Bønnen i Jesu navn
Joh. 16, 23 - 28

Av E. M. Goulburn.

Bønn er den hemmelige kilde til den kraft, hvori en kristen må kjempe med livets plikter og byrder. Imidlertid er det en fare, som hyppig gjentatt bønn især er utsatt for hos folk som fører et virksomt liv, nemlig formvesen, idet slike mennesker er for samvittighetsfulle til å nedlegge den vane å forette foreskrevne bønner til bestemte tider, gir de etter for den fristelse å stille samvittigheten tilfreds med denne gjentagelse av en form, som verken gjør noen virkning på sinnet eller utøver noen moralsk eller religiøs innflytelse på karakteren.

Enhver sann kristen vet meget vel, at en slik nedverdigelse av bønnen berøver den all sin herlighet, inntil den blir et brutt kar, tomt både på saft og kraft.

Men hvordan kan det forebygges, at den endatil hos de oppriktigste synker ned til en tom form? Saken er ingenlunde lett eller oppnåelig uten kamp. Dette er nettopp en av de anfektelser som forekommer under den personlige tilegnelse av kristendommen, og som ofte skuffer og bekymrer den kristen som ikke bare nøyes med ærbarhet, fordi han føler at Gud har kalt ham til hellighet.

Da hensikten med disse ord er å yte slike mennesker hjelp og råd og å føre dem gradvis videre, vil jeg anbefale dem især å være oppmerksomme på begynnelsen og slutningen av bestemte bønner. "Bered ditt hjerte til bønnen," sier vismannen - la sinnet, så vidt det kan skje, stemmes til høytidelighet, stillhet og ydmykhet ved tanken på Guds nærværelse og på, at du skal komme frem for den levende Gud.

Forsøk å kalle disse eller dermed beslektede tanker tilbake i erindringen med en hemmelig trakten etter, ved Guds nåde å settes i stand til å utføre dem - oppløft sinnet gradvis, trinn for trinn til en fornemmelse, hvor omtåket og uverdig den enn er, av Guds majestet, makt, visdom, hellighet og kjærlighet, etter salmistens ord: "Mitt hjerte ble opphetet i meg. Mens jeg grublet, ble ilden opptent. Så talte jeg med min tunge."

Den innvending som først melder seg mot å følge dette råd, er: Hvordan finner jeg tid? Bønn på den måte fordrer en tid som mine forretninger ikke levner meg. Svaret på dette er dobbelt: For det første, at det vel var tid å finne ved litt selvbeherskelse, som vel ingen måtte krympe seg for å anvende ved forarbeidelsen av sin saliggjørelse - det er jo bestandig, tross all denne travelhet, tid til overs for atspredelser - for det annet er svaret, at det er med bønnen som med enhver annen gjerning, at litt som gjøres vel, er langt bedre enn mye som gjøres ille.

La oss komme i hu, at både den lære og det mønster som Herren har gitt oss, synes å misbillige lange bønner - vi er uttrykkelig advart av Ham mot å bruke overflødige ord, og mene at vi skulle bli bønnhørt, når vi bruker mange ord, mens kortheten og tankens sammentrengthet i "Herrens bønn" oppfordrer til å stanse litt ved hvert ledd og la meningen utfolde seg noe for sjelen før vi går videre.

Det naturlige tilbakefall fra den spenning alvorlig bønn etterlater i sinnet, er lettsindighet - imot denne lettsindighet må det gudfryktige menneske våke og kjempe. Når vi for en stund har trukket oss tilbake fra verden for å ha samfunn med Gud, må verden bare gradvis igjen innlates i sinnet, likesom en øyenlege bare litt etter litt åpner vindusskoddene for den helbredede syke. Inntrykket av å ha vært innlatt hos Kongenes Konge mellom kjerubers og serafers tilbedelse burde ikke lettferdig utslettes, men pleies med varsomhet og ettertanke. Det skulle være en krans av friske blomster, som et menneske plukker, før han forlater en yndig hage, en vederkvegelse under den jordiske virksomhets støv og travelhet.

