§ 11.  Hva er Guds egenskaper?

Vi  har tidligere (i § 1 kap. 1), talt om at vi ikke kan tale om egenskaper ved Gud på samme måte som egenskaper ved mennesker.

I  Gud er vesen og egenskaper ett og det samme.

Når Skriften i det hele taler om egenskaper i forbindelse med Gud, er det ene og alene fordi den må uttrykke seg i vårt sprog og tale til oss i vårt eget plan for overhodet å få åpenbart oss noe om Gud.  Det er ene og alene for vår frelses skyld det tales om egenskaper i forbindelse med Gud.

Derfor er det galt, rett og slett vranglære, å kalle egenskapene "sider ved Gud".  Da fornekter vi at egenskaper og vesen i virkeligheten er ett og det samme.

Hva er da Guds egenskaper?

De er åpenbaringsglimt av Guds vesen, d.v.s. av Gud selv.

Gjennom dem lærer vi Gud å kjenne.  Det rette uttrykk for Guds egenskaper, er derfor å kalle dem for Guds vesensfylde.  

Joh.l,14.16; 
Kol.l,19; 2,9,

Rom.10,12.

Merk i denne forbindelse slike ord: "full av nåde og sannhet"; av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde"; "i ham bor hele guddommens fylde legemlig" (d.v.s. han har alle guddommelige egenskaper); smnlgn. ordet: "rik nok for alle som påkaller ham".

I alle disse ord er det tale om en fylde, og det siste forutsetter en fylde, og det en fylde stor nok til å avhjelpe all slags nød.

"Egenskaper" blir det altså når Gud åpenbarer seg for oss, eller når han handler med oss.  Da får vi alltid glimt av ham selv.  Har vi dette klart  da kan vi ned utbytte og i sannhet tale om Guds egenskaper.  Da vil talen om egenskapene hjelpe oss til bedre kjennskap til Gud og vår Frelser.

Men har vi ikke dette klart, vil talen om egenskapene bare bli oss til skade, og hindre Herrens gjerning med oss

Vi presiserer derfor: I hver egenskap Guds ord taler om, møter vi et åpenbaringsglimt av Herren selv.

§ 12. Hvordan skal vi innlede Guds egenskaper?

Er egenskapene åpenbaringsglimt av Gud selv, som vi får ved at han åpenbarer seg for ass og ved at han handler med oss, da gjelder det å inndele egenskapene slik, at dette kommer tydelig fram.

Vi må fremfor alt ikke tenke oss vår ordning av egenskapene som uttrykk for en tilsvarende orden i Gud selv.  Han kan ikke "innordnes," "registreres" eller "innrammes": vi kan ikke med noen ordning av egenskapene danne oss et fullstendig bilde av ham.  Gud er hinsides all orden eller uorden; han er en evig fylde.  Derfor kan heller ikke Guds egenskaper ordnes etter begrepsmessige, logiske eller filosofiske synspunkter.

Med ordning av egenskapene tenker vi ene og alene på at selve Guds åpenbaring skal bli rett erkjent av oss.  Derfor gjelder det også å ordne egenskapene etter som de kommer til vår erkjennelse gjennom den.

Da kan det naturligvis gjøres på mange måter, og måten er likegyldig: den ene kan være like god som den annen, bare Guds åpenbaring får bli rett erkjent gjennom den ordning sen følges.

Hos de lutherske teologer finner vi, særlig i eldre tid, for det neste en av disse to inndelinger:

1. Hvilende og virkende egenskaper.  2. Positive og negative egenskaper.

1.   Med hvilende mener man slike som ikke har noen virkning på eller betegner noe forhold til verden  evighet, enhet, uendelighet o.s.v.  Med virkende tenker man på egenskaper hvorigjennom Gud virker eller står i forhold til verden: allmakt, allvitenhet, hellighet, barmhjertighet. o.s.v.

2. Med negative egenskaper mener man slike som viser at Gud ikke er noe av det som kan kalles ufullkommenheter hos hans skapninger: enhet, uforanderlighet, evighet, umålelighet o.s.v. -

Med positive egenskaper tenker man på slike som Gud har felles med sine skapninger, men i fullkommen grad: liv, visdom, hellighet, rettferdighet, kjærlighet, nåde, barmhjertighet o.s.v.

