kristi forklarelsesdag

Den reisende, som nylig er kommet hjem og har noe å fortelle er enhver nysgjerrig etter å tale med. Særdeles når han har vært langt borte i et ellers ukjent landskap, som man sjelden hører nytt fra.
Men aller størst er andres nysgjerrighet når en slik bereist kommer nettopp fra det landskap, eller det sted hvor man selv akter seg, hvor man ønsker selv å komme og hvor man venter seg noe godt.

I et slikt tilfelle er ikke noe mer naturlig enn at man spør: "Kjære, hvordan er det da der? Hvordan ser der ut? Hvordan går det til? Hvordan lever man der?" Og først og sist: "Hva fordel kan jeg vente meg om jeg kommer dit hen?"

En nysgjerrighet av dette slag - altså ganske uskyldig, må man forestille seg å ha vært hos de ørkenvandrende israelitter den gang Josva og Kaleb kom tilbake fra Kanaans land, dit alle israelitter ønsket og aktet seg hen.

Elskede venner ! La oss hentyde dette på himmelen, et land som fremfor alle dem vi kjenner, kan sies å flyte med melk og honning. Dit hen akter vi oss alle, dit hen ønsker vi alle å komme, ja til og med de som steller det slik til, at de ikke kan ha et sant håp om det, har likevel et slags ønske om det.

Setter vi nå det tilfelle, at noen dødelig som har vært i himmelen og sett seg rett om i dette Kanaan, kom ned igjen til oss på jorden og forkynte oss hva som var å se der, høre og fornemme, å, hvilket tilløp ville han ikke få! Hvor ville ikke enhver storme ham med spørsmål, og hvilket inntrykk ville ikke hans ord gjøre i alle sinn!

Dette er nå ikke Guds ordentlige vei når Han vil føre oss til tro og håp om det evige liv. Nei, Han vitner i sitt ord, og dette må være nok for oss til troens øvelse. Ikke desto mindre har Gud gjort en unntagelse fra denne sin husholdnings alminnelige regel.

En gang har Han latt tre menn, nemlig Peter, Jakob og Johannes, i forklarelsen på berget se et slikt glimt av den himmelske herlighet, slik at en av dem mente det var himmelen selv, og derfor ikke ville tilbake, men gjøre seg bolig der.

En annen gang har Gud latt en speider komme tilbake fra Paradiset og det himmelske Kanaan med bud og beskjed grunnet på egen erfaring - Hvem da? Paulus, som var henrykt til den tredje himmel. Men se nå, når vi begjærlig forsamler oss hos ham for å høre noe nytt, så får vi bare ganske få ord og i dem samme slags avslag på vår begjæring. "Jeg hørte," sier han, "uutsigelige ord. Jeg så uutsigelige ting -" skulle dere forstå det, så måtte dere selv komme etter. Jeg vil ikke en gang forsøke eller begynne å fortelle det, for saken er uutsigelig.

Her synes det jo dårlig og mer enn vanskelig å skulle ville forklare Paulus' mening, ettersom han selv unnslo seg for det. Imidlertid merker jeg, at i det samme som Paulus slett ingenting sier, så sier han mye, ja aller mest til å oppfylle vårt begrep om himmelens store herlighet.

I himmelen, i himmelen,
Ja der er klarhet fin,
Så at den klare solen selv
Ei kommer nær med sin,
:,: Der åsyn vi til åsyn stå:,:
Nær Herren Sebaot!

Av klarheten i himmelen
De frelste skinne skal
Alt som den klare solen selv
Vidt over stjerner all,
:,: Og vorde engles like der:,:
Nær Herren Sebaot!

Og seks dager deretter tok Jesus Peter og Jakob og hans bror Johannes til seg og førte dem opp på et høyt berg. Og Han ble forvandlet for dem, og Hans ansikt skinte som solen; men Hans klær ble hvite som lyset.

Dette viser oss tilbake til det foregående, til å se etter hva som skjedde seks dager forut. Dette ser vi i det 16de kapittel fra det 13de vers av.
Jesus hadde bedt disiplene om en troens bekjennelse, hva sin person angikk. Den hadde Peter i alles navn med en særdeles frimodighet og visshet avlagt, idet han sa: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Men da Han straks etter det begynner å forkynne dem om sin forestående lidelse, forarger Peter seg slik på denne tale, at han vil råde Jesus helt bort fra dette forsett. Av denne grunn må Kristus straffe ham hardt og også undervise sine disipler om nødvendigheten av å ta på seg korsets, og at ikke bare Han selv skulle gå inn til sin herlighet ved lidelse, men at også alle sanne, troende Jesu etterfølgere, måtte gå inn på samme korsets vei.

