Julesiden

Johannes' vitnesbyrd
Joh. 1, 19 - 28

Av Svend Borchmann Hersleb Walnum f. 1816

Bered deg til å møte din Gud Israel!

Slik lød Herrens oppfordring til Hans utvalgte folk. Gjentatte ganger hadde Han tuktet dem på grunn av deres gjenstridighet imot deres Gud og konge, men de hadde ikke ved Hans tukt latt seg lede til omvendelse.

Men "Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet." Derfor ville Han ennå så gjerne dra sitt ulydige folk tilbake til seg, og derfor oppfordret Han dem inntrengende til å møte Ham i alvorlig bot og med hjertelig bønn, for at ikke en enda strengere straff skulle ramme dem.

"Bered deg til å møte din Gud Israel!" Denne oppfordring lyder også til oss, den nye pakts Israel, og lyder i særdeleshet i denne del av kirkeåret så inntrengende til oss. Se, adventstiden minner oss jo om Herrens ankomst til oss, om Hans ankomst til frelse og om Hans ankomst til dom. Adventen skal være oss en forberedelsens tid, i hvilken vi skulle forberede oss til å motta Ham, den Frelser, hvis fødselsfest snart skal opprinne, og hvis fødsels glede igjen skal bli tilbudt oss.

Nå er allerede den siste av de fire forberedelsens søndager før jul opprunnet, og til den høye fest er det allerede gjort, og gjøres det, forberedelser i våre hus. Men har vi, kjære venner, også gjort den rette forberedelse i våre hjerter til å møte vår Frelses Gud, så vi til sann velsignelse for oss selv kan feire Jesu fødselsfest?

Vi pleier å gi hverandre julegaver, og om de enn er små, mottar vi dem med glede, når de gis i kjærlighet, men kan vi også i troen motta den kjærlighetens fullkomne gave, som vår himmelske Far har gitt oss i sin enbårne Sønn?
Vi tenner julelysene, for å gjøre det lyst og festlig i vårt hjem, og vi skal ved det minnes om "Herrens klarhet," som i den underfulle julenatt strålte på Betlehems marker og der gjorde det så feststemt for de våkende hyrder.  Men har vi nå også latt Ham, som er "verdens lys," skinne inn i våre hjerter, så alt syndens mørke kan vike derfra? Vi skal, når festens dag er opprunnet, stemme i med hverandre vår julesang: "Oss er i dag en Frelser født," men er Han også født der inne i hjertet, slik at vår sang blir en rett hjertelig jubelsang?  Vi ønsker hverandre en gledelig jul, men tror vi også på vår Frelser, slik at vi eier den sanne juleglede?

Akk! Dersom denne glede ikke får bo i vårt hjerte, da hjelper alle ytre forberedelser til festen oss ikke, - da er vi fattige, om vi enn eier overflod på jordisk gods, - elendige, om vi enn nyter nok så mye av sanselige gleder. Men dersom vi derimot i hjertet får smake den sanne juleglede, å, da feirer vi en velsignet julefest, om vi enn bor i armodens laveste hytte, eller om vi enn er rammet av livets bitreste sorger. Derfor la oss alle åpne hjertet for Herren og følge oppfordringen: "Bered deg til å møte din Gud!" Han vil selv så gjerne berede oss til det, også ved det ord, som Han gir oss i dag, ved røsten i ørkenen, som også lyder til oss. .

Til toppen

Av Georg Ludvig Detlef Harms 1808 - 1865

Og dette er Johannes' vitnesbyrd da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for å spørre ham: "Hvem er du?" Da bekjente han og nektet ikke. Han bekjente: "Jeg er ikke Kristus." Og de spurte ham: "Hva så? Er du Elia?" Han sa: "Det er jeg ikke." "Er du Profeten?" Og han svarte: "Nei."

