Allehelgens søndag
Mt. 5, 1 - 12

Av Anders Nohrborg 1725 - 1767

Det er nytteløst å tjene Gud. Hvilken vinning har vi hatt av å holde Hans befalinger og av å vandre som sørgende for hærskarenes Herres  åsyn?

Så syndig og respektløst talte jødefolket imot Gud Herren, som vi kan lese hos profeten Malakias i kap. 3,14. De tenkte å kunne unnskylde sin ulydighet imot Gud, da de påberopte seg fruktesløsheten av Herrens tjeneste. At det ikke var noen nytte og fordeler forbundet med det. Men Herren straffer dem alvorlig for dette, når Han i det foregående vers sier: Deres ord har vært sterke mot meg... Dere har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud!

Det som foranlediget dette syndige folk til å tale så hårdt imot Gud, finnes anført i samme kapitel. De kunne nemlig ikke finne seg i Guds skjulte forsyn, hva utdelingen av dette jordiske gods angår. De hadde av erfaring merket seg det, at de som gjorde ugudelighet, både var bygd opp og satt på prøve, av Gud og slapp unna (v.15), mens de gudfryktige derimot, som øvet seg i Guds tjeneste, ikke bare måtte stå tilbake og ha mindre av det jordiske gods, men måtte også undertiden lide nød og mangel, så det gikk dem som om de hadde gjort de ugudeliges gjerning. Derfor ble de da tvilrådige og falt på den tanke som de også, som sagt, ville unnskylde sin ulydighet med, at det var nytteløst å tjene Gud, - at det ikke var verd møyen, at man ikke hadde noen belønning og vederlag for det av Gud.

En slik tanke kan ennå forvirre mange menneskers hjerter, i særdeleshet deres som har for stor kjærlighet til dette jordiske, og tjener Gud bare for timelig lønns skyld, - men at det derfor skal være nytteløst å tjene Gud, og at Gud ikke belønner dem vel som tjener Ham av et tro hjerte og et rent motiv, det strider ikke bare mot den kristelige erfaring, men også imot Guds ord og løfte. Gjør mennesket noe godt i sin Herres tjeneste, til Hans ære og andres nytte, så får han det rikelig betalt, skjønt ikke av fortjeneste, men av nåde. Skulle nå nådelønnen ikke betales så rikelig her i timelig henseende, så skjer erstatning så meget mer i det åndelige.

Og forøvrig står det en dag tilbake, som allting som her syntes å være i ulage, skal jevnes og rettes på. En dag, på hvilken Han skal avslutte alle regninger med sine tjenere og erstatte alt, som her er blitt ubetalt, for det heter om denne dag: "Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg for å betale enhver etter hans gjerninger," Åp. 22,12. Salig den, som tilbringer sin tid og anvender sine krefter i denne store og rettferdige Herres tjeneste, han skal da, om ikke alltid her, erfare sannheten av disse Davids ord: "Du gir meg arv med dem som frykter ditt navn."

- At man derfor ikke tjener Gud forgjeves, det lærer også vår nærværende høytidsdags (allehelgensdag) hellige tekst oss. .

 Til toppen

Av E. M. Goulburn

Da Han så folket, gikk Han opp i fjellet. Der satte Han seg, og Hans disipler kom til Ham. Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger for de skal trøstes. Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.

Begynnelsen av den guddommelige bergpreken, griper saken i sin rot og besvarer dette hovedspørsmål: Hva består sann kristendom i? Herren beskriver ikke her det åndelige livs behov, føde og klær, men livet selv, som er mer enn maten, og legemet selv, som er mer enn klærne. Ikke en eneste anordning nevnes fra først til sist, i saligprisningene.

Hvor Paulus nevner Åndens frukter finner vi den samme taushet, og hans innholdsrike og opphøyde beskrivelse av Guds rike i menneskets sjel lyder slik: "Guds rike er ikke mat og drikke." Det består ikke i ytre anordninger, men i indre sjelstilstander, i "rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd."

Det åndelige liv består ikke i gode gjerninger. Gjerningen er frukten, men frukten er ikke treets liv, og likevel forveksles disse to sider så hyppig i den alminnelige oppfatning. Hvor mange anser ikke følgende forklaring tilfredsstillende og uttømmende: "Et sant kristelig liv er et gagnrikt liv, fullt av almisser og andre gode gjerninger."

