midtfastesøndag

Kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere. 1 Pet.5,7

Disse ord inneholder et merkelig, et nyttig og såre anvendelig råd i livet. Det er klart at det ikke er noe menneske, som ikke har en eller annen slags sorg, selv om det stundom synes som om mangt et menneske var aldeles sorgløst med hensyn til både sitt åndelige og timelige vel, - men noe er det likevel, som henger ved ham. Følgelig gjelder dette råd i en viss henseende alle mennesker. Men når det blir spørsmål om å følge dette råd, så er det bare en liten del som er i stand til det - for der hvor egensindigheten og selvtilliten ikke er kuet, der vil mennesket råde seg selv og bære omsorgen selv.

Det gjelder om å ha lært Gud å kjenne, og fatte tillit til Ham, før man kan kaste sorgen på Ham. Derfor, den som ikke kan følge det råd å kaste sorgen på Herren, behøver først det råd, å la seg omvende til Herren.

Apostelens råd er meget omfattende - alle sorger, ikke bare de store og tærende, men også de som er lettere å bære - alle, så vel åndelige som legemlige sorger, sorgen for sitt eget vel og andres, alle disse sorger må menneskene kaste på Herren.

Det er en særdeles stor velgjerning å bli befridd fra slike sorger - for de er farlige så lenge de trykker på det svake menneskets skuldre.

Hadde Judas Iskariot, da han kjente den utålelige byrde som lå og trykket på hans samvittighet, kunnet huske på og våget å benytte dette råd, som allerede var gitt av David og står å lese i den 55 salme, nesten med de samme ord som Peter skrev, så skulle han være blitt fri for vreden på et salig vis.

Det synes å være en lett sak å følge dette bud, da det bare er spørsmål om å kaste fra seg det som tynger, - men den som vil forsøke skal visselig finne, at det vel er svært å bære byrden, men ikke mindre svært virkelig å kaste den fra seg på Herren. Lettere går det å kaste byrden og sorgen på en annen, som en synes en kan stole på.

Derfor gjelder det alene Guds barn, og endatil for dem skal det særdeles mye til å kaste alle sorger på Herren. Den som ikke kjenner til hvor vanskelig det er, han har ennå ikke forsøkt å følge dette råd.

Vanskeligheten ved å kaste sorgen på Herren kommer av at mennesket ikke våger å tro på Herren, ikke engang når det mistror seg selv. Derfor har Peter, - da han ga dette råd, - fremstilt Herrens hjertelag, i det han tillegger: "For Han har omsorg for dere." Dette har Peter gjort for på samme tid å rydde bort vanskeligheten ved å følge det. Det er som om han vil si: "Noen må ha omsorg for dere, enten dere selv eller andre mennesker eller Gud." Nå har Gud alene påtatt seg den oppgave å bære sorgen.

Hvor trøsterikt! Han vil være husfaderen som vil dra omsorg for barnas åndelige og legemlige brød. Han er allvitende, Han kjenner våre behov bedre enn vi selv. Han er allvis, Han forstår seg på midler og utveier. Han er allmektig:

Han, som på mektige vinger så sikkert deg bærer,
Giver deg så
Over hva du kan forstå,
Bedre enn hjertet begjærer.

Han er rik på kjærlighet, nåde og barmhjertighet. Som følge av disse Hans egenskaper bar Han omsorgen for hele menneskeslektens frelse og oppreisning, da de falne selv neppe sørget over sitt fall. Denne omsorg og kjærlighet beveget Ham til å hengi sin Sønn slik at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. .

Etter dette drog Jesus over til den andre siden av Galilea-sjøen, også kalt Tiberias-sjøen. En stor folkemengde fulgte ham, fordi de så de tegn som han gjorde på de syke.

Jesus var meget ofte omringet av en mengde mennesker, av tusener - dette gleder vi oss over, og ønsker at det ennå var så, at det alltid ble så. Å, at dog alle mennesker omringet Ham, kom til Ham, hang ved Ham og etterfulgte Ham!

En gang fór Han hen over den galileiske sjø, og mye folk fulgte Ham, fordi de så de tegn Han gjorde på de syke. Tegn og undere ser folk gjerne på, som på noe nytt, usedvanlig - om så bare et sjeldent dyr kommer til en stad eller til en landsby, så løper jo alle til. Men når det gjelder om å tro og for alvor etterfølge Jesus, da innfinner bare få seg. Det klaget Han selv over: "Dersom dere ikke ser tegn og under, så vil dere ikke tro."

Når Han rett talte til deres samvittighet og ville ha hele deres hjerte, - da Han sa, som i dette kapitel, Joh. 6: "Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker Hans blod" - "dersom dere ikke slik forener dere med meg, at jeg er i dere, og dere i meg - så har dere ikke liv i dere," da gikk de alle sin vei, og Han beholdt med nød og neppe bare de tolv, og blant dem var en djevel. Og når Han talte om lidelse og død og korsfestelse, forlot også disse Ham og fornektet Ham. Men Han ble likevel ved og støtte dem ikke i fra seg. .