- Gjør en prøve med dette råd, men husk på, at i den åndelige som i den legemlige verden er de første bestrebelser som oftest tåpelige feiltagelser, og at gjentatte forsøk er en stående betingelse for fremgang, og du skal ved Guds nåde se, at dine bønner vinner i liv og kraft og gir din ånd den lyse og lykkelige stemning, uten hvilken ingen noensinne med hell har kjempet seg frem gjennom livets plikter og fristelser.

Til toppen

Av Friedrich Wilhelm Krummacher 1796 - 1868.

Sannelig, sannelig sier jeg dere, at hva som helst dere ber om i mitt navn, skal Han gi dere.

Å gjøre noe i ens navn, det betyr jo i den hele verden intet annet, enn i en eller annen sak å representere ens person. Sier jeg f.eks. til deg, at du må be denne eller hin av mine venner om noe i mitt navn, og du gjør det, så ber jo ikke egentlig du, men jeg er den bedende. Min anseelse går i dette tilfelle over på deg og kommer deg til gode, og mottok du et avslående svar, da ville ikke du være skamfull, - jeg ville være det.

- Tenk nå bare hvilket privilegium Frelseren da meddeler oss, når Han oppmuntrer oss, at vi skal be Faderen i Hans navn. For hva annet kan Han ville si med det, enn at vi ved troen må tenke oss ganske stående i Hans sted og trede så fritt, så freidig frem for Faderen som om vi var Kristus. Vi må vente det samme og velvillige øre for våre bønner som Hans bønner alltid fant hos Faderen, og anskue og betrakte oss som slike, som hele den enbårnes elskverdighet for Gud er overført på. Vi må bli i den salige bevissthet, at Gud ikke mer kjenner oss etter kjødet, og vel betenke, at om Han viste oss fra seg og gjorde skam på oss, så ville Han egentlig ikke avvise og gjøre skam på oss, men Ham, Hans egen Sønn. Å, en forbauselsesverdig sak! Og i sannhet, dette er meningen av Jesu ord, og ingen annen.

Den som da nå formår å tro seg inn i mellommannens herlighet som i sin egen, og i den barnerett som er forvervet Ham, med ganske fri og freidig samvittighet, tillitsfullt, fornøyd og barnlig å bringe sin bønn for Gud og har så høye tanker om Guds kjærlighet til seg, at det langt fra faller ham inn å tvile på at Faderen også vil bønnhøre ham, han ber i Jesu navn.

På denne måte hadde visstnok det Gamle Testamentes hellige ennå ikke bedt. Deres innsikt i Kristi mellommannsembete rakk ennå ikke så vidt, at de allerede, som Paulus uttrykker seg, "med full visshet" hadde kunnet nærme seg den evige. Deres stilling til Gud lignet mer en forbryters, hvem straffen ble ettergitt og livet skjenket på skafottet ved en benådning av hans konge. De visste at de for Messias' skyld ikke ville bli fordømt. Og for så vidt gledet også de seg over deres forløsning. Men like så lite som en benådet misdeder av den benådning som er blitt ham til del, ville trekke den slutning at kongen nå, etter at han har skjenket ham livet, også ville kle ham i purpur og silke og ta ham som en venn til taffel, ja i sine armer, - like så lite tenkte de på, - eller i det høyeste ante de det bare fra det vide fjerne, - at hele herligheten til den mellommann som de håpet på,  også skulle bli gitt dem som deres eiendom. Og sånn sett var det jo ikke noe å undres over, at de nesten bare bevende trådte frem for Jehovas ansikt, og bare i høyst sjeldne øyeblikk kunne heve seg til noen fortrolighet.

Med oss forholder det seg nå annerledes. Vi får alt det, - som de først langt borte fra hilste bare som et løfte, - virkeliggjort og åpenbart, og vi vet av hvilken grunn "den minste i himmerikes rike er større" enn Johannes. Vi kan derfor trede frem for Herren i en ganske annen hjertetilstand, og er ikke forbauset når Frelseren betegner bønnen i Hans navn som en sak som først nå, - da Han er kommet, - vil tre inn i livet for fullt.

