hjertets forandring som hos dem, som først skal komme ut av djevelens og inn i Guds rike. Nei, denne omvendelse har disse allerede omvendte ikke mer behov for, så lenge som de blir i nåden og bevarer den.
Vil noen nå si, at et armt menneskes sjel alltid i noen grad er syk og syndig og derfor alltid trengende til omvendelse, da nektes langtfra dette, når det forstås om den daglige omvendelse, den daglige styrkelse til fremgang i nåden.
De ved Guds nåde rettferdige sjeler kalles også med et annet navn stående, nemlig i nåden, til forskjell på dem som ennå ligger i sitt fall og ikke er oppreiste med Kristus og fornyet til omvendelse.
Noen, skjønt etter erfaringen, ganske få, er blitt bestandig stående i deres dåpspakt uten å være falt fra ved noen forsettlig synd. Disse er få og sjeldne personer. De fleste rettferdige er av et annet slags, nemlig slike som etter frafall og unnvikelse fra nådestanden, etter en dårlig ungdom eller manndom omsider er kommet tilbake og er oppreiste på ny ved Guds nåde, omvendte og satt over fra den fordømmelige syndestand til nådestanden. De er da igjen kommet til en fullkommen tilegnet rettferdighet ved Kristus, som gjør at det ikke er noen fordømmelse for dem (Rom. 8,1), og de gjør da sannelig også rettferdighets gjerninger; de retter deres liv etter Guds bud og så lenge de ikke vender seg fra det, men henger sterkt ved det, ja hungrer og tørster etter rettferdighet, bekymrer seg for å utrette jo mer og mer godt etter Guds vilje i tro og kjærlighet til Ham, se, så lenge er og kalles disse rettelig rettferdige og har ikke behov for de falnes omvendelse igjen.

Men er det nå slik en viss omvendelse, som de allerede omvendte og rettferdige ikke har behov for og som ikke passer på dem, så er det jo en annen slags omvendelse, som de aldri kan unnvære, men daglig trenger til å øve, så lenge de lever i denne syndige verden; med dette menes den daglige omvendelse, den daglige fornyelse og forbedring, den daglige renselse fra kjødets og åndens besmittelse. Denne omvendelse kalles også de ståendes omvendelse, fordi de som øver den ikke lenger ligger i synden og ikke først begynner å reise seg av den, men ved Guds kraft allerede tidligere er oppreiste med Kristus og vandrer i et nytt liv.
Når det da nå møter dem en og annen vanskelighet på denne nye vandringsvei, - anstøt, fristelse, besmittelse og snubling, se, så kjenner de det med bekymring og hjertelig ulyst, og de lengter inderlig etter mer kraft, visdom og troskap; de setter også inn på å komme fullkommenhetens mål nærmere, og de vinner også, skjønt med kamp, noen fordeler over det onde. Denne de ståendes daglige omvendelse er det da, jeg sier, at alle, ja absolutt alle sanne kristne har høylig behov for.

De omvendte og troende erfarer meget vel, at de ennå er arme syndere; ja med hjertelig bøyelse for Guds ansikt erkjenner de, at de i deres onde vanartede naturs grunn er underkastet tusener fristelser av kjødet, Satan og verden, ja at det ikke bor noe godt i deres kjød (Rom. 7,18), og at synden lett kan besnære dem (Hebr. 12,1).
Å, hva for fristelse til synd er det ikke i Guds barns forstand, hvor Guds bildes visdommer vel er fornyet, men så ufullkommen, at mørket ennå har plass og vankundighet blander seg i det?
Hva for synd er her ikke til overs i de omvendtes vilje, da kjødet ennå strider mot Ånden, og Adam ikke meter for meter vil la seg avvise.
Og hva for synd er det ennå ikke tilbake i de omvendtes hukommelse, som ved en svevende og flyktig fantasi må ta imot mange dårlige bilder som er ubehagelige for den selv?
Hva for synd er det ikke tilbake i de omvendtes affekter, som ofte ved mangel på årvåkenhet settes i en uordentlig bevegelse.
Og hvor ofte forser de seg ikke også med sin tunge ved lettsindige og ubetenksomme ord? - for ikke å tale om, at selv de beste gjerninger ikke er uten vedhengende feil og besmittelse av uordentlig egenkjærlighet.
Akk, de omvendte Guds barn er så langt fra fri for fall, støt og snubling, men så lenge de ikke er aldeles fri fra det onde, så har de behov for å forbedres eller omvendes og helliggjøres, det er å daglig kjenne og be seg fri av deres vedhengende synd og daglig rense seg fra det, - altså daglig å si: Forlat oss vår skyld! .

