Da Herodes var død
Mt. 2,19 - 23

Av Ole Berg 1819 - 1861

I juleevangeliet hørte vi at Jesu mor, da hun skulle føde, ikke kunne finne noe herberge, og at herlighetens Herre derfor, da Han trådte inn i denne verden, måtte ta til takke med en krybbe som sitt første leie. Og dagens evangelium minner om at Han ikke engang der fikk være i ro, men ble drevet i landflyktighet straks etter sin fødsel, av tyrannen Herodes. Av de vise i Østerland hadde han hørt, at det ved et tegn var blitt dem kunngjort, at den forventede fredsfyrste, som etter profeten Mikas' spådom skulle fødes i Betlehem, var kommet. I anelsen om at denne fredsfyrste nok ville forstyrre hans og likesinnedes fred, utstedte han en grusom befaling, som han sikkert håpet å ramme den ubeleilige fredsforstyrrer ved, selv om himmelen selv, ville væpne seg til Hans forsvar.

Hvor forunderlig måtte det da ikke gå til med Jesus, da Han tok vårt kjød på seg og ble mennesker lik! Han fant ikke noe hjem, ikke en gang et ordentlig menneskelig leie fant Han beredt for seg, og selv i krybben i stallen fikk Han ikke lov til å forbli. Allerede som nyfødt barn ble Han jaget i landflyktighet.

Men hvorfor skjedde alt dette slik? Hva gir lys i dette underlige mørke? Den menneskelige forstand vil ikke vite å finne noe tilfredsstillende svar, men i Skriftens lys blir alt det dunkle klart og lyst.
Hvorfor Han måtte fødes i armod og ringhet - hørte vi svaret på i våre julebetraktninger. "Han ble fattig da Han var rik, for ved sin fattigdom å gjøre oss rike" - så hørte vi at Hans tro og prøvede vitne apostelen Paulus, forklarte oss den sak. Og spør vi: Hvorfor ble Han jaget i landflyktighet? så kan vi likeens svare: Han ble landflyktig, da Han hadde all makt i himmelen og på jorden, for ved sin landflyktighet å skaffe oss et evig hjem, et uforgjengelig fedreland.

Men likesom Han bare kan gjøre dem rike, som er villige til å dele Hans ringhet og armod, slik kan han bare berede dem sted i Faderens bolig med de mange værelser, som er villige til å dele med Ham Hans landflyktighet på jorden.

Derfor har alle fromme kristne til alle tider erkjent seg for å være "fremmede og utlendinger i denne farlige verden," som det heter i dagens kollekt, og stundet etter snart "å komme hjem til himmerikes rike," deres rette fedreland, og de har kalt sin vandring på jorden en pilegrimsvandring og stadig hatt en fornemmelse av, at de ikke hadde noe blivende sted her.

Alle de, i hvem Kristus rett har tatt bolig, har fornemmet og erfart, at Kristus, for så vidt som Han bor i sine, ennå er landflyktig på jorde, - ja, landflyktig midt i kristenheten, hvor Han jo skulle ha sitt rette hjem her i verden, likesom Han, der Han fødtes iblant det folk som kalte seg Guds eiendomsfolk, jo nettopp kom til sine egne, men Hans egne tok ikke imot Ham.

Men er det også i vår tid og for vårt lands vedkommende sannhet i denne påstand? Er ikke Kristus rett for alvor blitt hjemme hos oss? Vi reiser jo templer til Hans navns forherligelse, og på Hans fødselsfest iler tallrike skarer til kirkene for å lovsynge Hans pris som fødtes av den fattige jomfru og ble lagt i krybben. Og også på de andre hellige dager samler det seg jo alltid noen i våre gudshus, som Hans ord forkynnes for, og som signes i Hans navn med Hans egen hilsen: "Fred være med dere!" Og nesten alle, som etter å være komne til sjels år og alder, har vedtatt forpliktelsen, som andre på deres vegne, uttalte i dåpen, - å ville tjene Ham trolig og tilhøre Ham til deres siste salige ende, - de kommer jo nå og da til Hans nådebord og næres av Hans vesens fylde, i det de dermed erklærer seg villige til å forkynne Hans død, inntil Han kommer.