Hva loves nå i denne bønn? Hør det og bli forbauset! "Sannelig, sannelig!" begynner Herren. Det er Hans kongelige segl under denne Hans merkverdige håndskrift - det er den ed, som Han bekrefter den med - det er den høytidelige formular, som Han sikrer saken imot enhver motsigelse og tvil med. "Jeg sier dere," vedblir Han. "Jeg, som er i Faderens skjød. Til meg har dere å holde dere, om det ikke forholder seg slik som jeg sier!" Og hvordan lyder nå det store, det viktige ord, som Han har innledet så høytidelig, - så majestetisk? "Dersom dere ber Faderen om noe," sier Han, eller "hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn, skal Han gi dere!" - Nå, hva vil vi mer, dere kjære? Se, det henges opp en stor hvit tavle for oss som rekker fra jorden inntil himmelen. På den lar det seg nok  skrive noe. "Hva som helst dere bare ber om," sier Herren. I Joh. 15 heter det: "Alt hva dere vil skal gis dere." Her er altså skranker og gjerder revet ned. Her åpnes oss en mark for våre fordringer som ingen skjellsteiner og ingen grenser har. Intet i verden er så stort, intet så ringe, at vi ikke hvert øyeblikk kan motta det av Faderen dersom vi bare begjærte det i Jesu navn. Si ifra, hva vil du gjerne ha? Vil du gjerne være befridd fra din huslige nød? Er det deg maktpåliggende at ditt syke barn må bli helbredet? Vil du gjerne se hele ditt hus dratt hen til Gud? Si det til Faderen, si det til Ham i Jesu navn, og sannelig! Han gir deg det, - ja, Han må gi deg det, - ja, Han må gi det, ellers vakler grunnvollene for Hans ord, og Bibelen er ikke mer Sannhetens bok.

Med hin bønns understav i hånden er du en herre over hele verden, en hersker over alle himmelens og jordens skatter. Vink, og Amalek synker. Slå til klippen og den gir vann. Tru stormene som raser omkring deg, og det blir ganske stille. Du kan få alt, alt, dersom du bare er i stand til å anholde om det i Jesu navn.

Men om det vil lykkes deg å begjære i Jesu navn alt hva du vel kunne ønske deg, det betviler jeg. Du kunne ønske at Gud ville oppvekke en død av graven igjen for deg, - men be om det med full, - for all tvil fri - frimodighet, ville du da bare kunne - (Ånden tillater deg det ikke annerledes) - når du var fullkomment og guddommelig overbevist om, at et slikt under var nødvendig for Guds æres skyld. Men var dette tilfelle for hånden, - be, og den døde vil stå opp. Luther kunne i Jesu navn be om sine dødssyke og allerede oppgitte venner Melanchtons og Myconius' liv og tvilte ikke - se, da mottok han også det han begjærte.

- Du kunne ha en lengsel etter gull og sølv. Nå ja, begjær det i Kristi navn hvis du kan, og det må gis deg.  Men når vil du kunne det? - Nå, den salige Francke kunne det - straks fløt tusener til ham, og han som i begynnelsen neppe hadde noen få stillinger å byde over, hadde snart nok til å bygge et hus for de foreldreløse barn, nesten så stort som en liten by, og Herren gjorde hva Hans tjener begjærte.

"Dere elskede!" skriver Johannes, "dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss," d.e. dersom vi ikke under vår bønn hemmelig  må anklage oss selv, at vi ber i vår egen ånd eller bare vårt kjød til behag eller for å friste Gud, da "har vi frimodighet  til Gud, og hva vi ber om det skal vi få."

Nå, hva sier dere til disse ting? Å, etter at sløret er tatt bort for meg fra hint store ord: "Sannelig, sannelig sier jeg dere, at hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn, skal Han gi dere," står jeg overrasket foran det som foran en åpen helligdom og vet neppe å samle meg på grunn av forbauselse og henrykkelse over den fylde av storartede og herlige tanker som jeg ser innesluttet i det.