Da rådets sendebud kom til Johannes, var dette det første spørsmål de stilte ham: Er du Kristus, den lovede Frelser?
Dette var virkelig et spørsmål, som kunne bringe et armt, syndig menneskes hode til å svimle. Hvor kraftig må ikke Johannes' forkynnelse ha vært, når et slikt spørsmål kunne rettes til ham! Men hvilken fristelse ligger det ikke også i det for et hovmodig menneskehjerte! For man vil så gjerne gjelde for noe i menneskenes øyne, vil så gjerne anses for større, bedre og herligere enn man er, og man kan aldri få ære nok. Slikt hovmod er jo den djevleskade, som vi ved arvesynden fra mors liv av lider under. Men nettopp derfor må vi erkjenne Johannes for en virkelig from mann, for han er ved nåden blitt ydmyk av hjertet.

Jeg kjenner i denne henseende intet skjønnere bilde, enn den kjære Johannes.
Se, denne sterke, uforferdede og kraftige mann, som like overfor menneskene er å anse som en jernmur, som med sin tordentale slår samvittigheten hos prester, skriftkloke, krigsmenn og konger, som ikke frykter for fengslet og døden, når det gjelder sannheten, men se, hvor liten, hvor ringe og hvor ydmyk han er for Gud! Uten engang å betenke seg, bekjenner han fritt, nekter ikke, men bekjenner fritt ut: Jeg er ikke Kristus.
Han vil ikke ha noen ære, som ikke tilkommer ham. Og at han uten noe omsvøp sier det slik, at man tydelig kan se, at han ikke engang har hatt en hemmelig selvtilfredshet i sitt hjerte over hint spørsmål, det viser evangelisten nettopp ved de hyppige ord: Han bekjente, han nektet ikke, han bekjente.

Men sendebudene lot ham ikke være. De mente, at om han ikke var Kristus, så kunne han likevel i det minste ikke være noe sedvanlig menneske, og at Gud kanskje hadde sendt fra himmelen den store profet Elias, som for mange hundre år siden fór til himmelen på en ildvogn, for at han skulle forkynne bot, likesom jødene den gang ved profeten Malakias' spådom var overbeviste om, at Elias enda en gang skulle komme til jorden. Derfor spør de: Er du Elias? For, ville de si, et alminnelig, dødelig menneske kan du da ikke være, til det er din forkynnelse for kraftig og ditt liv for hellig, - du er kanskje Elias?
Men også denne ære viser Johannes øyeblikkelig fra seg.  Jeg er det ikke, sier han, ja han vil ikke engang holdes for en profet, han anser seg altfor ringe til en slik ære, om enn Jesus i det siste evangelium likefrem erklærer, at han var mer enn alle Det Gamle Testamentes profeter.

Det er de i sannhet ydmyke, som ikke ærer seg selv, men lar seg ære av Gud. Og da nå sendebudene trenger videre innpå ham og spør ham: Hvem er du, så vi kan gi et svar til dem som har sendt oss?... Han sa: "Jeg er røsten av en som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett, som profeten Jesaja har sagt."

Det finnes en falsk ydmykhet, slik at menneskene også ikke vil være, hva de i virkeligheten er. Det stikker alltid et skjult hovmod under det. Johannes' sanne ydmykhet viser seg også i det, at han vet hva han er, og også vil være hva han er, nemlig røsten av en av Gud sendt forkynner. Dermed viser han da sendebudene rett tydelig, at han ikke er noen sekterer eller landstryker, som kommer av egen makt, men at Gud selv har sendt ham, og at profeten Jesajas' spådom nå ved ham er oppfylt. Til den henviser han også sendebudene.
Men i det han er seg bevisst, at han er en av Gud sendt forkynner, samt også uttaler dette uten nøling og uten falsk ydmykhet, gir han likevel dermed i sann ydmykhet Gud æren. For har Gud kalt og sendt ham og kommer han i Guds navn, så vil han nettopp dermed ikke komme i sitt eget navn, men bekjenne, at den Gud, som har sendt ham for at han skal forkynne, også vil gi ham hva han skal forkynne, altså legge ham forkynnelsens ord i munnen.
Han ønsker slik sett slett ingen ros uten den, å være en lydig tjener og et ringe redskap for sin Gud.
Og så fortsetter han, med rørende, hjerteinntagende ydmykhet: Og selv det, at jeg forkynner, - at jeg ved min forkynnelse forherliger min Gud og frelser Jesus Kristus, til hvem jeg henviser, det er nåde. Det er så ganske over all min fortjeneste og verdighet, slik at jeg bekjenner: jeg er ikke verdig til å løse Jesu skorem.
Han har av nåde kalt meg til sin tjener, men jeg er ikke verdig til å vise Ham den ringeste tjenerhandling.