Fra Gud vil jeg ei vike,
Han viker ei fra meg,
Ledsager meg så like
På rette vei til seg;
Han rekker meg sin hånd,
Om aften og om morgen
Bær Han for meg omsorgen,
Ihvor jeg går om land.

Han annet ei tillater
Enn det, meg nyttig er,
Den kjære Gud og Fader
Det mener godt med hver
- Gav oss sin kjære Sønn,
Ved Ham oss unner nåde
For sjel og legem både,
Tilsist den evig' lønn.

På forskjellige fjell her i verden, tilbrakte Jesus sine merkverdigste og for oss saligste timer. Der holdt Han de herligste taler for sine disipler og for store hoper av mennesker, - taler som kunne gjøre dem vise til frelse, - hva Han også gjorde ved den anledning dagens tekst taler om.

Vi vil i Ånden følge Jesus på et par av de for oss merkeligste fjell.
Det første av disse er Golgata. Der sto Han som det uskyldige, tålmodige Guds Lam, da Han bar våre synder som mellommannen, da Han forsonte oss med Gud.

Der ble Han såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Der ble forbildet fra Moria fjell oppfylt, da Abraham av kjærlighet til Gud ikke ville spare sin sønn Isak, men for Guds skyld gjerne ofre ham. Slik sparte Gud ikke sin enbårne Sønn, av kjærlighet til oss, men ofret Ham for vår skyld her på Golgata. Der skjedde det dyre kjøp, da vi kostet Jesus Hans blod.

Å, dette Golgata er alltid en kjær minnelse i de troende her på jorden. Dit hen følger de ofte Jesus med sønderknuste og takknemlige hjerter, og dette sted vil i all evighet bli uforglemmelig for dem.

Et annet fjell, vi bør følge Jesus til, er Oljeberget hvorfra Han fór opp til himmelen, da Han hadde utrettet og fullbyrdet sin gjerning på jorden. Også der er det godt for de utvalgte å være med Ham. Vel forlot Han der sine venner med sin synlige nærværelse, men hvor trøsterikt er det ikke for dem, at Han ved sin bortgang lovet å være hos dem alle dager inntil verdens ende - hvor trøsterikt, at Han løftet sine hender og velsignet dem - hvor trøsterikt, at Han så kjærlighetsfull forordnet, at det dyrebare forsoningsord skulle bli forkynt for alle arme syndere - hvor trøsterikt, at Han er gått bort for å sende Talsmannen, Den Hellige Ånd, som skal lære og lede dem i all sannhet - hvor trøsterikt, at Han er gått bort for å sette seg på Majestetens trone, innta riket og styre alle deres skritt - ja, hvor usigelig trøsterikt er det ikke, at Han ved Faderens høyre hånd daglig treder frem for og ber for dem og lar sitt blod uopphørlig tale til deres beste?

Er ikke alt dette tilstrekkelig nok til å lokke dem til å følge Ham med deres hjerter fra Oljeberget inn i Hans herlighet og alle dager ha deres omgjengelse med Ham i himmelen! .

Og påsken, jødenes høytid, var nær. Da nå Jesus løftet sine øyne og så at en stor folkemengde kom til Ham, sa Han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få noe å ete? Men dette sa Han for å prøve ham, for Han visste selv hva Han ville gjøre.

Slik prøver Herren Filip her, om han har et kjødelig, hedensk hjerte, eller et troende, kristelig hjerte, som forlater seg mer på Gud enn på verden.

Hadde nå Filip, som en kristen skulle ha gjort, sagt: Herre, om vi enn ikke har noe brød, så har vi likevel det rette Livets brød. Du kan hjelpe, når våre øyne slett ikke ser noen hjelp! Så hadde han hatt rette trosøyne, men nå vender Filip det om, og taler om penger, om to hundre denarer og slikt. Da ble hans hjerte åpenbart, likesom det alltid i nøden åpenbares, hva som bor i hjertet - og, er et speil på alle naturlige, vantroende mennesker.

Moses plagedes også av dette, da Herren sa til ham at han skulle gi folket kjøtt å ete. I stedet for at han skulle se på Guds allmakt, så han på de seks hundre tusen menn. Ingen vet hva for en tro han har, uten når han kommer i anfektelse.

Eia, hvor vel
Du ved min tarv og trang
Til liv og sjel, du min Immanuel!
Hold min fot uti din gang!
For når jeg rett
Søker deg hjertelig,
Da får jeg ro og mak,
Om jeg er syk og svak;
Fattes meg og daglig brød,
Det har dog slett ingen nød,
Der er nok i Jesu skjød.

Filip svarte Ham: Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke! En av Hans disipler, Andreas, Simon Peters bror, sier til Ham: Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker. Men hva er det til så mange?