Å, hvor straffer ikke hint store ord oss, hvor blir vi ikke til skamme for det! For dersom bønnen i Jesu navn er det skip som på kysten hinsides lastes med alt hva man kan ønske, så ligger det klart i dagen, at det blant oss må være mangel på folk som forstår å seile med denne ark. Den tilstand, som vi befinner oss i, beviser det. .

Til toppen

Av Andreas Hauge 1815 - 1892

Hittil har dere ikke bedt om noe i mit navn.

Hva skal vi vel tro om disiplene, om hvem Jesus sier, at de enda ikke hadde bedt i Hans navn? Vi kan ikke tvile på, at de jo vel visste, hva synd og syndenød var, og at de flittig ba om syndenes forlatelse. Vi kan også være forvisset om, at de ikke hadde grunnet sitt håp om bønnhørelse på sin rettskaffenhet, dyd og fromhet, men ene og alene på det, at Herren er nådig og barmhjertig, så Han ikke beholder vrede evinnelig og ikke gjør med oss etter våre synder, eller betaler oss etter våre misgjerninger. 

Likesom den gamle pakts troende av egen erfaring kjente så vel til, hvor salig det var å ha sin overtredelse forlatt og sin synd skjult, og kjente den Gud som går overtredelse forbi og tar bort misgjerning, så kjente også disiplene ikke mindre denne nådige og barmhjertige Gud, som ene og alene for sitt navns skyld ville være dem miskunnelig og ta bort deres synder.

Heller ikke var denne deres tro på Guds nåde uten sammenheng med den frelse, som skulle åpenbares, tvert om var det jo nettopp i det troende henblikk til den lovede frelser, at Israel skulle nærme seg den hellige Gud og anrope om nåde og syndenes forlatelse. Visselig var det derfor rik og salig nåde, som i den gamle pakt lovtes og skjenktes den troende bønn. Men hvor uendelig herligere er nå den, som forkynnes og loves i den nye pakt! For når Gud har gitt oss sin eneste Sønn til frelser, ja til vår bror, skulle Han da ikke også gi oss alle ting med Ham!

Før Kristi frelsergjerning var fullbrakt, kunne heller ikke disiplene be i Jesu navn, men etter at Kristus var oppstanden fra de døde, og Den Hellige Ånd var utgytt over dem, da fikk de rikelig og salig erfaring av, hva bønnen i Jesu navn formår, og deres glede ble fullkommen.

Men nå skulle også vi kunne få en slik salig erfaring. Alt, hva vi trenger til, kan vi få hos Faderen ved Jesus Kristus. Hva kan vi da be Ham om, eller rettere, hva driver Kristi Ånd oss til å be om?

Først og fremst er det syndenes forlatelse, som vi daglig må be om, ettersom vi daglig synder, - så er det syndens dypere og dypere erkjennelse, åndens fattigdom, sorg over synden, bedrøvelse etter Gud, en øm samvittighet, renselse fra åndens og kjødets besmittelse, en rett erkjennelse av de medfødte syndige tilbøyeligheter og hemmelige skjødesynder, erkjennelse av det naturlige sinns hovmod og forfengelighet, av det kjødelige og verdslige sinn og av alle slags onde tanker og  begjæringer. Likevel, vi trenger ikke alene til en stadig dypere syndserkjennelse, men også til en sterkere hunger og tørst etter rettferdighet, til en hjerteligere og fastere tro på Kristus, vi trenger til å styrkes i tillit og håp, i hengivenhet og overlatthet i Guds vilje - vi trenger til ydmykhet, saktmodighet, tålmodighet og alle Åndens gaver.

Å, venner! hvilket langt, langt register, om jeg skulle nevne alt, hva vår sjel og ånd trenger til å få hos Gud. For i sannhet, i oss bor intet godt, alt, alt må vi få som en nådegave av Guds hånd. Og det er den herlige barnerett, som Jesus har vunnet oss, slik at vi med full tillit tør gå til Faderen og be om alt. Også med vår legemlige nød og trang kan vi gå til Ham. Jesus viste ingen nødlidende bort, mens Han var på jorden, og Han sitter nå som vår medlidende yppersteprest ved Guds høyre hånd, hvor Han treder frem for oss.