Denne påminnelse antar disiplene vel i troen og ville til tross for dette ikke forlate Ham for å unnfly lidelsen. Likevel, fordi Jesus vel så deres tros rettsindighet, men også deres fornufts og kjøds skrøpelighet, søker Han seks dager etter at dette hadde skjedd, - og altså kort før Han tiltrådte sin siste reise til Jerusalem - å styrke dem i troen, ved denne klarere åpenbaring sin herlighet. Han visste jo hvor lett de kunne forarge seg på Ham igjen, når det virkelig kom til lidelsen.

Se kjære sjeler! hvor omhyggelig den Herre Jesus er for sine - hvordan søker Han ikke her å komme deres skrøpelighet til hjelp, da Han kjenner og ser deres redelighet og bestandighet?
Å, dere skrøpelige sjeler! som etterfølger Jesus i troen, la dere ikke avskrekke fra å tro og følge Jesus i hva som enn møter dere på den vei Han går med dere. Ser det enn slett, mørkt og vanskelig ut, så dere ikke tør driste dere til å gå i gjennom, så skal dog Jesus komme deres skrøpelighet til hjelp og ved sin herlighets åpenbaring styrke dere.

Likevel, vi lærer bare om tre av Jesu disipler som Han forklarte seg for, - men nettopp disse tre var det også Jesus siden førte inn i urtegården, for der å være nærværende ved Hans største sjelekamp. .

Jeg løfter sjel og øye opp
I mot den hellig' bergetopp,
Hvor Jesus Han oppstiger.
Jeg følger med i sjel og sinn
Å kikke i den glede inn;
I verdens lyster viker,
Bort alt, som meg besviker!

Hele beretningen om vår frelsers Jesu Kristi forklarelse er full av merkverdigheter, - men Den Hellige Ånd har nå særlig latt nedtegne, at de to Guds menn og himmelborgere, Moses og Elias åpenbarte seg for Herren.
De har begge i sin tid tjent Guds rådslutning, vært nidkjære for Hans ære og for den saks skyld lidd mye ondt, inntil den første blidt slumret inn i Herrens armer, mens derimot den andre med legeme og sjel ble ført opp til himmelen av gloende hester og vogner, som var de hellige engler. Begge hadde verden tapt med legeme og sjel.

Nå vel, begge disse for verden tapte menn innfinner seg her hos Herren, under Hans forklarelse, prydet med herlighet. De lever - de taler med Herren om Hans bortgang og vitner ved det om at de er vel forvarte og ikke tapte for Gud. Vi har altså her et levende og virkelig bevis for, at menneskets sjel er udødelig og blir i behold etter sin avskjed fra legemet, slik at det også er en enkel sak for den høylovede Gud å oppvekke menneskets legeme, når Han finner det for godt - eller å oppholde det og slik fremstille mennesket levende med legeme og sjel, likesom her disse to store Guds hellige.

Den tiltro vi skylder Guds ord, forbyr oss å tvile på, at dette nå i sannhet har gått slik for seg. Så tie og forstumme da all fornuft, ettersom den her overbevises om, at de avdøde også lever etter sin død, og at det altså i sannhet er et liv etter dette!

Den (fornuften) falle ned på sitt ansikt og gi Gud den ære, at Han formår over alle ting å gjøre langt ut over hva vi forstår! La oss da også leve slik som vår sjels høyhet og udødelighet fordrer!

Når man har ringe ting under hender, omgås man uaktsomt og skjødesløst med dem, - men når man håndterer kostbare og herlige ting, hvem går da ikke forsiktig og varsomt til verks med det?

Hva er imidlertid mer kostbart og mer herlig enn vår udødelige og for evigheten skapte sjel? Vår dyrebare frelser foretrekker den fremfor hele verden, idet Han sier: "Hva gagner det et menneske, om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?" (Mt. 16,26).