Å, hvilket beskjemmende eksempel for oss stolte, hovmodige folk!
I vår sørgelige, elendige tid vil alle heve seg, og hovmodsdjevelen går gjennom alle stender. Man vet nå neppe mer, hvem som er husbond eller tjener, kone eller pike i huset. Man kan ikke mer se, om en er borger, bonde eller adelsmann. De taler alle i høye toner, fløyel og silke bærer de alle på seg - barna behøver ingen foreldre, undersåttene ingen øvrighet og menighetene ingen hyrder mer. De har allerede fra mors liv av brakt visdommen med seg. Og slik vil vi berede oss til julen?  Slik motta den aller ydmykeste Jesus, som var den aller høyeste og er blitt den mest fornedrede? Som forlot sin himmelske trone og herlighet og ble den elendigste, ringeste og uverdigste på jorden, slik at man skjulte ansiktet for Ham?
Vet vi da ikke, at den allmektige Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde? Har vi da ikke lest,  hva Herren sier: "Den som har stolte øyne og et hovmodig hjerte, ham kan jeg ikke tåle."

- "I det høye og hellige bor jeg, og hos den som har en sønderknust og ydmyk ånd."
Derfor erkjenn da: Bare hos de ydmyke kan Jesus dra inn i julen. Bare de ydmyke hjerter kan Han utvelge til sin krybbe og bolig.
Å, mine kjære, er vi bedre enn den trofaste, store Johannes, som kledde seg i en grov kappe av kamelhår og stilte sin hunger med gresshopper og vill honning? Er vi mer enn han, som bekjente, at han ikke var verdig til å løse frelserens skorem? Tro meg, derfor er troskap, redelighet, lydighet og selvfornektende kjærlighet forsvunnet i landet, fordi hovmodsdjevelen regjerer.

Bare den ydmyke setter sin høyeste ære i å være sin frelser lydig på ordet, om det enn skulle koste legeme og liv.

La oss derfor, spesielt i denne tid, be og anrope Ham om et ydmykt hjerte, ellers må Jesus gå forbi, fordi Han ikke kan tåle de hovmodige. Og det ville dere da vel ikke, at Jesus skal gå dere forbi i julen! .

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

De som  var utsendt var fariseere. Og de spurte Ham og sa til Ham: Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias, og heller ikke Elias eller profeten? Johannes svarte dem: Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner.

Når du intet er hvorfor gir du deg da ut på å gjøre slikt? Hvor fra har du tillatelse til det? ikke fra oss.

Fordi han ikke ville være det, som de ville gjøre ham til, nemlig etter deres bilde, så ville de heller ikke at han skulle gjøre noe. Et menneske som intet er og intet vil være, tenkte de, tør uten vår tillatelse ikke å gjøre noe.

Men Johannes visste hva han gjorde, og hva han burde og måtte gjøre. Derfor svarte han og sa: Jeg døper med vann, men midt iblant dere står den dere ikke kjenner. Min vanndåp brisker seg ikke, like så lite som jeg - den er bare en henvisning til Kristus. Den skal føre dere til Ham som skal døpe dere med Ånd og ild, dersom dere kommer til Ham og mottar Ham.

Han stod midt i Israel, og Israel kjente Ham ikke. Hadde de spurt slik etter Ham som etter Johannes, - var de kommet slik til Ham for å lære Ham å kjenne, som de kom til Johannes, så hadde de lett kjent Ham.