Det er ikke den nød på jorden uten at Han kjenner den og har hjertelig medynk med den lidende. Og Han gir oss ikke bare tillatelse til å gå også med våre timelige sorger og vår legemlige nød og trang til Faderen i Hans navn, men Han synes ikke om, at vi går og bærer på byrden selv uten å kaste den på Ham, som har omsorg for oss. Og når vi gjør det, hva blir da enden på det? Jo, at vi takker Gud og Faderen for alle ting i vår Herres Jesu navn. Forsøk bare blott å be til Gud i Jesu navn, og du skal merke hvordan bønnen vender seg til en takkebønn, ja så, at du kan takke, enda før du har følt og erfart bønnhørelsen. For når du legger ditt troende amen til din bønn, så er du i virkeligheten bønnhørt, hva enten du føler det eller ikke.

Skjer det ikke på den måte, du nærmest tenkte, - det skjer likevel. For Han gir oss mer enn vi forstår å be om. Guds tanker er høyere enn våre tanker, men alle er de idel miskunnhet. Er du i nød og trang, så kanskje Han gir deg tålmodig og tilfreds å holde ut i nødens dager, og det er bedre enn både mat og helbred. .

Til toppen

Av Andreas Hauge 1815 - 1892

Enda en bønn må vi dvele ved. Det er forbønnen. "Be med og for hverandre." Hvor flittig var ikke Paulus til å be for menighetene og deres enkelte lemmer! "Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere. Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn for dere alle med glede," sier han i sitt brev til fillipperne.

Å, at en slik bønnens Ånd også måtte utgytes over oss, å, at vi var riktig flittige og ivrige til å be både om Guds rikes komme i alminnelighet til alle kristne og hedninger, og om dets komme til den enkelte, som Gud særlig har lagt oss på hjertet.

La meg nevne et eksempel: Din mann er uomvendt, kanskje han til og med er en svirebror og ødeland, eller han er hård og ukjærlig mot deg og dine barn. Gå til Gud i Jesu navn og be for ham! Kjenn din egen uverdighet, erkjenn, at du har ikke fortjent det bedre, la deg av sannhetens Ånd kaste i støvet og så klage din nød og rope om nåde og barmhjertighet både for deg og ham. La det ikke være én gang, men hold ved med det i ditt lønnkammer hver dag. Vet du, hva den første virkning er? At du går stille, ydmyk og kjærlig, - at du vokter deg for hvert støtende ord, at du bærer blidt og tålmodig krenkelsene med stille sukk i din sjel. Og kanskje du ved din stadige bønn og stille vandel skal vinne din mann for Guds rike.

Hvem kan vel telle alle de undere, som bønnen og forbønnen i Jesu navn har gjort? Hvordan skulle vi kunne rett takke Herren for så nådig og herlig adgang til Ham! Å, måtte vi da alle mer og mer benytte oss av det. Måtte det være vår daglige trang og vår daglige glede og lyst, å kunne få gå til Faderen i Jesu navn, med alt som både for oss selv og for andre ligger på oss til liv og sjel!

Gud gi oss sin Hellige Ånd, den frivillige ånd, så vi alltid med hjertens lyst måtte komme til Ham og be og få i Jesu navn!

Av E. M. Goulburn.

Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.