La oss ta dette dypt til hjerte og dra den største omsorg for vår egen og andres sjeler! La oss villig gi slipp på alt hva verden anser for dyrebart og kostelig, gull, sølv, penger, perler, edelstener o.a.m., når vi bare kan bevare vår sjel og holde den oppe til et evig liv - for når bare den blir bevart til salighet, vil vi i all evighet ikke ha mangel på noe, - men dersom den fortapes, kan ikke noe hjelpe oss mer, i all evighet. .

Vi skal videre gi akt på disse to menns merkelige samtale.
De talte - etter hva den hellige Lukas forteller - om Hans bortgang, som Han skulle fullbyrde i Jerusalem.
Det synes som om de hørlig vitnet om og kunngjorde, hvilken ende det skulle ta med Herren, - at Han skulle bli overgitt til skam og skjensel og døden på korset, regnet blant ugjerningsmenn og slik ende sitt liv i stor angst og smerte, men likevel gledelig oppstå og med stor triumf og herlighet fare opp til himmelen og gå inn til sin herlighet.

Det ses tydelig av denne beretning at det i himmelen og på jorden, i den gamle og den nye pakt, i den stridende og i den triumferende menighet ikke finnes noe større, lifligere og mer trøsterikt enn den Herre Jesu, Guds evige Sønns og den dyrebare verdensfrelsers person, embete, liv og død.

De hellige og salige som kom fra himmelen, visste ikke annet de til sin egen glede og sine tilhøreres gagn, heller kunne tale om enn dette. Hvor de hadde sluttet i himmelen, der begynte de igjen på jorden.

At det tales om dette i himmelen, er kjent av hva den hellige Johannes beretter, idet han nemlig hørte de triumferende sjeler i himmelen synge: "Lammet er verdig til å motta makt og rikdom og visdom og styrke og pris og ære og velsignelse" (Åp. 5,9 og 12).

De troende i den gamle pakt nærte sent og tidlig sine gudelige tanker om sin og verdens frelsers blodige offer, ved sine daglige offer, og overveide dette til sin trøst.
De så Jesu dag i ånden og troen og gledet seg overvettes over det, slik som Abraham. De fant all sin trøst og glede i Herren, - deres rettferdighet - som er såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger.

I den nye pakt har det like fra begynnelsen av ikke vært noe mer forunderlig, noe mer kostelig og mer dyrebart enn Guds Sønns blodige død - som Han led på korset - og som Han vant verden livet ved. Ikke noe mer dyrebart enn Hans bortgang fra dette liv, ved hvilken Han har tilveiebrakt for oss en glad og salig utgang av den timelige trengsel og elendighet, og en salig inngang i den himmelske og evige herlighet. Derfor vil den hellige apostel ikke vite om noe annet, enn at Guds Sønn har elsket ham og gitt seg selv hen for ham. Derfor roser den hellige Ignatius seg av, at Jesus, hans kjærlighet, er korsfestet.

Da tok Peter til orde og sa til Jesus: Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elias. Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!

Det var så ganske annerledes der oppe på fjellet i den hellige stillhet, enn nede i det alminnelige livs forstyrrende larm - det var så herlig å skue Herren i Hans herlighet fremfor å se Ham i tjenerens skikkelse. Derfor begjærte Peter å få bli for bestandig på fjellet, bestandig bo der med Herren og med Moses og Elias.
- Slik er det jo også svært liflige timer i den kristnes liv, når Herren forklares for ham i ånden, og jo fullere det skjer, jo mer sjelen kan hengi seg helt til til synet, desto lifligere er timen. Og vel må hjertet begjære å få beholde dette for bestandig, for bestandig få stå slik for Herren, for bestandig leve slik med Herren. Men Peter måtte stige ned igjen fra fjellet, ned dit hvor det er tungt å være, ned til Getsemanenatten, ned til sin egen lange og tunge gang under korset.
Slik også med Herrens egne, så lenge de skal vandre i denne verden. Etter vederkvegelsens salige timer kommer igjen arbeidets dager, kanskje trengslers år, og det kan, og det skal ikke være annerledes.
Det kan ikke være annerledes så lenge det gamle ikke er aldeles utryddet i dem, så lenge de ikke er modnet til å kunne bære så gode dager til velsignelse. Det skal ikke være annerledes, fordi, hva Herren gir, og hva Herren nekter, det gir og nekter Han for å føre den tid frem, da Han for evighet kan gi sine all sin herlighet.