Hva nå angår disiplene, Filip og Andreas, så ser man, at selv om Herren ved en slik underlig velsignelse lokker oss til troen, så vil den likevel så vanskelig bli rettskaffen i oss. For vi er alle likesinnet med disiplene, vi tenker bare på hvor mye vi behøver, men hvor mye Kristus kan gi oss ved sin velsignelse, det tenker vi aldeles ikke på.
Filip gjør et temmelig nøyaktig overslag. Han sier: Man må kjøpe brød for to hundre denarer, hvis hver av dem skal få et lite stykke. Slik bærer vi oss ad, vi regner over, hva vi behøver og må ha i vår husholdning en uke, et kvartal, et helt år osv. Men så snart vi ser, at vi ikke har forråd til det, så blir vi mistrøstige og bedrøvet, idet vi tenker, at vi enten må løpe fra hus og gård eller dø av sult.
Slik går det også her med Andreas. Han ser, at Herren gjerne vil hjelpe det arme folk, derfor viser han frem det lille forråd, som er til stede, nemlig fem brød og to fisker. Men så snart han vender sine øyne til de mange hundre munner, er dette forråd så godt som ingenting for ham. Hva er det, sier han, til så mange? På det lar han troen falle og tenker, at folket umulig var til å hjelpe.

Det er den alminnelige mangel, som vi ennå nå om stunder føler ikke bare for nærings skyld, men også i alle slags nød og fare. Vi vet meget godt å gjøre regning over det, som vi behøver - vi ser også, at vi trenger til hastig hjelp og råd. Men kommer ikke det, som vi gjerne vil ha, straks, så har vi ikke annet igjen for denne regning enn sorg og bedrøvelse. Det var mye bedre, om vi lot Gud råde og ikke tenkte på vår trang. Så var det bare mangel, når nøden innfant seg. Nå derimot føles den lenge før, og vi kan ikke hjelpe oss med all vår sorg. Hva hjelper det oss da, at vi før tiden kveler og plager oss selv med våre tanker og råd, som likevel er forgjeves og til ingen nytte - for vi kan ikke gruble oss rike. Derimot kan vi vel tenke og sørge så mye, at vi kan bli syke av det, gale og tåpelige, som man har daglige eksempler på.

Slik som vår fornuft nå ikke kan annet enn å nøye overregne og betrakte det, som vi behøver, og slik som det ganske strider imot troen, så har evangelisten av den grunn skrevet dette, slik at vi av disiplenes eksempel skal lære, at all regning er ganske og aldeles forgjeves, dersom vi ellers er kristne og har Kristus hos oss.
Etter fornuften tenkte Filip og Andreas rett, og det var umulig, at et fornuftig menneske kunne tenke annet, eller gjøre en bedre beregning. Men vi kristne har ikke bare fornuften, men også Guds ord. Derfor skal vi ikke bare regne nøye, men meget sterkt og stadig tro. Og der hvor vår regning slår feil, der skal vi ved ordet holde oss til troen.

Jesus sa: La folket sette seg ned! Det var mye gress på stedet, og mennene satte seg da ned. Tallet på dem var omkring fem tusen. Jesus tok brødene og takket, og Han delte ut til dem som satt der. Likeså delte Han ut av småfiskene, så mye de ville ha.

Det er en gledelig og trøstelig fortelling for alle fattige. den som vår tekst inneholder i dag. Den skal trøste alle dem som gråter og sukker etter brød, og den skal være til belæring for dem som er rike og har overflod av det, ja for oss alle, som nyter Guds gode gaver.
Jesus serverer fem tusen menn med fem brød og to små fisker, og de ble alle mette, og det ble tolv fulle kurver til overs av brød og fisk. Han som var så fattig da Han vandret her på jord, at Han, som Han selv sa, ikke hadde det Han kunne helle sitt hode til, og tok imot gaver til underhold for seg og sine disipler av dem som elsket Ham, Han serverer tusener i den ensomme ørken, da de ble hos Ham for å høre Hans salige tale.