Apostelen Paulus byder oss å be "uavlatelig" (1 Tess. 5,17) - likevel sier evangelisten Lukas uttrykkelig om Jesus, vårt opphøyde mønster, så vel for bønn som all god gjerning, der Han var på et sted og ba, at Han "holdt opp" med å be (Luk. 11,1), - men disse to ting kan likevel lett bringes i overensstemmelse med hverandre. Når det heter, at Kristus holdt opp med å be, menes det ved det, at Han holdt opp med den regelmessige bønn, fra den bønn, som Han sannsynligvis forrettet knelende. Og når Paulus formaner oss til å be uavlatelig, da mener han, at vi uavbrutt skulle vedlikeholde sjelens samfunn med Gud. Bønnen må ikke betraktes bare som en særskilt gudfryktighetsøvelse, som en viss tid er avsatt til, men som en bestanddel av den kristnes vesen, som strekker seg både gjennom lengden og bredden av hans liv. Den er likesom den gylne tråd i et klesplagg, som ofte skjuler seg under de andre trådene. Den skjuler seg for øyet, men er ikke desto mindre vesentlig til stede likesom en strøm, som på enkelte steder i sitt løp forsvinner under jorden. Plutselig kommer tråden til syne igjen på tøyets overflate, og plutselig forsvinner den igjen. Og slik trenger den gjennom hele stoffet om enn undertiden skjult.
Dette gir en klar belysning i nærværende sak. Betrakt en kristens liv utenfra, så vil du se forskjellige sysler og forretninger, og mange av dem krever kan hende sjelens virksomhet, - men under sammes overflate er en strøm, bønnens gylne tråd, som alltid er til stede, om enn ofte skjult, og hyppig kommer til syne, ikke bare i regelmessig andakt, men i hellig utbrudd av sjelens fylde.
Det kunne oppstå det spørsmål, om ikke den regelmessige bønn helt kunne unnværes, når sjelens uavbrutte bønn ble trolig vedlikeholdt? Med blikket på vårt himmelske forbilde kan vi med temmelig bestemthet si nei. Bønnens åndedrett gjennomstrømmet alltid vår Herres Jesu menneskelige sjel - Han ba alltid, uten opphold, i budets mest utstrakte betydning - allikevel var det så langt fra, at Han unnlot å iaktta de regelmessige tider til bønn, slik at Han ble over en hel natt i bønnen til Gud. Hans hjerte var hos Gud hele den travle dag, - men allikevel, når dagen var til ende, og Han hadde latt folket fare, gikk Han avsides opp på et fjell for å be, langt borte fra menneskenes sverm og jordens larm. Hva annet beviser dette, enn at vi ikke tør unndra oss bestemte andaktstimer under påskudd av, at vårt sinn og hjerte har søkt Gud hele dagen. Vi har riktignok sagt og sier det igjen, at bønnen er sjelens åndedrett, at den sanne bønn ikke kan innskrenkes til bestemte tider, mer enn åndedrettet kan, - men allikevel berettiger ikke denne sammenligning oss til å nedsette betydningen av den regelmessige bønn. Det er også sant, at livet kan oppholdes endatil i det snevreste rom, i den trangeste avkrok, i det mest forpestede avlukke, så lenge åndedrettet vedvarer, - men hvilken kilde til helbred og styrke ville ikke en overanstrengt arbeidsmann finne, dersom han av og til kunne ty til det åpne lands rene luft, som ikke er befengt med byens røyk, eller til havets strand, hvor den styrkende sjøvind blåser. På slike steder ånder vi ikke bare, men vi ånder lett og fritt - det naturlige livs virksomhet er oss en nytelse, og med hvert åndedrag drikker vi sunnhet.  Slik er virkningen av en times regelmessig bønn etter en dag, tilbrakt i travelhet, om enn også i uavbrutt andakt. Den time oppholder vidunderlig sjelens krefter, når de av menneskelig skrøpelighet begynner å sløves. Og kan vi enn ikke si med bestemthet, at en slik time er uunngåelig nødvendig for åndelig tilværelse, så kan vi dog si, at den er uunngåelig nødvendig for åndelig sunnhet og velvære.

Til toppen

Av Johannes Evangelist Gossner 1773 - 1858

Dette har jeg talt til dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke lenger skal tale til dere i lignelser, men fritt ut forkynne dere om Faderen.