Ganske visst vil et sant kristelig liv gi seg til kjenne også på denne måte, for hvert godt tre skal bære gode frukter, men om enn saftens omløp i treet frembringer frukt, så er likevel ikke frukten det samme som saftens omløp. Og likevel hender det ofte at folk faller i den villfarelse, å anta summen av sann gudsfrykt, bare å være den, å gå omkring og gjøre vel.

Når det gjøres godt, hungrige mettes, vankundige opplyses, elendige husvales, så går de ikke dypere og spør ikke om mer, men sier at dette er sann, dyp, virkelig gudsfrykt.

Vi vil kaste blikket ut over et par av gavene hos dem, som Herren priser salige.
Den første danner betingelsen for alle nådegaver hos det åndelige menneske, for den er alltid til stede i hans sjel, i forhold til hans større eller mindre vekst i nåden. Salige er de fattige i ånden, for himmerike er deres.
Å være fullstendig renset fra all innbilning om egen kraft, godhet og visdom, slik at vi kan si i oppriktighet for Gud: "Død er min sjel til alt det gode, slett intet vet og mindre kan -" å være forvisset om, at våre beste forsetter er vaklende og skrøpelige som vann eller strå. Med full bevissthet og bifall å gjenta apostelens bekjennelse: "Jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt," og i all enfoldighet håpe alt av Kristus. Dette er den nådegave som er grunnvollen for enhver annen, og som modnes, bekreftes og rotfestes i oss ved hvert skritt vi gjør fremad.

Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden. Hvem er de saktmodige? Hvor finnes det saktmodighet? Når er det anledning til å legge den for dagen? Aldri uten i vrede og opphisselse - det er ikke mulig å vise saktmodighet i en eremittbolig, hvor viljen aldri møter motstand, og hvor det daglige livs mislyd og rivninger ikke når frem. Det gis ikke saktmodighet uten gjenvordighet, som kommer fra menneskene eller omstendighetene. Å være blid og menneskekjærlig når alle mennesker taler vel om oss, når intet hårdt ord sendes mot oss, og ingen motgang rammer oss, det er ikke saktmodighet, men naturlig velvilje, eller, om man vil, naturlig elskverdighet.

Kjære leser, anvend nå det vi har påpekt, idet du ransaker din åndelige tilstand. Er ditt kristelige liv et indre liv, et liv skjult med Kristus i Gud, som kan bli åpenbart når Han kommer? - Et liv i åndelig håp, åndelig frykt, nidkjærhet og glede? Er ditt hjerte Guds vingård, fruktbar til Hans velbehag, og er dens flittige dyrkning din viktigste forretning, det ene nødvendige for deg? Er det fra den ytre verden en avsondret liten helligdom for gudsdyrkelse, hvor ett og samme gode forsett uavlatelig stiger opp til Gud og bringer lys ned over alt som er i huset? Eller bedrar du deg selv, med forestilling om å besitte disse og andre nådegaver, bare fordi du aldri er blitt prøvet? Drømmer du om et åndelig liv, uten at det åpenbarer seg? Innbiller du deg å være virkelig tilfreds, fordi du er heldig, og for så vidt lykkelig, - eller forsonlig, fordi du aldri blir oppirret, - eller fredsommelig, fordi du rolig pleier din makelighet og ikke blander deg i andres anliggender? Vil du la deg nøye med verdensmenneskenes godtkjøpsdyder: Elskelighet, aktverdighet, rettskaffenhet, edelmodighet? Har ikke din dommer også gjort deg sitt spørsmål i sitt hellige ord: "Hva godt gjør dere da?" - og må vi ikke vente at Han vil gjenta dette spørsmålet til hver enkelt av oss, når vi står for Hans domstol på den store regnskapsdag?

Å, måtte Han allerede nå vekke i oss den hellige nidkjærhets ånd, den hunger og tørst etter rettferdighet som Han har lovt Han ikke vil skuffe, for at vi, når Han åpenbares, kan ha frimodighet og ikke skal bli til skamme for Ham i Hans gjenkomst! .

Til toppen

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.