Vi kan ikke lese beretningen om denne store og underfulle gjerning av vår frelser, uten å tenke på alle fattige foreldre og alle fattige barn i hele den vide verden, på de mange armodens hytter, hvor det er sorg og gråt for brød og klær og varme. Og vi må visstnok si av hjertet: Gud gi, at alle de som sulter og tørster og fryser og lider mangel i fattige hjem, må lese om den fattige, men likevel så rike og mektige frelsermann og legge seg på hjerte, hva Han gjorde hist i den ubebodde ørken, så skulle de ikke gråte og ikke sørge!
- Det var en stor gjerning Herren gjorde, da brødet og fiskene ble så rikelig forøket under Hans hender. Den vitnet om Jesu guddommelige makt.
Men gjør ikke den gode og nådige Herre daglig lignende gjerninger? Hvem er det som kler liljene på marken med så deilige klær og før fuglene under himmelen, som verken sår eller høster eller samler i lader og likevel finner både mat og drikke og husly? Hvem er det som metter og holder oppe de tusener millioner av alle slags dyr, fra de største til de minste på jorden og i jorden, i luften og i vannet? Hvem sørger for den lille spurv på taket og den lille orm på havets bunn? Hvem er det som også har sørget så faderlig for deg inntil denne dag? Hvem ga deg livet? Hvem ga deg far og mor og søsken og venner og hjem? Hvem har gitt deg daglig brød og alt det du trengte, og evnen til å arbeide med sjel og legeme? Å, det er Ham, som åpner sin milde hånd og metter alt det som lever med velsignelse! Det er den samme nådige og barmhjertige Gud og frelser, som vandret fattig og ringe her i verden, men hadde makt til å mette tusener, og som den dag i dag har makt og rikdom nok til å fø og kle alle skapninger, og holde oppe alle ting som ellers måtte forgå.
Hans øye våker over oss alle, Hans hånd er opplatt for oss alle. Ingen skapning er så ringe, at ikke Han sørger for den. Det faller ikke en spurv til jorden uten Hans vilje, - det er ikke en orm på havets bunn, som ikke han ernærer. Å, alle disse gjerninger som vi ikke kan telle eller beskrive, og som Herren daglig gjør for våre øyne, er ikke mindre store og underlige! De vitner alle om Herrens godhet og barmhjertighet og om Hans store, allmektige kraft.

Men likevel er det så mange små barn som må tigge deres brød for hver manns dør. Det er så mang en far og mor, som med bekymret hjerte ser på deres sultne og nakne små og spør: Hvor skal vi ta brødet til disse fra? Det er så mange som lik Job og den fattige Lasarus blir prøvd av Gud med nød og mangel, og atter er det mange som lik den bortkomne sønn øder deres gods og styrter seg selv i fattigdom. Til hvem skal nå alle disse vende seg? Hvem skal de gå til og få det de har behov for? Til den rike og mektige Gud og frelser skulle de gå. Han har jo lært oss å be: "Gi oss i dag vårt daglige brød!" Og Han vil høre denne bønn, åpne sin milde hånd og mette dem med sin velsignelse. Gikk de bare til den kjære og gode Gud med full tillit og det rette barnehjerte, alle disse fattige, å så ville det snart bli lindring i deres nød.
Men når de nå ikke tror og elsker Ham, ikke åpner deres hjerte og hus for Ham og Hans hellige ord, så må det være mangel og elendighet - for når det ikke er gudsfrykt i huset, og når Guds ord ikke holdes høyt i akt og ære, så kan jo ikke Guds velsignelse hvile over dette hus. Det er jo Guds velsignelse som gjør oss rike. Hva hjelper vel alt arbeid og all møye og all strid, når ikke Gud legger sin velsignelse til det? Uten den er den rike fattig i sin overflod, men med den er den fattige rik i sin armod.

Hva var årsaken til at de fem brød og de to fisker kunne mette så mange tusen? Det var Guds velsignelse, den store makt som Han la i den gjerning, da Jesus tok brødet og takket Gud, og disiplene delte det ut. Ved dette har den Herre Jesus både vist oss, at Han også antar seg vår legemlige nød, og lært oss, hvordan vi skal forholde oss for å få den velsignelse som gjør lite til stort. Og når vi så mang en gang ser, at gudfryktige folk som er fattige og har mye mindre enn mange andre, kommer godt ut med sitt lille, mens mange som har mye mer ikke kommer godt ut med sitt mye, men blir fattigere for hvert år, da er det fordi Guds velsignelse mangler disse.
Legg deg dette på hjerte, kjære venn, at du må være glad og lykkelig om du er fattig eller blir fattig. Det er Guds vilje at du skal ete ditt brød i ditt ansikts sved, og for at ditt arbeid skal bære frukt, så må du be! Bønn og arbeid må ikke skilles ad, ellers er de begge uten velsignelse fra Gud. Du skal begynne ditt dagsverk med bønn til Gud, du skal ha ditt hjerte løftet opp til Ham i bønnen under arbeidet, og når dagen er endt, også ende din gjerning med bønn og takksigelse i Jesu navn. Men det du skal be om, er ikke brød alene. Nei, kom i hu hva Herren sier: "Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!"
Først skal du søke å bli en borger i Guds rike og få din frelsers rettferdighet, som gjelder for Gud. Derfor må du be din himmelske Far i Jesu navn om, at Han ved sin Hellige Ånd må gjøre troen levende i ditt hjerte, så du må bli et Guds barn, så skal du også få et nøysomt sinn og daglig brød. For gir Gud deg syndenes forlatelse og Kristi rettferdighet, som jo er mer verd, enn om Han ga deg hele verden, så gir Han deg nok det som er mindre. Kan en mor glemme sitt barn? Kan da Gud glemme deg? Nei, Han skal ikke glemme deg - glem bare ikke du Ham. Og når du også ber Ham om det som hører dette livet til, da be ikke om overflod, men be om daglig brød med nøysomt sinn. Gir Gud deg overflod, så tenk på dem som trenger, tenk på dem som er fattigere enn du. Del ditt brød med dem og lær dem å be om velsignelse fra Gud og å arbeide i sitt ansikts sved. Da er du et redskap i Guds hånd til å gjøre andre lykkelige. Si til dem: Vær frimodige og bi på Herren! - Han skaffer nok brød. Kler Han ikke liljen på marken, sørger Han ikke for fuglen under himmelen, hører Han ikke ravnungene som roper til Ham? Og vi som er frelst ved Jesu dyrebare blod, vi er mer enn disse. Disse venter på Herren, og Han åpner sin milde hånd og metter dem med velsignelse - vi vil også vente, til Hans time kommer. Men alle Guds skapninger hver på sitt vis, priser Hans navn - den minste fugl svinger seg glad luften, når den har funnet et lite korn, og synger en så deilig lovsang for Herren. Å, så vil da også vi synge våre lovsanger og prise Hans navn for den minste smule vi mottar av Hans miskunnhet.