Denne inndeling har av senere lutherske teologer vært atskillig kritisert og endog harselert.  Men den har atskillig for seg allikevel, fordi den så ærlig søker å gjøre klart for erkjennelsen at egenskapene er Gud i hans åpenbaring.  Hvor forskjellig er den f.eks. ikke fra Hallesbys inndeling: 

A. Guds vesen.

B. Guds egenskaper.  

Nå er det ikke så galt som det kan se ut med denne inndeling, for Hallesby mener også at "egenskapene er Guds vesen slik det ytrer seg utad."

Men de gamle lutherskes måte å ta det på, er allikevel atskillig mer skriftmessig enn hans.

Når vi allikevel ikke kan følge den gamle lutherske inndeling, er det fordi den blir altfor upraktisk fos oss. Det vi ønsker: å erkjenne Gud som vi møter han i åpenbaringen, ligger ikke tydelig i dagen for oss på samme måte som det gjorde det for dem.  Derfor prøver vi å gå en helt annen vei.

Vi vil holde oss til den inndeling av åpenbaringen som ligger oss nærmest: den alminnelige åpenbaring og frelsesåpenbaringen, og prøver å inndele egenskapene i overensstemmelse med det.

Nå taler imidlertid Skriften om egenskaper i forbindelse med Gud som ikke egentlig kan innordnes verken under den alminnelige åpenbaring eller frelsesåpenbaringen, eller kanskje det er rettest å si: egenskaper som ligger til grunn for dem begge.  Det er alt som tales om Guds transcendens.  Det må vi ta i en gruppe for seg.

Etter dette skulle det ligge nær å ordne egenskapene i disse tre hovedgrupper:

1. Guds transcendente egenskaper.

2. Guds egenskaper etter den alminnelige åpenbaring. 

3. Guds egenskaper etter frelsesåpenbaringen: Guds egenskaper etter loven.  Guds egenskaper etter evangeliet.

§ 13.  Guds egenskaper som Den Opphøyete Evige Gud.

Om disse har vi et grunnord i Skriften: l.Tim. 6,15-16.
Her kalles Guds egenskaper i hans opphøyete eksistens slik:

1. Tim.6,15-16.

Luk. 18,19.

Jfr. Job. 23, 13; 22,2-3;
35,6-8.

Jfr.Salme 2,7-10.

Joh.5,26

Salme 36,10.
1. Sam. 2,6.
Rom.11, 33.

Jesus kaller ham den absolutt  Gode: "Ingen er god, uten en, det er Gud."

Den absolutt Salige betegner at Gud i seg selv er fullkommen tilfredsstilt.  Det er intet han må.  Det er intet behov, intet savn i Gud.  Det er ingen erkjennelsens eller viljens nødvendighet.  Han gjør intet, fordi han må gjøre det, og er intet, fordi han må være det. Han er i seg selv fullkommen harmoni.

Når Gud omtales som Den alene Mektige, sies det at han er hinsides alt vi kjenner av makt og avmakt.  Han er kilden både til all makt og til all avmakt.

"Den som alene har udødelighet", karakteriserer Gud som den absolutt Levende: Den som er livet og gir liv.  Jesus kaller det "å ha liv i seg selv": være liv uten årsak, uten avhengighet.  Gud står hinsides enhver motsetning mellom liv og død.  Han er både "livets kilde" og "den som døder".

Videre taler Rom. 11,33 om en absolutt visdom og kunnskap hos Gud.  Det er en visdom og kunnskap som ligger utenfor muligheten for vår erkjennelse.

Også her betyr det at Gud står hinsides alt som kan sies om menneskelig erkjennelse, hinsides alle begrep og alle tenke former.