Den Hellige Skrift taler i særdeleshet om to slags rettferdighet - den ene er den som kommer av Jesu Kristi tro, som gis uforskyldt til alle botferdige og troende syndere. Det er denne rettferdighet som tilregnes oss, uten gjerninger for Kristi gjenløsnings skyld, - Han som for oss har oppfylt all rettferdighet, slik at "likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved det ene menneskes lydighet." -- Den andre rettferdighet som Skriften taler om, er den som består i lydighet etter loven. Da et menneske gjør det som er rett og velbehagelig for for Gud "og vandrer ustraffelig i alle Herrens bud og skikker," og øver seg selv alltid i å ha "en uskadd samvittighet både hos Gud og menneskene, og lever tuktig, rettferdig og gudelig i denne verden."

Skjønt nå frelseren, når Han fordrer av sine en hunger og tørst, - det er, en inderlig, hjertelig lengsel og attrå etter rettferdighet, - især menes den rettferdighet som Han selv gir oss, for hvilken Paulus aktet alt for skade og skarn mot det å eie den, så bør likevel den lengsel, begjærlighet og omhyggelighet for å tekkes og tjene Gud av hele hjerte, heller ikke utelukkes.

En sjel som er blitt fattig i Ånden, som av hjertet sørger over sine synder og i alle måter er rettskaffen, bøyd og ydmyk for Gud, og har mottatt den rettferdighet som kommer av Jesu Kristi tro, den lengter også inderlig etter å komme i en slik rettferdig og hellig tilstand, den kan tekkes Gud i. Den erkjenner nok, at den umulig kan nåes ved egne gjerninger, krefter og møye. Derfor, når den hører av evangeliet om den forsoning ved Jesus og den fullkomne rettferdighet som Gud gir dem som tror i Jesu blod og død, så lengter den ikke så inderlig etter noe i verden som det å iføres denne rettferdighet, og som Paulus sier om seg selv, å "vinne Kristus og finnes i Ham" for å få del i den rettferdighet ved troen av Gud.

Derfor akter den nå all sin gjerning, ytre dyrkelse og alt annet, som den tidligere har søkt rettferdighet i, for skade og skarn mot Jesu kunnskaps ypperlighet, og trenger så lenge inn til Jesus med bønn og tro, til den i sannhet finner, at den er "tatt til nåde i den elskede," og "har fått forløsning ved Hans blod, som er syndenes forlatelse, etter Hans nådes rikdom."

Likevel kan et slikt menneske, som er lei av synden og føler dens byrde rett, og i slik sjelenød har lært å søke Jesus av hele sitt hjerte, ikke i lettsindighet på ny vende seg til syndens tjeneste igjen. Nei, "nå da det er blitt fridd fra synden, da er det blitt rettferdighetens tjener," ja "Guds tjener, som har sin frukt til helliggjørelse."

Nå begynner det rett for alvor "å vandre i et nytt levnet," og da det er forløst av "sine fienders hånd," så "tjener det nå heretter Gud uten frykt, i hellighet og rettferdighet alle sitt livs dager."

Disse nå, som slik inderlig lengter etter å finnes rettferdige for Gud og å få del i Kristi rettferdighet, og siden ved Kristi kraft å vandre i et hellig og rettferdig levnet, dem priser Jesus salige, ettersom denne lengsel vitner om deres botferdighets og tros oppriktighet, og det er nettopp slike Jesus har lovet sin nåde. .

Til toppen

Av August Herman Francke 1663 - 1727

Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn.