Ser ikke alt dette ut som om Kristus rett skulle ha sitt hjem hos oss? Jo visst - slik ser det ut, - Men, mine kjære tilhørere! La oss ikke av den grunn forledes til straks å tro, at Kristi forhold til verden og til den ånd, som av naturen råder i menneskenes barn, nå er blitt et ganske annet enn det har vært før. Vi må vokte oss for å la oss blende av skinnet, og vi må likefullt ta virkeligheten som den ligger for oss, skarpt i øyesyn.

La oss komme i hu, at den gang Herodes anmodet de vise fra Østerland om å gi ham underretning om, hvor barnet som de søkte var å finne, så snart de selv hadde funnet det, så angav han som grunn til denne begjæring, at også han hadde lyst til å hylle Ham - og dog var det jo - som vi vet, og som det betlehemittiske barnemord klart nok beviser - ganske andre planer hans hjerte ruget over.

Hva om nå noen av disse, som lot som om de ville yte Kristus sin hyllest og tilbe "Ham som ble i krybben lagt," i virkeligheten også skulle ruge over ganske andre planer i deres hjerter! Og hva om disse "noen" skulle være mange, kanskje flesteparten av dem som kaller seg etter den velsignedes navn! Ja da ville likheten mellom vår tid og hin tid jo bli fullstendig lik, hva verdens forhold til Kristus angår. Da ville det jo også i dag med sannhet kunne sies, at Kristus ennå er landflyktig midt iblant sine egne.

Og hvor frykter jeg ikke for, at vi må innrømme, at det virkelig forholder seg slik! Hvor frykter jeg ikke for, at vi må si, at såre mange av dem som i det utvortes hyller og tilber Jesus, i sitt hjerte huser Herodestanker og Herodesplaner i mot Ham, og i mot dem Han kaller sine. Hvor frykter jeg ikke for, at mang en som kaller seg Hans disippel og nærmer seg Ham med utvortes vennlige miner og lader, som for å gi Ham hyldningsskysset, ligner ham som forrådte Menneskesønnen med et kyss.

Eller tror dere kanskje, at de tallrike skarer som nylig sang her i kirken:

"Oss er i dag en Frelser fød,
Guds salvede udi vårt kjød,
En Herre til Guds ære;
Nu er Han født i Davids stad;
Og Han, hvem englene tilbad,
Velsignet evig være!"

tror dere virkelig, at alle disse mange, som kvad om Ham, som " lagdes i et krybberom," mens "Guds engle sang med fryd derom," hadde beredt Ham, om hvem de slik sang, et krybberom i deres eget hjerte og boliger? Er det kanskje ikke lenger sannhet, som vi synger:

"Hvor ser det ut i verdens ørk,
Hvor er den fæl og kald og mørk!
Hat, vrede og misunnelse
Har dekket verden som en sne,
Man neppe mer å nevne ved
Den broderlige kjærlighed?"

Hvor er de nå blitt av, de tallrike skarer, som stimlet hit til festen? Hvorfor er de ikke her for å høre om hvordan det videre gikk med barnet?

Akk! de fleste er visselig allerede blitt trette og kjede av barnet i krybben, og de har ikke en gang lyst til å høre om Hans landflyktighet, enn si til å dele den med Ham.

"Men skjønt det er således fatt
Blant denne verdens torn og kratt
Så har dog Gud i himlen her
På jorden dem, som har Ham kjær,
Et Gosen i Egyptens land,
Hvor intet mørke herske kan."

Til toppen

Av Johan Arndt 1555 - 1628

Men da Herodes var død, se, da viste en Herrens engel seg i en drøm for Josef i Egypt, og sa: Stå opp, ta med deg barnet og dets mor og dra til Israels land.

Dette barn skulle som den rette "Underfull" forunderlig føres og styres av Gud. Det var kommet ned i denne elendighet, derfor kunne det ikke unndra seg elendigheten, men må døye denne jammerdals elendighet. Dog - det er bevoktet av hellige engler.

Dere vet, kjære kristne, at de små barn har deres hellige engler som vokter dem, som Herren sier: "Deres engler i himmelen ser alltid min Fars ansikt." Har nå barna sine engler, så har visselig barnet Jesus hatt sine engler, som har voktet det og tjent det. Har Guds englehær ledsaget Jakobs barn (1 Mos. 32, 1-2), hvor mye mer da dette barn?