Syng, himmel, jord og hav
Pris Ham, som alt oss gav:
Kjærlighet med munn og hånd,
Fader, Sønn og Hellig Ånd!

Da de var blitt mette, sier Han til sine disipler: Sank sammen stykkene som er blitt til overs, slik at ingenting går til spille! De sanket da sammen, og de fylte tolv kurver med stykker av de fem byggbrødene, som var blitt til overs etter dem som hadde spist.

Verden og Satan har fra gammel tid beskyldt Kristus for, at man hos Ham gikk tilbake i henseende til næringsvei.
Bonden sier: Dersom jeg skulle omvende meg, så ville omsorgen for min sjel ta for mye av min tid; da ville jeg nok se på, hvordan min eiendom ble betjent.
Håndverkeren sier: Ville jeg omvende meg, så måtte jeg avstå fra all urettferdighet, da torde jeg ikke lenger benytte denne eller hin fordel, denne eller hin snikvei; jeg måtte gi opp mine kamerater som dog skaffer meg søkning, de ville søke til andre mestere; da måtte jeg sky dette eller hint sted, denne eller hin anledning, og mitt brød er dog avhengig av, at jeg går hen og gjør meg yndet blant menneskene. Hva skulle jeg da leve av med mine?
Kjøpmannen sier: Å handle så samvittighetsfullt og redelig som Bibelen krever det, er i våre tider umulig for en kjøpmann; tør jeg ikke smugle inn mine varer, skal jeg i mine innkjøp og salg, i mine angivelser og regninger alltid holde meg strengt til sannheten, så har jeg ingen annen utvei, enn å lukke min bod og med mine gripe til tiggerstaven.
Vedtyven som plyndrer skogene, mener at han ikke har noen annen ervervsgren enn denne, og - skal jeg da, sier han, fryse i hjel med mine?
Med alt dette vil man nå bevise, at man for sitt brøds skyld ikke kan rette seg så nøye etter Guds ord, at frelseren gjør brødet knapt for sine. Av slike påbud finnes det ennå utallige. Men er de riktige? Nei, det er løgn, ekte avfødninger av det jordiske sinn. Dersom også apostlene skulle ha tenkt slik, tror dere da også, at de ville ha blitt apostler?
Matteus var en toller; frelseren kalte ham fra tollboden, hvor han måtte søke sitt brød. Straks sto han opp og fulgte Ham. Peter og Andreas, Johannes og Jakob var fiskere, og frelseren kalte dem bort fra deres båter. De unnskyldte seg ikke med deres næring, men fulgte enfoldig Faderens dragelse til Sønnen. Men nettopp dette mangler, når man vil unnskylde seg slik; man har ingen lyst til frelseren, man har ingen dragelse til Ham; og så må det daglige brød tjene som et elendig påskudd.
Apostlene kunne ha grunnet årsak til å komme frem med slike unnskyldninger; for de forlot hus, yrke og alt timelig for Jesu navns skyld; men vår tids avgudstjenere, som har buken til Gud, og som bebreider frelseren, at man må lide nød hos Ham, har ingen grunnet årsak.
Skulle Han, som har anvist oss å be Faderen om det daglige brød, ikke bekymre seg om, enten Hans tjenere har det daglige brød eller ikke? Skulle den trofaste yppersteprest, som enda på korset anbefalte sin mor til sin elskede Johannes, at han skulle sørge for hennes underhold og sikkerhet, Han som altså av egen erfaring vet, hva omsorgen for utkomme og det fornødne til sine nærmeste kan koste et menneske og få det engasjert i, - skulle Han ikke ha noe hjerte for sine venners ytre trengsler, og ikke noe øre, når de påkaller Ham om hjelp i legemlig nød, under næringssorger? Jo sikkert! Han er en tro hyrde, og ikke bare de åndelige, men også de legemlige nødvendigheter, dvs. alle de nødvendigheter som Hans får og lam har, ligger Ham på hjerte.
Hvor dårlig er det ikke, når man vil innbille seg og andre, at man ved en virkelig omvendelse til Jesus mister sin næring og hindres i å arbeide for sitt brød! Beviser ikke ofte erfaringen nettopp det motsatte? Hvor mang en, som før sin omvendelse hadde å kjempe med mange næringssorger, har ikke Herren befridd fra disse, når han oppriktig og av hele sitt hjerte overga seg til Ham! Hvor mang en har ved sin ugudelige vandel mistet sine medmenneskers tiltro, men vunnet den tilbake igjen og oppnådd et bedre timelig utkomme etter å være blitt en Kristi disippel!
Visselig: "Gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer" (1 Tim. 4,8). Har da ikke frelseren tusener utveier av midler til å sende hjelp? Står ikke alle kasser åpne for Ham? Er Han ikke uendelig rik, eller er djevelen rikere enn Ham? Kan Han ikke tusenfold erstatte deg en timelig fordel, når du for Hans navns skyld vil la den fare? Kan Han ikke velsigne det lille? Har Han ikke mettet fem tusen menn med fem byggbrød og to små fisker? "Skulle da Herrens hånd vær for kort?"
Han har sagt: "Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" (Mt. 6,33). Og Han vil holde sitt ord! - før skal himmel og jord forgå, før Han ikke skulle holde sitt ord.
Men det er sant, et makelig, kjødelig liv og vellevnet har Herren ikke dermed lovt sine. Også over en kristen kan det komme nødens tider, like så godt som over en ikke-kristen - tider, som det daglige brød er knapt tilmålt i. Herren setter mange ganger sine på en slik prøve med vilje, for å lutre deres tro, og bringe de evige goder så mye nærmere dem, mens de ytre goder blir berøvet dem.
Og så kan det gis særegne omstendigheter, da en frelserens etterfølger må lide nød og mangel for Kristi navns skyld, på samme måte som apostlene, som i sitt kall holdt ut hunger og farer og nakenhet.
Og når Gud lar straffedommer komme over hele nasjoner, så blir Hans barn sjelden forskånet for dem; jeg sier sjelden, for man har da også beviser på det motsatte. En kristen er like så vel utsatt for denne tids lidelse, som en ikke-kristen.
Men det er da også en stor forskjell mellom en kristens og en ikke-kristens lidelser. Den ikke-kristne lider, fordi han må det, den kristne lider etter Guds vilje; en kristen har, når all ytre hjelp forgår for ham, likevel ennå sin Gud, og dette er mer enn alt annet. "Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter," sier Asaf, "så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig" (Slm. 73,26).
Men det herligste er likevel, at frelseren nettopp gjennom slike ytre trengsler fører sine til en styrke og salighet som ellers ville forblitt fremmed for dem. Da blir troen lutret, øvd og styrket, egenviljen knekket, hjertet desto fastere grunnet på den enste og evige klippe, jo mer de ytre støtter blir tatt bort. Da lærer man vel også å erfare, at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn - "Men siden gir den (tukten) dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt" (Hebr. 12,11).
Om det også hadde vært mulig, så ga man likevel ikke en slik lidelsestid tilbake for alle verdens skatter, fordi man godt erkjenner, hva man har funnet og oppnådd under den. .