Skal vi sammenfatte hva Guds ord taler om hans egenskaper i hans opphøyethet, kan vi bare si: Gud er Den i enhver henseende Fullkomne.  I sin opphøyethet er han uerkjennelig, og vi kan egentlig ikke si hva han er, bare hva han ikke er: Det er intet disharmonisk, intet ondt, ingen avhengighet, ingen forgjengelighet, ingen uklokskap, ingen feiltakelse er mulig hos ham o.s.v.

Kort sagt:  Han er Den Fullkomne.

For å få tydelig fram Guds suverenitet, makt, over rommet , foreslår Hallesby å kalle det Guds "overromlighet" i stedet for "allestedsnærværelse."  Han Sier: "Det er jo ikke bare dette at Gud er tilstede overalt, som har interesse. Det viktigste for troen er Guds absolutte makt over rommet at det ikke hindrer Gud i å utføre og gjennomføre sin kjærlighetsvilje."  Det er utvilsomt en tanke som har mye for seg.  Men vi må allikevel si at "overromlighet" mer begrenser enn tydeliggjør det vi tenker på med "allestedsnærværende".  Det er ikke bare hans suverenitet over rommet, men også over tiden som ligger i uttrykket.  Vi bør ubetinget holde oss til den gamle uttrykksmåte.  (Også av andre grunner som vi ikke tar med her).

Når vi taler om allestedsnærvær i forbindelse med Gud, har det altså ikke noe med panteisme å gjøre, og vi er i grunnen reservert mot den i de uttrykk som er brukt ovenfor (s.48). Hadde det vært panteistisk å forstå, kunne vi ikke sagt: "rommes ikke i noe", for da hadde han rommes overalt₁ vi kunne heller ikke sagt: "Lar seg ikke pågripe noe sted", for da kunne han pågripes overalt.  Panteismen lærer at Guds vesen  går opp i dette å være verdens liv.  Vi derimot lærer Gud er subjekt og skapningen objekt. (Ellers hører dette hjemme i neste kap.)

Gud er allvitende. - Mens allestedsnærvær taler om hvordan Guds væren er suveren over tid og rom, så de taler "allvitende" om hvordan hans viten er suveren over tid og rom.

Dette er meget viktig å holde klart.  Det har nemlig ofte voldt vanskeligheter med Guds forutviten: Hvordan kan Guds forutviten la seg forene med menneskets handlefrihet? Det finnes teologer (f.eks. Martensen) som har hevdet at Gud ikke vet om menneskets frie handlinger før de utføres. Det at Gud skulle vite om dem på forhånd, innskrenker menneskets handlefrihet.  Men her har vi bibelske eksempler som viser at dette ikke er riktig.  Jesu forutsigelse av Peters fornektelse og Judas' forræderi.

Denne vanskelighet unngår man, hvis man tenker på at forutviten ikke er noe treffende uttrykk.  Guds viten er suveren over tid og rom.  For ham ligger alt åpent og umiddelbart.  Fortid, nåtid, fremtid er like nærværende i hans erkjennelse.

Gud er uforanderlig.  Han er alltid den samme.  Han er ikke undergitt  noen utviklingens lov.  Gjennom alle skiftende slekter og gjennom alle tider åpenbarer han seg som den samme.

Men dette er ikke ensbetydende med at han er upåvirkelig. Han lar seg påvirke av sine barns bønner i overensstemmelse med sitt eget vesen og sine egne løfter.

§ 14.  Guds egenskaper etter den alminnelige åpenbaring.

Vi kan også kalle dem Guds alminnelige egenskaper: De kommer til uttrykk i enhver åpenbaring av Gud.

Alt som åpenbares i den alminnelige åpenbaring, åpenbares også i frelsesåpenbaringen.  Men det som er spesielt for frelsesåpenbaringen åpenbares ikke i den alminnelige åpenbaring.

Overalt der Gud åpenbarer seg, gir han seg til kjenne som den sanne, den rettferdige, den allmektige, den allestedsnærværende, den allvitende og den uforanderlige Gud.

Joh.17, 3.
Joh.14,6.
Rom.3,4.

Salme 116,11
Tit.l , 2; Hebr.6,18. Matt.24,35; Joh.l0
10,35.

Salme 50,21.