I lignelser, gåter og dunkle talemåter, som de vanskelig kunne forstå, har frelseren talt med sine disipler hittil. Det var klart, men ikke for dem, fordi de ennå ikke hadde Ånden og kjente meningen.  Men etter oppstandelsen og Den Hellige Ånds utgytelse, da Han hadde fullendt alt og selv var forklaret, da har Den Hellige Ånd også forklaret Jesus og Jesu navn i dem da var tiden og timen kommet, da Han kunne tale forståelig med dem og ved Den Hellige Ånd åpenbare dem alt og gjøre det klart for dem.
Disiplene kunne aldeles ikke finne seg i Hans lidelser og Hans fornedrelse, som Han også sa til dem: "Dere skal alle ta anstøt av meg." Men etter oppstandelsen, da de så hvor Hans lidelser førte til, og hvordan Faderen forherliget Ham ved lidelse og død, da kunne Han si fritt ut: "Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?" (Luk. 24,26) da kunne Han opplate Skriften for dem, da forsto de Ham og ble glade for, at de så Ham igjen, på ny levende og forklaret. Og da Han til slutt fór opp til himmelen for deres øyne og englene forkynte Hans gjenkomst, da Den Hellige Ånd kom, og Han slik holdt ord, da ble alt klart og herlig for dem. .

Til toppen

Av Anders Nohrborg 1725 - 1767

På den dag skal dere be i mitt navn. Og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere.

Som om Han ville si: Det er ikke mitt endemål nå denne gang å si dere, at også jeg skal be Faderen for dere; det har jeg sagt dere forut (Joh. 14,16), og det jeg har sagt og lovt, det skal jeg holde.
Men nå denne gang vil jeg si, at også dere selv kan gå frem i mitt navn, og etter at dere er kledd i min rettferdighet og ansett i mitt sted, likesom jeg har vært regnet og ansett i deres, så kan dere, når dere ber, stille dere som min person, som om det var jeg selv som ba, og det skal også bli ansett som det.
Slik kunne ikke Det Gamle Testamentes troende be i Jesu navn, for de så bare Jesus på lang avstand, i skygger og bilder; de var treller under ytre anordninger og kunne altså ikke helt befris fra all lovtrelldom og den frykt som kommer av det.

Men til en slik bønn kreves det ikke bare en fullkommen visshet om de evangeliske sannheter og løfter, som bør være i all troens bønn; men enda mer kreves det også en fullkommen visshet om delaktighet i Kristus, slik at sjelen ved Guds Ånds vitnesbyrd er kraftig overbevist om det, at den nå er rettferdiggjort, iført Kristus, funnet i Ham og for nærværende delaktig i Hans pine, død og rettferdighet; for bare da kan den stille seg dristig frem for barmhjertighetens trone og anse seg i Kristus, som om den selv hadde lidd sin syndestraff til forsoning, selv oppfylt Guds lov til rettferdighet, som om den i denne Kristi delaktighet selv var Kristus.

Luther kom engang så langt i denne inntrengen i Kristi delaktighet, at han brøt ut i disse ord: "Jeg er Kristus," og selv om vi ikke i alle deler drister oss til å anerkjenne denne hans talemåte, som uforstandige lett skulle kunne misbruke, så viser det os allikevel, hvordan en troende sjel i bønnen kan trede frem for Gud i Jesu navn, i Hans sted og forestille Hans person, som om Jesus selv trådte frem.
Men for så vidt vår kristendom nå i alminnelighet i denne siste tid savner så mye av de første kristnes ild og kraft og alvorlighet, så er det vel ikke mange av de få troende som kan be slik i Jesu navn nå; for de kommer ikke alle til den høye grad av Åndens frimodighet og visshet om nådestanden som kreves til det. I det minste kan det ikke skje så ofte, men bare i de stunder, da en troende sjel i rikere mål kan få smake noe av den kommende verdens krefter og dens glede være fullkommen, som Jesus i vår tekst sier skulle følge med denne bønn i Hans navn.

Men for at svake i troen ikke må bli mistrøstige av dette, når de finner, at de ikke har visshet, frimodighet og dristighet nok til en slik bønn, så forsikrer jeg i kraft av Guds ord, at deres svakere bønn enda er kraftig til å røre Guds hjerte, når de i Åndens fattigdom, som tiggere, som ikke har noe å påberope seg, og heller ikke påberoper seg noe eget, men ber om noe bare for Jesu skyld, for Hans pines, døds og fortjenestes skyld. .