For det kan ikke feile, at hvor dette barn er der må det også være mange, utallige hellige engler. Er det hos deg i ditt hjerte, så vil det være mange hellige engler omkring deg og omkring dine barn som er døpt i Jesu navn.

Selv om de hellige engler nå ikke lar seg til syne for enhver, hvilket de jo ikke gjør uten Guds befaling, uten stor nød, og uten særdeles høye årsaker, så er det likevel nok at de er blitt sett av mange mennesker, både dem som har sett dem, så vel som oss, til trøst.

Er det ikke nok at Guds ord lærer oss, at de hellige engler er om og hos oss? Vi skulle la oss nøye med det.  Når Gud så at det var nyttig for oss, så ville Han befale de hellige engler at de skulle la seg se, - men vi skal tro Guds ord, som skal være  like så visst for oss, ja vissere enn om vi så det for våre øyne. Her skal vi tro, hisset skal vi se det. Her vandrer vi i troen, ikke i beskuelsen, Men hisset skal vi se det usynlige, ikke alene de hellige engler, men Gud selv. Da vil det aller helligste bli lukket opp og forhenget bli tatt bort. Da skal vi komme til englenes mange tusener. Imidlertid skulle vi be den 34 og 91 Davids salme, og tro at omkring oss er "tjenende ånder, utsendt til tjeneste for dem som skal arve frelsen."

At engelen har åpenbart seg for Josef i drømme og talt med ham, er et herlig vitnesbyrd om, at englene bevarer oss når vi sover. Derfor kalles de også hellige vektere, likesom vi også leser om profeten Elias og om Peter, at de er vekket av søvne av hellige engler.

Om drømmer og englers samtaler har vi ellers å merke oss følgende: I troens artikler åpenbarer englene oss ikke noe ved drømmer, ettersom vi til det har Guds ord, - men hva vårt liv angår, da advarer de oss stundom. At de ikke taler med oss ved drømmer, skjer av den grunn, at vi har Guds ord som vi skal holde oss til, for at vi ikke skal  komme til å akte mer på de hellige englers samtale enn på Guds ord. For i Guds ord er det tilstrekkelig åpenbart oss hva vi skal tro.

Siden vi nå har evangeliet av Guds Sønns munn, og av Den Hellige Ånds munn ved apostlene, så behøver vi ikke mer at engler skulle tale med oss likesom i Det Gamle Testamente, - for den største taler, Guds Sønn, har nå talt med oss, og ved det avskaffet englenes åpenbaringer, som det heter: "Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene (forstå ved syner og drømmer), har Han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen.

Derfor er englenes åpenbaringer og samtaler ikke nødvendige eller nyttige mer. Gud er ikke så lettferdig at Han uten nød, eller uten nytte, forgjeves skulle gjøre noe, eller befale englene det Guds Sønn og Den Hellige Ånd ved apostlene har talt til oss. Derfor om også en engel skulle tale med oss i drømme, så ville han likevel ikke tale annet enn Guds ord, og det har vi jo allerede lært av Jesu Kristi og Den Hellige Ånds munn. Men hva dette livs løp angår, så er det ikke å nekte, at Guds engler jo ofte advarer et menneske ved drømmer om en tilkommende ulykke, som erfaringen stadfester, og som vi har eksempler på i Peter og Paulus, som av engler ble advart og utfridd i deres nød og fare. Det skjer for dette formål, at du skulle desto flittigere be og anbefale deg i Guds varetekt og gå på Guds veier, hvor de hellige engler vil skjerme deg.

Til toppen

Av Michael Johan Færden f. 1836

For de som ville barnet til livs, er døde.

Ja, de er døde hine blodige Herodes'er, som med voldsom hånd ville utslette Kristi navn av verden, og all deres gjerning er dømt med dem. De er også døde, hine sterke ånder som ville sette sin visdom i stedet for kristendommens dårskap. De er døde og deres visdomsbygninger er falt med dem. De er også døde, hine spottere som mente at det "som tolv fiskere hadde bygd opp," skulle vel de være i stand til å rive ned, - de er døde, og deres spottende ord er selv blitt til spott, mens Kristi ord ennå beviser seg for hjertene som "en Guds kraft til frelse for hver den som tror." Ja, "de er døde som ville barnet til livs," - men av den grunn må du ikke tenke, min tilhører, at forfølgelsens og frafallets tider ikke skal komme tilbake mer. Herren har jo villet, at vi skulle akte på "tidens tegn," og hva varsler vel disse?