Da nå folket så det tegnet Han hadde gjort, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden.

Den Herre Jesus samlet folket omkring seg, fordi Han var, som Han er, den eneste som kan frelse syndere, - fordi Han gjerne vil gjøre sin gjerning til frelse i alles hjerter.
Derfor talte Han sannhetens og livets ord til dem som omringet Ham, og ville så gjerne tale seg selv inn i deres sjeler. Å få dem fridd ut av syndens makt, å få dem plantet inn i Guds evige liv, det var Hans store mål, det gikk all Hans lidelse og arbeid ut på. Han er kjærligheten og elsker meget, - vil gi dem Han elsker, det beste og største, men det største er å leve i Gud og det beste er å bli fridd ut til Guds barns herlighets frihet.
Men nettopp fordi Herrens kjærlighet er så full og dyp, har Han også hjerte for enhver menneskelig trang og nød, selv den ringeste.
Da Herren i dagens tekst så folkets trang til mettelse for legemets hunger, var Han straks villig til også i dette å anta seg dem, likesom Han ved sin undergjørende kraft var mektig til å la de få brød bli nok til føde for de mange. Men selv i dette tenker Han lenger frem og stiler mot frelsens mål. Derfor må brødets ualminnelige gave åpne folkets øyne for, hvem Han var, og drive dem til bekjennelsen: "Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden."
Men slik er vår Gud og Herre den dag i dag, medforløste! Mens Han i Ordet og Ånden står midt iblant oss og begjærer å frelse våre sjeler, lukker Han daglig opp sin milde hånd og metter oss med føde; men Hans nådegjerning mot oss i det timelige sikter alltid mot det mål å få Jesus forklart for våre hjerter, som det også er derfor, at Gud Herren forlenger våre dager i verden, for at vi skal ha tid til å komme til Kristus, bli i Ham og vokse i Ham. Det er det største og beste ved det daglige brøds gave.
Men samme attrå lever i Herrens hjerte og samme mål forfølger Han også, når Han skjærer vårt brød knapt. Så velsigne Herren i denne stund for oss en enfoldig betraktning av Guds Herrens given av det daglige brød.