- Akk, Han er ennå stadig midt i Israel, og Israel kjenner Ham ikke! Kristus er midt i kristenheten, og kristenheten kjenner Ham ikke. Han står midt i kristenheten med Ordet og sakramentene - den har Hans evangelium, dåpen og nattverden og i dem Han selv.  Men hvor få er det ikke som kjenner Ham, hvor få er det ikke som har Ham!

Det er kommet så vidt at mange ikke engang kjenner Ham av navn, og mange bekjenner Ham med munnen og fornekter Ham med gjerningene. Ja, det gis mange såkalte kristne, som treder opp imot Ham og forhåner Hans guddom og Hans forsoning, Hans Ånd og dens nådevirkninger, og i beste fall lar Ham gjelde for en morallærer, et dydsmønster. Og den store hop gjør dristig regning på Hans nåde, Hans blod og fortjeneste, og gjør Ham til et syndeskjul og en syndetjener.

Å, hvor ukjent er ikke den sanne, levende Kristus i kristenheten!
- Kjenner vi Ham som har opptrådt i vår midte gjennom sitt Ord og sine sakramenter? Er Han vår venn, og er vi Hans? Kjenner ethvert hjerte her Ham som sin Jesus og frelser? Har Han, min kjære leser, åpenbart seg for deg, ikke blott i forstanden, ved Ordets ytre bokstaver og sakramentenes tegn, men også i ditt hjerte, ved sitt evangeliums guddomskraft og ved sakramentenes gjenfødende, nyskapende og levendegjørende virkninger? Er Han i deg, og du i Ham? Er Han daglig tilgjengelig for deg, slik at du kan si: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg" (Gal. 2,20).
Kan vi si at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde. Vi vet at Guds Sønn er kommet, og har gitt oss forstand så vi kjenner den sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus - Han er den sanne Gud og det evige liv (1 Joh.2, 3-4).

Å hvilket skjønt ord: "Han er midt iblant dere!"
Men hvor bedrøvelig for dem som ikke kjenner Ham! Hvor salig for dem som kjenner Ham og vet hva de har i Ham - som sporer Hans nærhet og bærer Ham i sitt hjertes innerste, og omgås med Ham som med en hjertens venn!
Hvor salige er ikke alle som kjenner Kristi uransakelige rikdom. Som har åpen adgang til den, og hver dag kan øse nåde over nåde av den. Som kan si: Vi har forløsning ved Hans blod, nemlig syndenes forlatelse. Salige er de som disse ord gjelder! "Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen Jesus Kristus, den rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens" (1 Joh.2, 1-2).
Salige er de som kjenner Ham som den som har sagt: Jeg vil be Faderen, og Han skal sende dere en annen trøster, Sannhetens Ånd - min fred gir jeg dere, - kjenner Ham som den som har gitt så mange andre løfter, som har sagt at Han selv vil komme til oss med Faderen og bo i oss, og bli hos oss alle dager inntil verdens ende!

Hvilken skade er det altså ikke, at det ennå den dag i dag kan sies om så mange likesom den gang: Han står midt iblant dere, Han dere ikke kjenner! Hvor mye går ikke tapt for dem med Ham!

Å la oss derfor alltid lære Ham nøyere å kjenne, la oss alltid trakte mer etter å erfare hva Han er og vil være for oss! .

Til toppen

Av W. F. Besser

Han som kommer etter meg, Han som jeg ikke er verdig til å løse skoremmen for. Dette hendte i Betania på den andre siden av Jordan, der Johannes døpte.

Han vil komme etter Johannes, Herren etter sitt sendebud, og mange, som nå ikke kjenner Ham, vil da erkjenne Ham som den som var kommet før Johannes i herlighet, ja i den grad foran, at Johannes ikke akter seg verdig til å løse skoremmen Hans.

Det var tjenerens oppgave å bære sin herres sko og løse remmene, når han ville ta skoene av.