Mon det er om fred og gode dager for Kristi kirke? Å, min tilhører, sku dog utover verden og se hvilken gjærende uro, hvilken tvedrakt og strid som råder alle vegne! Legg ditt øre til folkehavet og hør hvor det bruser og fråder! Det er jo i et opprør som den gang profeten Daniel så det pisket av  all verdens fire vinder, mens demoniske krefter reiste seg av det i skikkelse av fire glupende dyr.

Også nå gjærer det i dypet, også nå er det stormvarsler i luften. Og hva er det vel for røster som hyler gjennom stormen? Hva er deres løsen? Hvorfor er det de søker å opprøre folkehavet i dets dype grunner? Spørsmålet er gammelt, det er så gammelt, at allerede David uttaler det i den annen salme, hvor han både spør og svarer, idet han utbryter: "Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er? Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot Hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!"

Ja nå, om noensinne, er det Herren og Hans salvede Jesus Kristus hatet og striden er rettet imot. Det er alle kristendommens bånd på samvittighetene, på de hovmodige tanker og på de selvrådige hjerter som skal sønderrives. Det er Guds lov og orden i samfunnet som føles som rep og lenker av denne verdens gjenstridige barn. Derfor reiser motstanden seg stadig mer åpenlyst, derfor lyder motsigelsen stadig mer høyrøstet, derfor blir angrepet stadig mer hensynsløst.  Derfor lyder atter igjen det gamle ord: Kristendommen er dømt, den har fått tidsånden imot seg! Derfor forutsies det, at Bibelens Gud skal bli fordrevet og gjort landløs og folkeløs, hvis ikke Hans ord blir endret og lempet etter tidsåndens krav.

Under alle disse gudfiendske og Kristusfiendske angrep ser likevel Herrens menighet trøstig opp til sin Herre og sitt hode i himmelen, for den vet, at "Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler Han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder Han dem: Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg." Men til sin salvede sier Han: Begjær av meg, så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie."

Herren skal atter "kalle sin Sønn fra Egypten," og atter skal det om kort tid sies: "de er døde som ville barnet til livs."

Ja menighetens historie har mange døde å bære ut, ikke minst i det siste århundrede, og til den nye vantro kan vi trøstig si: deres føtter som begrov dine forgjengere, er allerede for døren, for at de skal bære ut også deg! La enn motstanderne for en tid triumfere, menigheten synger allikevel sin gamle seierssang:

Men sine motstandere, forfølgere og spottere roper den til med kjærlighetens og medlidenhetens inderlige formaning: "La dere advare, dere herskere på jorden! Kyss Sønnen, for at Han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien! For snart kunne Hans vrede bli opptent. Salige er alle som tar sin tilflukt til Ham."

Men hvordan er det med deg, min tilhører? Hvordan står din sak med Herren? Tør du si deg fri fra å stå Ham imot, eller å forfølge Ham? Ja, sier du, jeg tror jo at Han er sann Gud, at Han er min Herre, og at Han en gang skal bli min dommer. "Du gjør vel," sier apostelen Jakob, "men djevlene tror også og - skjelver." Men du kan vitne om deg selv, sier du, at du aldri tar del i angrepene på kristendommen, ja at du storlig har imot disse. Ja, det er godt og vel at du ikke sitter i spotteres sete og ikke åpenbart tar parti mot menighet og kristendom, men Herren krever mer av dem som Han vedkjenner seg som sine - for "den som ikke er med meg, er imot meg, og den som ikke samler med meg, han spreder," sier Herren. I de rolige tider, når ingen fare truer, er det lett å synge:

Men når det skal gjøres alvor av å forsake alt for Kristi skyld, da ville mange av oss bli mer lavmælte. Dersom du vil vente å kunne bli tro i hin store strid, da må du øve deg i det små, da må du øve deg i selvfornektelse, i forsakelse av det onde, i troskap mot Herren under det daglige livs mange kamper, under de daglige prøvelser og under de daglige fristelser i verden - for alene "den som er tro i det minste, er også tro i det store, og den som er urettferdig i det minste, er også urettferdig i det store." .