Det er umulig at en sjel, som har mottatt nådens og rettferdighetens gaves overflødighet så uforskyldt ved Jesu blod og død, ennå (nemlig så lenge den bevarer nåden) skulle være hård, ukjærlig og ubarmhjertig imot sin neste, enten det er en venn eller fiende. For dersom vi erkjenner at vi før har vært uvise, ulydige, villfarende og har tjent atskillige begjæringer og vellyster, har vandret i ondskap og avind, vært vederstyggelige og hatet hverandre, og så er frelste alene ved Guds, vår frelsers miskunnhet og kjærlighet til menneskene, så kan vi ikke spotte noen eller være kivaktige. Vi blir milde og viser all saktmodighet imot alle mennesker.
Er vi i sannhet antatt av Jesus iblant Guds utvalgte, hellige og elskede, så ifører vi oss også hjertelig barmhjertighet, fromhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet og fordrar hverandre og tilgir hverandre innbyrdes, som Kristus tilgav oss. Ja, vi ifører oss over alle ting kjærligheten, som er fullkommenhetens bånd.
Så tar vi ikke bare på oss de helliges nød og gjerne gir slike rom, - men vi velsigner dem som forfølger oss, og forbanner ikke. 
Vi gleder oss da med de glade (nemlig i Herren) og gråter med de gråtende (nemlig med dem som gråter over sin synd og elendighet).
Så "gjengjelder vi ikke noen ondt med ondt! men legger vinn på det som godt er for alle menneskers øyne!" (Rom. 12,17).
Slike priser Jesus salige, for de blir alltid mer likedannet med Guds og deres frelsers sinn, og skal slik "bli barn av deres Far i himmelen" (Mt.5,45).

Den som nå slik søker å vise sin tro i barmhjertighet imot sin neste, den søker også i alle ting å beflitte seg på en rett hjertets renhet. Det er troens art, at likesom den virker ved kjærlighet, så renser den også hjertet fra syndens og verdens kjærlighet. Jo mer en sjel ved troen lærer å kjenne Gud, sin frelser, jo mer søker den på alle måter å bli Ham lik, slik at den må være verdig til å stå i Hans samfunn, som Johannes sier: "Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren" (1 Joh. 3,3).
Den som mottar de største og mest dyrebare løfter, som er gitt oss, at vi skal bli delaktige i den guddommelige natur, den "døder sine jordiske lemmer: Utukt, urenhet, syndig lidenskap, ond lyst og pengegriskhet, som er avgudsdyrkelse, og andre slike urene affekter og lyster og søker de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd" (Kol. 3), og lar sitt hjerte være der hvor dets skatt er. Ja, den går ut og skiller seg fra, og vil nå ikke mer røre noe urent, slik at den kan tekkes Gud i alle ting. - Slike priser Jesus salige, fordi de alltid blir mer skikket til et fullkomment samfunn med den rene og hellige Gud.

Av slike krever nå Jesus også at de skal være fredsommelige, eller, som det greske ordet lyder, fredgjørere. Slike er rett skikket til å "formane andre," fordi de "selv er fulle av godhet." De har dratt bjelken ut av deres eget øye, og bør nå se til, å dra splinten ut av deres brors øye. De er nå i sannhet omvendte, og bør nå styrke sine brødre. De bør nå "være gode husholdere over Guds mangfoldige nåde" (1 Pet. 4,10), også i å omvende syndere fra deres villfarelse, og frelse deres sjeler fra døden. De er "de åndelige, som kan hjelpe dem til rette med saktmodighets ånd som "blir overrumplet av en eller annen synd" (Gal. 6,1).
De kan og bør formane hverandre - ja, påminne de uskikkelige, trøste de mismodige, hjelpe de skrøpelige, og være langmodige mot alle. Se, disse er de rette fredsstiftere, som hjelper til med Kristi rikes utbredelse, og at mange sjeler må bli delaktige i den nåde og fred, som de selv har fått del i, ved hva de da også beredes til innbyrdes fred med alle Guds barn, og Åndens samfunn i Kristus Jesus. Slike priser Jesus salige, fordi de har Guds, deres frelsers sinn, som gjerne vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. .

Til toppen

Av Anders Nohrborg 1725 - 1767

Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.

Gud må handle med sine barn ettersom det kan være nyttigst for dem. Hvor mange er vel de som ved alle tings medgang i verden skulle kunne holde sin sjel ubesmittet av verden? Gud ser best hva vi kan bære, og så mye gir Han oss. Det øvrige, som vi for vår velferds skyld må mangle, må gjerne stå inne til en annen tid eller utbetales i noe annet, om Gud vil. Og dersom vi forsto vårt beste, så skulle vi takke Gud for at Han handler så nådig med oss og holder inne en større eller mindre del av vår timelige lønn for lengre eller kortere tid, da det skulle skade oss alltid og til fulle å eie den.
Og hva de mennesker angår, som er så lykkelige at de får lide noe i Guds sak, eller, som Jesus sier i vår tekst, for rettferdighets skyld og på den måte mister sin timelige lønn, så er det ikke noe stort tap - det onde går snart over, og det som tapes på det ene sted, det erstattes hundrefold på et annet. Og derfor oppmuntrer Jesus i teksten sine lidende tjenere til glede og fryd, fordi så er ikke noe tapt, om noe avgår her, slik at de i timelig henseende ikke får ut sin fulle lønn - for den nærværende tids lidelser er ikke for noe å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.