Kristus er nå ikke en herre, men Herren, og for Ham er derfor også den tjeneste for ringe, som blir vist en herre av en tjener.
Johannes vitner da også i denne bekjennelse, som følelsen av den dypeste uverdighet overfor Kristus inngir ham, "at Han er Guds Sønn."
"Det er tilbedelse," sier Løhe, "knebøyning, foldede hender, lov- og prissang, som Johannes i denne adventstid lar komme til uttrykk i disse ord: Jeg er ikke verdig til å løse skoremmen Hans! Fullkommen ren sannhet, ydmyk rettferdighet er det, som han sier. Det er heller ikke annerledes: Erkeengler og engler, alle salige sjeler og alle hellige på jorden taler likeens, like sant.
For hvem er verdig å vise endatil bare den minste tjeneste  mot den, som var og er og kommer."

Hvor vakkert har ikke Johannes beredt Herren vei i sitt eget hjerte!
"Derpå beror det altså," sier Luther, "at vi med Johannes ydmyker oss og sier: Herre, her kommer en stakkars pjalt, en gammel, opprevet, smussig klut, eller som Paulus sier, et stinkende skarn, såfremt jeg utenfor Kristus alene skal trede frem for deg. For verden, og utenfor din dom kan det gjerne være fløyel, silke og gyldenstykke, - men for deg, Herre, la meg være en gammel pjalt eller et fotklede, så jeg dermed kan tørre din Sønns sko, og skjenk meg Hans rettferdighet - for Han og Hans rettferdighet er min edleste og mest dyrebare skatt - for jeg vet, at jeg ved Ham og Hans rettferdighet skal komme i himmerik, mens jeg med min hellighet måtte fare til helvetes avgrunn." .

 Til toppen

Av Martin Luther 1438 - 1546

Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!

- som om han ville si: Dere kan ikke frelses fra synden ved deres egne gjerninger -  det hører det en annen mann til, å besørge. Jeg kan heller ikke gjøre det, likevel kan jeg vise dere til den, som både vil og kan. Det er Jesus Kristus, Guds lam. Han, Han og ellers ingen annen, verken i himmelen eller på jorden, kan ta synden på seg, for du kan ikke betale for den aller minste synd.
Han må ikke bare ta dine, men verdens synder på seg: ikke bare noen, men hele verdens synder, det være seg store, små, mange eller få.
Dette er å forkynne og høre evangeliet rett. Det er Johannes' finger, som viser deg Kristus, det Guds lam.
Dersom du nå kan tro, at Johannes' røst er sannhet, - dersom du nå kan se Johannes' finger og kjenne dette Guds lam og tro, at det bærer dine synder, så har du vunnet, så er du en kristen og en herre over synd, død, helvete og alle ting - da blir du glad i din samvittighet, da elsker du dette Guds lam, da lover og takker du Hans himmelske Far for denne sin barmhjertighets umåtelige rikdom, som Johannes forkynte om, og som Kristus gir deg. Da blir du villig til å fullføre Hans guddommelige vilje av alle krefter, så vidt som du kan. For hva kan vel være mer trøstelig og mer kjærlig å høre, enn at våre synder ikke mer er våre, ikke heller ligger mer på oss, men på Guds lam?
Hvordan kan synden fordømme dette uskyldige lam? Den må sannelig sammen med døden og helvete overvinnes og forstyrres ved dette.
Se nå her, hva Gud har gitt oss i Kristus. Se derfor vel til og vokt deg, at du ikke forgår deg for Gud, ved at du ved dine egne gjerninger skulle forsøke å forsone den aller minste synd, og dermed berøve Kristus, Guds lam, denne gjerning.
Johannes sier vel: Omvend dere, - men at han ikke mener, at du ved dine egne gjerninger skal forbedre deg og avlegge synden, det bevitner han ettertrykkelig med den andre del av sin preken, idet han sier: Se det Guds lam, som bærer verdens synd. Han mener derimot, som før nevnt, at enhver skal erkjenne å ha omvendelses behov, - men ikke dermed søke den hos seg selv, men alene hos Kristus.
Gud Fader hjelpe oss til denne Kristi erkjennelse, etter sin store barmhjertighet og sende Johannes' røst ut i hele verden ved mange skarer av evangelister. .