Hele folket i dagens tekst så for sine øyne, at det var Guds kraft og Herrens velsignelse som beredte denne mat. Vi vet vel også alle det samme om vårt daglige brød; men medforløste, det gjelder nok også her som overalt, at vårt hode vet bare den sannhet rett, som hjertet har lært å elske, og alene kjærligheten bevarer trofast sin skatt og tar den glad frem for sjelen.
Hvor ofte skjer ikke det, at når bordet er dekket og maten beredt, så glemmes det, at det er Gud Herren som har gitt oss bordets goder. For mange vil det stå som om det var dem selv, som ved sitt arbeid hadde ervervet seg brødet. Og likevel står det jo skrevet allerede i det naturlige menneskets sjel, som så klart i den Hellige Skrift, at det er Gud som lukker opp sin milde hånd og metter alt det som lever, med velsignelse. "Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves."
Vår erfaring skulle jo også hver dag minne oss om vår fullkomne avhengighet av Gud. Hvem er det da ikke, som gir oss dyktighet til å arbeide og bevarer den? Kunne vi selv gjøre hånden sterk og tanken klar? Kunne vi selv beskytte oss mot sykdommen, så den ikke for kortere eller lengre tid gjør oss udyktige til det arbeid, som vi skulle ha ervervet oss det nødvendige til oss selv og våre ved. Kunne vi videre skaffe oss anledning til arbeid og erverv, eller er ikke meget mer også dette avhengig av forhold, som vi på ingen måte kan råde over? Har vi endelig ikke rik erfaring for, at uten Herrens velsignelse nytter alt vårt arbeid ikke til noe?
"Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst."
Ja, hvor ofte synes det ikke som om en rik høst er viss for oss etter vårt arbeid og våre anstrengelser, så kommer én eneste natts kulde, og Herren har gjort arbeidet til intet.
Derfor, - vi vet det jo alle, men vi vil trykke oss det dypere inn i sinnet og la det falle med makt på vårt hjerte, - derfor, alt hva vi har, har vi av Gud, alt det vi vinner ved vårt arbeide, det vinner vi av Gud og ved Gud på grunn av Hans velsignelse, på grunn av Hans nåde. Ja, på grunn av Hans nåde; men Guds nåde er alene i Kristus Jesus, vår Herre. .

Da nå Jesus skjønte at de ville komme og ta Ham med makt for å gjøre Ham til konge, trakk Han seg igjen tilbake og gikk opp i fjellet, Han selv alene.