Rom.3,26.
Salme 51,6.
Job.9,2-4;
M.34,l0-35.

Jer. 32,27.
Luk.l,37.
Jes.14,27;43,13.

Matt, 8,2.

Salme 139,7 ff.
Jer. 23,23-24.

Joh.1,17.18

Vi skal se litt på hva Skriften sier om hver enkelt av disse:

I Joh.17,3: kalles Gud "den eneste sanne Gud." Og i andre ord kommer det til uttrykk på dobbelt måte: "Han er sannheten" d.v.s. hinsides motsetningen mellom sant og falskt, alt som er sant og rett kommer fra ham.  Og "Han er sanndru" i alt han sier, i alle sine løfter, dømmer og råd. - Menneskene derimot får uten unntak det vitnesbyrd i Guds ord at de er løgnere: "hvert menneske en løgner".  Guds sanndruhet karakteriseres ofte nettopp som motsetningen til det mennesket er: Han er en Gud "som ikke lyver" og ikke kan lyve".  Derfor kan det han sier aldri gå til grunne; det må skje, fordi det er i full overensstemmelse med sannheten.

Nettopp dette motsetningsforholdet mellom Gud og mennesket er noe av det mest umiddelbare i enhver åpenbaring av Gud.  Mennesket kjenner umiddelbart at Gud "ikke er som et menneske", likesom Gud går i rette med den som ikke har villet erkjenne dette og sier: "Du tenkte jeg var som du". - Dermed kommer vi ganske naturlig til den egenskap vi har nevnt:

Gud er rettferdig: Dette kommer til uttrykk i Skriften dels ved at Gud er rettferdig og viser seg rettferdig, dels ved at mennesket overfor Gud alltid har urett.  Han beholder alltid retten på sin side. - Også dette kjenner mennesket umiddelbart i enhver erfaring det gjør om Gud.

Gud er allmektig vil si at Gud kan hva han vil: Ingen ting er for vanskelig for ham. For Gud er det ikke spørsmål om evne til å utføre eller mulighet for å gjøre noe. Det er bare spørsmål om han vil.  Ingen kan hindre ham. Han er fullkommen suveren.

Det er bare en dette kan sies om: Han kan hva han vil:
Den allmektige.  Det er allmaktens kjennemerke.  Derfor det så underlig nettopp i dette lys å se det som hender i Matt. 8,2.  Det er et mektig vitnesbyrd om hvordan Jesus umiddelbart virket på et menneske som ikke motstod ham.

Gud er allestedsnærværende: Det gis ikke noe sted der han ikke er.  For ham er det ikke noe "nær eller fjern" "kort eller langt" "oppe eller nede".  Han.

§ 15. Guds egenskaper etter frelsesåpenbaringen.

Frelsesåpenbaringen er fullbyrdet i og med Jesus Kristus. Nåden og sannheten kom med ham.  Ingen kan kjenne Gud, men den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har åpenbart ham.

Etter sitt vesen er frelsesåpenbaringen av dobbelt art:

lov og evangelium.  Hvordan forholdet er mellom dem og hva forskjellen er på dem, blir behandlet senere.  Men vi nevner at syntesen mellom dem er: Jesus Kristus.  I ham får både lov og evangelium sitt fullkomne uttrykk.

Denne forskjell - denne dobbelte art - i frelsesåpenbaringen har sin grunn i Guds eget vesen.  Og det er grunnen til at det er nødvendig å skjelne mellom lov og evangelium.  Hvor det ikke blir skjelnet mellom dem på rette måte, er i virkeligheten Gud fornektet slik som han faktisk har åpenbart seg.

Når vi skal prøve å se på Skriftens vitnesbyrd om Guds egenskaper etter frelsesåpenbaringen, er det derfor nødvendig å se dem hver for seg under synspunkt av lov og evangelium.  

Jes.l,4; 5,24; 30,11.