Til toppen

Av W. F. Besser

Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den?

Meningen av denne og den foregående lignelse er en og den samme; begge skal skildre Guds kjærlighet til syndere i Kristus Jesus for oss.
Likevel vil frelseren ved lignelsen om sølvpengen enda mer inntrengende si, hvor mye de fortapte syndere dog ligger Ham på hjertet. For det er klart, at en mann som har hundre sauer, lettere kan tåle tapet av det ene, han har mistet, enn en fattig kvinne tapet av den ene sølvpengen av de ti hun har.
Derfor skildrer også Herren så omstendelig den umake hun gjør seg ved å lete etter den.
I Guds hjerte bor det altså en barmhjertighetsdrift mot syndere, som ligner en fattig kvinnes lengsel, når hun under stor møye leter etter en sølvpenge som er uunnværlig for henne.
Å, gid vi kunne lære, hva det er for en kjærlighet som dag og natt trakter etter oss, og hvor dyrebar vår sjel er aktet hos Gud.
Villfarende sauer, sølvpenger som ligger mistet i støvet,, fortapte i synd og elendighet, det er vår tilstand, - og i denne tilstand er vi gjenstand for den guddommelige søkende kjærlighet.
Akk, hvor kjær har dog ikke Herren menneskenes barn!
- Noen fortolkere mener, at likesom den Herre Jesus Guds Sønn, stilles frem for øynene våre under bildet av hyrden og siden Gud Fader under bildet av en far, som har to sønner, slik skal vi her i kvinnen ha et bilde av Gud Den Hellige Ånd, som jo med all flid både begynner og fullender omvendelsens verk i synderens hjerte, og ikke lar seg avskrekke ved det mørke og urene hjertes gjenstridige natur, akkurat som hos kvinnen, som ikke ved alt det støv, hun måtte innånde ved å feie huset, lar seg avholde fra å lete.
Og det er sant, at også Den Hellige Ånds ømme og sterke, utrettelige og oppofrende kjærlighet skinner oss klart i møte av denne lignelse. .

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.

Man kan altså ikke si: "Hva bekymrer himmelen seg om jorden? Hva bekymrer himmelens beboere seg om oss, som bor på jorden?"
Nei, himmel og jord henger nøye sammen; de tilhører begge én Herre, de er begge forent under ett hode, og himmelen vil nettopp hente sine beboere fra jorden og befolkes med jordens sønner og døtre.
Den som fortapes på jorden, fortapes for himmelen, fortapes for Kristus og Hans engler. Alle jordens beboere er kalt til den himmelske herlighet; de er alle vunnet ved Kristi dyrebare blod. Vi skal evig glede oss med Gud og Hans engler, det er vår bestemmelse. Det har kostet mye, vår Herre døde for det. Hans blod henger ved enhver menneskesjel. Dette ser englene, derfor er de bedrøvet over tapet av enhver sjel og gleder seg over dens gjenfødelse.
Da vi nå gjør Kristus og Hans engler en så stor glede, når vi lar oss finne av den gode hyrde og lar oss bære på Hans skuldrer inn i himmelen, så vil vi la oss finne av Ham hver dag, og svinge oss opp på Hans skuldrer på nådens vinger ved bønn og påkallelse; vi vil bli hos Ham og i Ham uatskillelig og evig, - vi vil uavlatelig vitne for alle syndere: "Kom, Jesus tar imot syndere og eter med dem og gir dem det evige liv. Han gleder seg, Hans engler gleder seg, hele himmelen jubler, når dere kommer og hengir dere til hyrden, går på Hans gressganger, hører Hans stemme og følger Ham." Amen. .

Til toppen