Til toppen

Av G. Janzon

Ennå står det tilbake å ytre et juleønske, og det er dette: "Guds fred som overgår all forstand, bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus."
Ja, måtte det skje! Ditt hjertes tilstand er slik, at jeg av et oppriktig hjerte ønsker deg fred, den fred som verden ikke forstår, den fred som gjør at du kan bruke Jesus til alt, bortsett fra synd. Er du i angst, kan du bruke Ham til trøst, og da fortviler du ikke - i mørket er Han ditt lys. I rikdommen trenger du Ham som ørnen sine sterke vinger, for dermed å svinge deg opp over dette forgjengelige som vil dra deg nedad. Har du fått et tilstrekkelig forråd av denne verdens gods, da behøver du sannelig Kristus, for at din juleglede ikke skal bli av den lavere, syndige art, som dine midler frister deg til. Kommer frelseren til å bli din største rikdom, skal det ikke koste deg noen overvinnelse, å søke å utbre et gledesskinn over ett og annet ansikt som nøden har trykket sitt stempel på, ved den urettferdige mammon. I fattigdommen vil Han være din rikdom. Er du fattig så tenk da på, hva det måtte være å ha fullt opp av alt, et rikt hus, et rikt bord. Nettopp i julen begår mang en fattig svære synder. Det går slik til:  Du sitter ensom, forlatt, i tillegg kanskje gammel, ørkesløs og hjelpeløs - aldri er kanskje minnet så bittert hos deg som på julaften. Du minnes dager i ditt liv som er gått, da du var omgitt av det du hadde mest kjær på jorden - nøden hadde da ikke trengt seg inn på deg, du hadde da så mye endatil med hensyn til ytre var  tilfreds og glad. Men å, ensom og forlatt, er det ingen som kommer deg i hu. Denne dag er lik andre dager. Noen hete tårer væter ditt brød - for du minnes så mye som du ønsket å glemme. Dette er jo menneskelig, og enhver som har menneskelige følelser, kan ikke klandre deg for det. Men til dette følger ofte riktig store synder, og det er knurring mot Gud og mennesker. Du er ikke hengiven, men bitter i dine tanker - det gremmer deg, at den eller den skal ha det bedre enn du og mange bitre ord mot den rike unnslipper deg. Du knurrer over Guds forsyn. Ved denne knurring forstyrrer du den lille glede du kunne nyte. Derfor, dere fattige, ønsker jeg dere for den tilstundende julehøytid visselig mange beviser på deltagende menneskekjærlighet, men fremfor alt: Guds fred. Nyter dere Guds fred, da er Jesus deres rikdom i fattigdommen. Når Han dekker julebordet, å, hvilket måltid! Da kan dere uten gremmelse tenke på dager som har gått, og kanskje tenke: Den gang hadde jeg ikke Kristus, men nå har jeg Ham, og nå er jeg så rik som noen kan være.
"Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig" (Slm. 73,26). Hva vil jeg mer? Jeg sitter jo så godt som ved det himmelske bord, når jeg har Ham og håper å engang få komme hjem til Ham.
Ja, Guds fred være med dere! Da forsvinner all misnøye, all knurring, alle sammenligninger - for den som har Jesus i sitt hjerte, vil ikke bytte med noen, hvor rik han enn er. Og verdens barn skal med forundring lese gleden og fryden i deres ansikt, de skal ikke kunne begripe hvordan gleden kan finnes midt i nøden. Men dere vet det: Freden, den fred som overgår all forstand, gjør dere rike.
Akk, at fredsfyrsten måtte bli slik anvendt av dere denne jul og alle deres gjenværende livsdager: da kan dere forstå disse ord: "Herren er min hyrde, det mangler meg ingenting."
O Jesus, du er oss født, du er oss gitt! bered oss slik ved din Hellige Ånd  at vi må kunne glede oss, men at vår glede må bli i Herren! Lær oss å forstå, at ikke noe menneske får en større og mer kostelig julegave enn den, som får arverett til ditt rike - for ditt rike er "rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd." I dine hender anbefaler vi oss - styr du våre tanker, ord og gjerninger, så vi selv og verden må fornemme, at vi hører deg til. Amen.

Til toppen