Guds barn har en evig nådelønn i vente. Denne skal oppfylle alt som har manglet her - for at det godes utdeling ikke går så jevnt til, - og som det synes å være overensstemmende med den rettferdige Guds belønnede rettferdighet, - det ser vi både av erfaringen og av Guds ord. Men det skal jevnes alt, erstattes og oppfylles i en annen tid, som Guds folks gjenstående hvile kommer til å begynnes i.
At det imidlertid gis grader i saligheten så vel som i fordømmelsen, det er uimotsigelig av Guds ord på flere steder. Men da disse ulike grader i saligheten ikke kan grunnes i Jesu fortjeneste og rettferdighet - for den er lik hos alle troende, og kan derfor ikke grunne ulik salighet, så er det klart at denne ulikhet ikke bare grunnes på de troendes ulike arbeide og fremskritt i helliggjørelse og gode gjerninger, men også i deres lidelse, og derfor er en lønn som utmåles etter gjerninger.
Når Jesu rettferdighet som tilregnes oss ved troen, er gått forut og har åpnet himmelens dør for oss, og vi for Jesu skyld av nåde er sluppet inn i himmelen, først da kommer våre gjerninger til å anses, og vi etter dem til å opphøyes enten høyere eller lavere i Hans herlighets rike. Derfor sa også Ånden til Johannes: "Deres gjerninger følger med dem." Deres gjerninger går ikke forut og åpner himmelen for dem - for det gjør alene Jesu gjerninger som er tilregnet dem, - men deres egne gjerninger følger etter og kommer til å belønnes med ulike grader i herligheten, slik at den som i tiden har gjort mer godt, han får også i himmelen av Guds frie nåde større herlighet, og den som med troskap har gjort det viktigste av alt godt, som er å føre mennesker til salighet, i Guds kraft, han får også lyse over andre.
- Daniel hadde den åpenbaring, om hvilken ordene etter grunnteksten lyder slik: "Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid" (Dan. 12,3).
Så mye altså, som stjernenes skinn overgår himmelhvelvingens, så mye skal, etter dette ords innhold, også de som har ført mange til rettferdighet, i herlighet overgå dem som ble ført.
Og så videre i alle andre gjerninger etter deres beskaffenhet, fullkommenhet, godhet og innflytelse til å fremme Guds sak her i allmakts- og nåderiket.
Av dette følger tydelig, at om et menneske blir omvendt på sitt ytterste, eller dør straks etter at han er blitt delaktig i i Jesus ved troen, så blir han vel salig og slipper inn i himmelen - for alene Jesus, med hvem ham da står i forening og samfunn, kan slippe ham inn. Men da han i et slikt tilfelle, skjønt han er blitt helliggjort av Guds Ånd, uten hvilket ingen får se Gud, likevel ikke har gjort, eller er nådd til å gjøre mye godt, så blir han den minste i himlenes rike - noe som kan sies om røveren på korset - for etter at han var blitt omvendt, hadde han ikke mye tid igjen til å arbeide i det gode. Men selv om dette er unektelig, så blir likevel enhver, også den minste, i himmelen full av salighet og får så mye som han kan ta imot.
Om man nedsenker større eller mindre kar i vann, så blir de alle fulle, men de større rommer likevel mer enn de mindre. Slik er det også i dette. Enhver får nok og så mye som kan rommes i hans kar, for at jeg skal tale etter lignelsen, - men den ene får likevel mer enn den andre, når han har evne til å motta mer. Og denne evne grunnes mer eller mindre i de sjelens krefter og evner som er dyrket ved helliggjørelse, øvelse og arbeid i det gode her i tiden. .

Til toppen