Dersom Kristi rike var av denne verden, så ville frelseren finne mange, utallig mange tilhengere.
Dersom de som tror på Ham og holder seg til Ham, ikke ble syke, hadde mat og drikke i overflod, og ellers kunne føre et bekvemt og ørkesløst liv; dersom det var dette Guds barns fortrinn besto i, fremfor denne verdens barn, så ville vel all verden strømme til frelseren. Dersom den kristne kjøpmann handlet bedre, enn den ikkekristne; dersom jorden bar dobbelt eller endatil tifold mer frukt for den kristne bonde, enn for den ikkekristne; dersom det på den troendes trær og vinstokker ikke falt noen skadelig dugg eller rim eller hagl, slik som på den vantros trær og vinstokker; dersom den kristne håndverker arbeidet lettere og hurtigere, og også hadde flere kunder, enn den ikkekristne: hva tror dere? Ville ikke alle strømme til og løpe etter frelseren i skarevis? Det tror jeg nok. Man ville ikke ha kunnet holde menneskene borte fra frelseren; det ville koste den største møye, å overtale menneskene til ikke å omvende seg, og med alle sine ord ville man likevel ikke utrette noe!
Si hva du vil, slik ville menneskene svare, til Jesus vil jeg da omvende meg.
Men nå er det nettopp det motsatte. Nå må man be, formane, bønnfalle; nå må man den ene gang etter den annen forkynne Hans dyder, som har kalt oss til sitt underfulle lys; nå må man innby til Guds rike og nøde menneskene, og de vil likevel ikke komme. Hva kommer dette av? Jo, av det, at man ikke ser Guds rikes goder og skatter, dets nytelser og herligheter, at man ikke kan gripe dem med hendene, at man ikke kan smake dem med ganen, eller spise og drikke dem med munnen, at man ikke kan kle sitt legeme med dem, at man ikke kan bevare seg mot kuldens og værforholdenes innvirkninger med dem, at man ikke kan misbruke dem til forfengelighet, at man ikke noe, aldeles ikke noe kan kjøpe for dem, ingen åker, ikke noe hus, ikke så mye som et pund brød.
Den Herre Kristus er en forløser fra synden, som man elsker, en forløser fra djevelen, som man gjerne er fange av, en forløser fra døden, som man sjelden og ugjerne tenker på, en forløser fra helvete, som man ikke frykter. Er det da å undres over, om menneskene bare lite bekymrer seg om Ham?
En jordisk frelser, en frelser, hvis rike var av denne verden, det ville være en mann for verden. Slik ville jødene ha Ham. De ville ha en mann, som skulle adsplitte deres fiender og gjøre dem til det første og herskende folk på jorden. En frelser ville de ha, - en under hvis herredømme legemlig overflod og rikdom ble herskende blant dem, kort sagt, en mann for deres stolthet, for deres vellyst, for deres dovenskap.
Dette ser man av mange steder i den Hellige Skrift, men særlig av dagens tekst.
Da frelseren på en underfull måte hadde servert og mettet de fem tusen, da kom alle enstemmig til den slutning: Denne er i sannhet den profet som skal komme til verden. Og nå, hva skal vi gjøre? Konge må Han bli; til vår konge vil vi gjøre Ham; en slik mann kan vi bruke.
De fem tusen hadde for den største del allerede fulgt frelseren for en tid, de hadde sett mange undergjerninger av Ham; de hadde sett, hvordan Han helbredet syke, hvordan Han ga de blinde synet igjen, de døve hørselen, hvordan djevlene måtte lyde Hans ord; men det var aldri tidligere blitt til en slik visshet for dem, at Jesus var Messias. Heller ikke var de noensinne kommet på den tanke ennå, å gjøre Ham til konge. Nå, da Han deler ut og metter dem, nå går det i det samme opp et lys for dem over denne mann; nå er det så avgjort, at Han er Messias, at de bekrefter det med ett "i sannhet," og de er så ivrige for å gjøre Ham til konge, at frelseren må vike tilbake til et fjell.
En slik Messias ville de altså gjerne ha, som kunne sørge for deres buks behov. Og hva mener dere vel, dersom det i dag sto frem en mann, som forsto å hjelpe opp en sunket, næringsdrivende stand, å oppildne handel og næringsveier og tilveiebringe en riktig pengeomsetning og velstand blant menneskene, - ville ikke en slik være en mann for denne tid og denne slekt? Jeg sier dette med flid; for det er mulig og sannsynlig, at Antikristen vil opptre som en slik menneskehetens velgjører. Jeg formoder at alle ville falle til ham, for en slik Kristus og frelser vil menneskene ha.

Men du sier: Det er da nå heller ikke forunderlig. Er ikke de fleste mennesker fattige? Er ikke den nærværende tid særdeles ugunstig for all slags erverv? Må man ikke trelle og plage seg på den jammerligste måte, bare for å oppholde livet for seg og sine? Er det underlig at menneskene med hele deres streben kaster seg på det jordiske og griper til alle slags utillatelige midler?
Kjære menneske, det er nettopp ikke underlig, at du taler slik. Men du gjør ille i å ville innbille deg selv og andre, at denne overhånds travelhet med det jordiske bare har sin grunn i tidens nød. Se, om man også måtte trelle hele dagen for å skaffe seg og sine det nødvendige, så var det jo likevel ikke nødvendig, at det arme hjerte også skulle inntas så sterkt av det. Men der, i hjertet, ligger hovedfeilen. Dette kan man se hos de mennesker som er så rike, at de er befridd fra næringssorger. Er deres hjerte mindre fordypet i det jordiske av den grunn? Nei! - disse fordyper seg med sitt hjerte i det som de har, hine i det som de gjerne vil ha; dette er den eneste forskjell.
Man vil drive sine forretninger enda høyere; man skaper seg alle slags rike behov; man tenker på bedre utstyr, på en mer bekvem innretning, på enda bedre mat, på enda vakrere klær, - har man den ene ting, så har man ikke en annen, som nå naboen har, og den ting skulle man jo også ha.
Å. dette forårsaker mange tanker, mye sorg og bekymring, like så mye bekymring som det daglige brød forårsaker den fattige. Det er noe umettelig i menneskenes tilbøyelighet for det jordiske.
Dersom frelseren hadde gitt etter for jødenes begjæring og igjen dagen etter delt ut til dem i Kapernaum, og mettet dem igjen den tredje, den fjerde, den femte dag: - hvor lenge tror dere, at de ville ha vært tilfredse med det? Ikke lenge. Snart ville de også ha forlangt bedre, mer velsmakende mat, enn bare brød og fisk, - og snart ville de ha gått enda videre og også ha forlangt forlystelser for øye og øre; Han var blitt nødt til å skaffe dem tidsfordriv, og, når de var blitt lei av den ene forlystelse, så hadde en annen måttet skaffes frem, som i enda større grad hadde pirret deres sanser - og på denne måte ville de ha blitt ved. Dette skulle ha vært et Messiasrike etter deres smak. .