Mens Peter ennå talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: "Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!"
Derfor fikk disiplene synet på fjellet, for at de skulle bli styrket i troens forvissning, at Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn, og i troen på Ham bli fullt villige til å høre og følge Hans ord, hva enten Hans ord klang liflige i deres ører eller bar til dem det, som det i mer enn en forstand var tungt å ta imot.
Derfor har også du, bror eller søster, hatt, hva herlighetssyn Herren i sin nåde har gitt deg - derfor har du opplevd slik liflig nådens, frelsens og livets time, - ikke for at du nå, da den er svunnet, i skuffet forventning skal stirre tilbake til den eller i syk lengsel bare hige etter å nyte dens lyst igjen, men for at du skulle styrkes i tillitsfull tro og glad hengivenhet.
Synet er svunnet, - men Ordet er hos deg, og i Ordet er Herren. .

Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!

Fra deres korte himmelflukt kastet ned i angst ligger våre disipler som døde i støvet og ville snarere våge alt annet enn å løfte opp sitt blikk, så lenge de merker den evige i nærheten.
Se, da treder Mesteren hen til dem igjen: "Stå opp og frykt ikke!" Slik talte Herren til de skjelvende. Hvor stor og herlig står Han ikke i dette tilrop, den mann, "som også vind og hav er lydige!"
Den evige majestet inngir synderen frykt - Jesus forbyr ham å frykte - han skal uten frykt nærme seg den.
Moses roper til synderen: "Skjelv!" - "Skjelv ikke," sier Jesus, imot loven. Guds doms torden lyder omkring meg, Jesus byr meg vel til mote å kaste mitt bryst imot tordenen. Av Guds fingre står det skrevet på evige tavler: "Forbannet være hver den, som viker fra Herren!" Vi er avveket. Men Jesus sier: "Engst dere ikke! Vær uforsakte, vær frimodige!" - Ikke sant, det er et dristig vågestykke? - Det ville være mer enn dristig for enhver annen. Ingen engel torde tale slik, for den allmektiges vrede ville knuse ham - ja det tilkom ikke den Herre Jesus selv, hvis Han ikke uttalte det med den munn, som ville forstumme for syndere i misdederdøden. Uttalte Han det ikke som det lam, som i vårt sted var beredt til å stille seg selv under alle den fornærmede majestets vredeslyn, så var dette "frykt ikke," ropt til synderen, ikke annet enn et åpenbart opprør imot den tre ganger hellige. Det var en motsigelse imot Gud og Hans sannhet så formastelig, at selv Satan neppe noensinne kom frem med en slik.
Men Jesus har noe å sette bak sitt rop, nemlig en fullkommen lydighet og forsoningens blod. Slik tør Han våge å motsi Guds og Hans lovs trusler, og når disse byr synderen å beve, da frimodig å rope til ham: "Bev ikke!" - Hvem vil fordømme!