Til toppen

Av Vilhelm Beck 1829 - 1901

Og han stod opp, tok med seg barnet og dets mor, og kom til Israels land. Men da han fikk høre at Arkelaus var blitt konge i Judea etter sin far Herodes, var han redd for å dra dit. Varslet av Gud i en drøm, drog han til Galilea. da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt som var talt ved profetene, at Han skulle kalles en nasareer.

Herodes var nok død, og Arkelaus som regjerte i hans sted ville kanskje ikke slå Jesusbarnet i hjel, - men det var allikevel noe ved denne Arkelaus som Josef var redd for - han var redd for at Jesu liv likevel ikke var riktig trygt i Betlehem, og ikke riktig kunne trives hvor Arkelaus regjerte - og derfor drog han til Nasaret hvor Arkelaus ikke regjerte.

Kjære Guds barn, det er ikke bare en Herodesfamilie her i verden, som vil slå Jesuslivet i hjel og ikke kan fordra at Jesus lever i oss, men det er også en Arkelausfamilie her i verden, som vel ikke liketil vil ha Jesus slått i hjel eller Jesuslivet bort, men allikevel kan Jesuslivet ikke riktig trives, der hvor denne Arkelausfamilie regjerer.

Og spør du hva jeg mener med dette, så vil jeg svare: det er for det første en del mennesker som er slike Arkelausmennesker, som egentlig synes ganske godt om Jesus og om det liv, som kommer fra Jesus, og som derfor også synes godt om at Jesu liv lever i folk, - "men med måte! Ingen overdrivelser," sier de, "med måte er allting godt, med måte er det også godt å være troende, men det må da også være med måte." 

Det er den slags folk som nok vil være troende, men ikke hellige - det er overdrivelse, sier de - nå kjenner du visst en hel mengde Arkelausser - det er den slags mennesker som nok vil leve et hellig liv, men det må ikke gjøres denne forskjell mellom vantro og troende - det må ikke være den skarpe grense mellom de to riker og de to folk - det er den slags mennesker som sier: Jo, det er godt å være sammen med andre troende mennesker og tale om de hellige ting og synge salmer sammen - med måte, - men det er også godt å være sammen med verdens mennesker og spille med dem og danse med dem og more seg med dem - med måte naturligvis - pent må det gå til, ingen overdrivelse, det følger av seg selv.

Se, der har du en hel mengde Arkelausmennesker. Ja det regjerer en mengde både velærverdige og høyærverdige Arkelausser rundt omkring i vårt lands kirker som tenker slik og handler slik og lever slik, og det viser seg også, at der hvor disse Arkelausser regjerer, der kan Jesuslivet ikke trives i menneskene. Og derfor sier jeg til alle mine troende brødre og søstre: Vil du gjøre Josefgjerningen, vil du våke over Jesuslivet i deg, så gå utenom alle Arkelausser, utenom alle de prester som tenker slik og taler slik og lever slik - og skal dette bli utlagt slik at jeg sier dette bare for å samle mennesker om meg selv og dra dem fra andre prester, da sier jeg: Så la den løgn om meg føyes til de andre - jeg vil heller ha det rykte på meg, enn jeg vil tie stille og glemme å advare min bror og søster mot å gå dit, hvor Jesuslivet ikke kan trives.
Og det er nå en hel mengde andre mennesker, som verken er velærverdige eller høyærverdige, men allikevel hører til den samme Arkelausfamilie, som vel bestandig vil ha noe med Jesus og Jesuslivet å gjøre, men alltid med måte - det er disse måteholdsmennesker, som holder måte med allting, men især over Jesuslivet, især med kristendommen.

Og vil du, kjære Guds barn, gjøre din Josefgjerning og våke over Jesuslivet i deg, så gå utenom de mennesker, vokt deg ikke bare for Herodesfamilien, men vokt deg også for Arkelausfamilien, for de mennesker, som ingenlunde vil forby deg å være et troende menneske, men som allikevel vil ha det slik, at om du er venn med dem og holder deg til dem, da kan Jesuslivet ikke trives i deg - gå utenom dem, som Josef gikk utenom Betlehem og Arkelaus' regimente med sin Jesus. .

Til toppen