Til toppen

Av W. F. Besser

For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.

Faderen kan ikke hate dem som elsker Hans Sønn. Hvordan skulle Han kunne annet enn å elske dem som blir ett med Ham i kjærlighet til den elskede!
Ingen skal hindre oss i å gå like til vår Far i himmelen eller skille oss fra den fullkomne gledes kilde i Guds kjærlighet.
"Men ett er føyd til," sier Luther, "det må du også ta med og føye begge deler sammen, ikke sønderrive og forkvakle teksten, ta ett bort og la ett annet stå igjen. For slik sier Han: "Faderen selv elsker dere, - fordi dere tror på meg." For Han vil ikke sette seg slik utenfor, at de skulle be utenfor og uten Ham. Men når vi har den rette mellommann i hjertet og tror, at Han er kommet fra Gud og har utført Faderens befaling, - å ta bort vår synd og død, da kan vi også selv be. For vi behøver ikke enda en Kristus som skal be for oss, men denne ene Kristus er nok, som ved sin bønn har ervervet oss og brakt oss frem." Så langt Luther.
- Likevel er det en art av Kristi forbønn, som de troende, som engang har fått barnerett hos Gud, daglig trenger til: det er den forbønn som den store yppersteprest straks etter i det 17de kapittel ofret til Faderen for sine apostlers og hele sin menighets bevarelse og fullendelse, og som  Han til uuttømmelig trøst for sine fortsetter i himmelen - ja, ikke bare fortsetter, men først nå lar strømme riktig kraftig ut, som det heter hos Rambach: "Men nå blir din bønn understøttet av allmakten, da den forherligede menneskehet sitter i fullkommenhetens bolig; nå kan du majestetisk tilintetgjøre Satans anklager, nå taler ditt blod kraftig vår sak."
Hver gang vi ved å synde glir ut av Faderens kjærlighetsarmer, så griper Kristi forbønn etter oss for igjen å løfte oss opp på Faderens skjød, og alle velsignelser som ved Hans offer er ervervet én gang for alle, bli rakt til og gitt oss ved Hans uavbrutte forbønn.
Disiplenes kjærlighet til Jesus var den gang visstnok enda svært ufullkommen, likevel - oppriktig var den. Med sine svake troshender holdt de seg til Ham, så tung og sørgelig Hans tale enn var for dem, - og fordi de holdt fast ved Ham, elsket de Ham. Så rekker Han sine "elskede" sin styrkende Jesushånd igjen og løfter dem vennlig opp til seg, idet Han sammenfatter hele sitt vitnesbyrd, - som er foreholdt troen - om sin person og gjerning i de ord:

Jeg er utgått fra Faderen og er kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen.

Med disse ord overskuer Herren, idet Han står ved dørterskelen til sin lidelses- og forherligelsestime, hele sin frelsesvei fra himmelen ned til jorden og fra jorden igjen opp til himmelen.
Han gikk ut fra Gud som fra Faderen, som Han var hos i begynnelsen som det evige Ord, som Guds enbårne Sønn, og - drevet av kjærlighetens makt - kom Han til verden som Ordet, som ble kjød, som guddommelig Menneskesønn, verdens liv og lys; igjen forlater Han verden - drevet av den samme kjærlighetsmakt - ved lidelse og død og går til Faderen, som sin forløste menighets opphøyde hode, forherliget med den herlighet som Han hadde fra evighet hos Faderen, som Han utgikk fra.
Som den nedfarne og oppfarne bekjenner menigheten Ham og sammenfatter i denne bekjennelse hele sin trøstefulle tro.
"Tredobbelt," sier J. Gerhard, "er den vei som Kristus har vandret til menneskebarnenes frelse: Kjærlighetens vei, da Han, beveget av uendelig kjærlighet, steg ned fra himmelen til jorden og ble menneske; lydighetens vei, da Han for vår skyld ble sin Far lydig inntil døden på korset; herlighetens vei, da Han, etter å ha fullendt sitt kalls bane, vendte tilbake til Faderen idet Han fór opp til himmelen. .

Til toppen