Det oppmuntrende tilrop til de skjelvende disipler ledsaget Herren med en legemlig berøring. "Han rørte ved dem."
Dette var en berøring som den, som Han engang hjalp profeten Daniel og siden seeren Johannes opp igjen ved, da også disse, overmannet av en lignende skrekk, lå som døde på jorden. Denne berøring, av Hans vennehånd virket beroligende og opplivende og gjød, også med en undergjørende virkning, nye krefter i de nedslåtte og bestyrtede disipler. Ja, berøringen av Kristus er veien til enhver helbredelse. Spør ikke om, hvordan man nå for tiden ennå formår å berøre den Herre Jesus. Det gis også en berøring av Ham ved troen, en berøring ved tillit, bønn og sukk. Hva det er, lar seg ikke vel beskrive. Denne sak går altfor langt ned i det indre livs dyp - å forstå den formår man bare i egen erfaring.
Vi har en levende følelse av, om vi berører Jesus i våre bønner eller ikke. Hvor arbeider man seg ikke mang en gang trett for å nå Ham eller iallfall sømmen av Hans kappe - men det vil ikke lykkes. Man kaster seg på kne, man kjemper og plager seg overmåte for med hele sitt vesen å strekke seg ut etter Ham og gripe Ham, men forgjeves. Man kommer ikke riktig hen til Ham. Troens armer er som lammet. Trostankene ligner matte piler, som faller til jorden igjen, før de har nådd målet, og man føler med stor bedrøvelse bestemt og tydelig: "Med denne bønn vil det ikke gå - den er langt fra en berøring." Herren har likesom forlatt oss. Vi forstår ikke å komme til Ham. Han er for oss som en fjern venn, hvis bilde og trekk vi tross all møye ikke kan forestille oss klart mer.
En annen gang går det derimot annerledes. Da treffer pilen - da har sukkene fripass. All atspredelse og matthet er borte. Bønnetankene slår igjennom og svever ikke mer hen i været. De finner i Jesus et fast holde- og hvilepunkt og faller likesom om Hans hals og i Hans armer. Nå har man Ham. Hans skikkelse er klar. Man mener nesten, at man ser Ham legemlig. Man er ganske sunket hen i synet av Ham. Samtalen med Ham er sann, naturlig og levende. Man glemmer, at man ber. Man taler bare som en mann til sin venn og føler, at Han hører det - føler, at Han gir akt på det.
Dette heter da å komme i berøring med Kristus. Og det være nå, at vi med trosfrimodighet omfavner Hans hals med et: "Jeg slipper deg ikke, før du velsigner meg" - eller det være. at vi bare kan stamme et: "Akk, Herre" Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer," og altså likesom med skjelvende hånd bare våge å berøre den ytterste søm av Hans kappe - vi rører likevel ved Livets fyrste, det føler vi - og slik berøring av Ham er alltid velsignet og underfull kraftig. .

Moses og Elias var avtrådt. Jesus var alene tilbake.
De fleste kristne ser Moses og Kristus sammen. De står halvt under Moses, halvt under Kristus. De vil bli frelst halvt ved gjerninger, halvt ved nåde, halvt ved deres eget, halvt ved noe fremmed. Forkastelige halvhet, som bare føder nød og frykt, og som man kaster steiner i nådeflodenes leier ved, slik at de ikke kan strømme fritt og uhindret i oss. Men der vet Herren nok å hjelpe og bringe til rette. Han forsøker heller det ytterste, enn at Han skulle la sine henge svevende mellom Ham og Moses. Han forunner dem da engang å plage seg en stund under den fulle vekt av Sinais tavler. Han gir dem mulighet til å i alle slags digler lære deres tildrømte hellighets gullskum å kjenne. I deres indre trangs sandstepper lar Han dem forsøke deres styrke og hviler ikke, før Han har slått deres formentlige krefter til jorden - før deres moralske tilintetgjørelse, deres mistvil om dem selv er blitt fullstendig, - før de har latt alt fare og fremfor alt seg selv, og slik med lamme føtter og forvridd hofte er vendt tilbake fra deres egenvirksomhets knudrete gate, med begge armer omklamrer Hans hals og fatter den beslutning å la deres forhåpningers bygning hvile helt på Kristi offer og Hans nåde. Og akk, hva er det, når synderen nå kommer tio innsikt om, at han i denne Jesus alene også har nok og ikke behøver noe annet støttepunkt! Da tar det rette liv først sin begynnelse. Da går man inn i Guds barns salige frihet. Først nå kan helliggjørelsens kilde flyte fritt og Guds fred bevarer hjerte og sinn i Kristus Jesus. .

Og da de var på vei ned fra fjellet, bød Jesus dem og sa: Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde.

Alt, selv sannheten, har sin tid i hvilken den må sies og ikke sies.
Du må ikke straks bringe videre til andre og alle og enhver åpenbaring av Jesu nåde og kjærlighet, som er blitt deg til del, hvis du ikke vil miste den igjen, - men du må vente til det blir tid, til det har en hensikt, når du ikke har og skal ha deg og din ære, men bare Herrens vilje og ære for øye.
Det hadde visst vært i utide og til stor skade, hvis disiplene straks hadde kunngjort denne begivenhet, så sann den enn var. De måtte først beholde den for seg selv og la den virke i deres hjerter. De måtte først oppleve hele begivenheten og erfare alt med Ham, først deretter kunne og torde de skrive alt.

Å Herre Jesus forklar deg også i oss alle, og gi at vi må høre deg, tro deg, bli hos deg alene, stole på deg alene og forherlige deg i alt! Amen. .