Josv.24,19

Guds vesen etter lovens åpenbaring er ene og alene Hellighet. Gud kaller seg i sitt ord rett og slett Den Hellige. Der han gir loven, sier han  "I skal være hellige, for jeg, Herren eders Gud, er Hellige"

At Gud er en rettferdig Gud, kan mennesket erkjenne også uten frelsesåpenbaringen, men ikke at han er en hellig Gud.  Det kan bare erkjennes, når Gud får samvittigheten i tale gjennom lovens ord.

Hva mener Guds ord med å kalle Gud hellig? 

Svaret kan ikke defineres i menneskelig sprog, for det fins ikke noe bedre uttrykk for det enn at han er hellig.  Han er hellig, fordi han er hellig.  Men vi ser at hellig overalt er uttrykk for at Gud ikke kan forlikes med synd.  Han er Den Fullkomne som ikke kan gå på akkord med løgn eller urett, og ikke kan godta noe som ikke  er i full overensstemmelse med hans eget vesen.  

Her kommer hele 3.Mos. i betraktning.

2.Mos.34,14.
Rom. 1,18
Hebr. 10.27
10,31;12,29.

Det kan også uttrykkes slik: Guds hellighet er uttrykk for at Gud alltid må være i overensstemmelse med seg selv: sin fullkommenhet og godhet.

Nå bruker visstnok Guds ord også andre betegnelser på egenskaper hos Gud i forbindelse med lovåpenbaringen: nidkjærhet, vrede, og om ikke akkurat disse uttrykk alltid er brukt, kan vi også tale om Guds ubestikkelighet, årvåkenhet, ubøyelighet. Men alle disse - og alle liknende - egenskaper er avledet av Guds hellighet.  Det er Guds hellighet i funksjon som kommer til uttrykk i dem.

Om helligheten er det treffende blitt sagt, at den er en evig egenskap i Gud selv, men den fiendtlige ytringer mot det onde kommer først når det onde er blitt et faktum i en skapning utenfor Gud.

Nidkjærhet betegner Guds hellighet som krevende overfor skapningen.  Den krever at mennesket skal holde seg borte fra alt som er imot Gud, men framfor alt krever den at Gud alene skal eie menneskets hjerte.

2. Mos.20,5.

Jes. 9,7b.  

Vrede er uttrykk for at Guds hellighet utstøter og utelukker fra ham alt som er av synd eller løgn.  Vreden betegner således helligheten som dømmende og gjengjeldende overfor alt som er imot Guds vesen.

Det sterkeste uttrykk for Guds hellighet er allikevel Jesu soningsdød.  Den viser mer enn noe annet hvordan synden må ha sin straff.  Derfor er det også blitt sagt at fra et synspunkt sett er hele den evangeliske troslære uttrykk for hvordan Gud frelser syndere fra sin egen hellighet. "Gud frelser syndere fra Gud".  

Guds vesen åpenbart etter evangeliet er ene og alene: kjærlighet.  Gud er kjærlighet.  Og han elsker med en evig kjærlighet.

Visstnok taler også evangeliet med andre uttrykk om Guds vesen: nåde, miskunn, barmhjertighet, tålmod, langmodighet, trofasthet, usvikelighet, troverdighet o.fl.  Men alle disse egenskaper er intet annet enn forskjellige aktuelle uttrykk for Guds kjærlighet.  De viser Guds kjærlighet i funksjon, hvordan den arter seg overfor fortapte syndere som tror på ham.

Hva er kjærlighet?  

1 .Kor.13.

Ef. 2,4.5.7.
Rom.5,l5-17. 

Jfr. Matt.9,36.

Det er like umulig å definere som Guds hellighet.  Den er en yndest og et behag som ikke har noen grunn utenom Gud selv, og som fører til at han hengir seg i samfunn med mennesker som mottar hans kjærlighet.  "Gud elsker, derfor elsker han."

Nåde betegner Guds kjærlighet for så vidt den er rettet mot uverdige mennesker, den tar seg av menneskene for intet, uten vederlag. (Derav det latinske uttrykk for nåde: gratia, gratis: som en gave).

Miskunn er beskrivelse av Guds kjærlighet slik den arter seg overfor menneskenes hjelpeløshet.  Den er synonym med medlidenhet og medynk: det å lide med, ta andres nød på seg.   Det er verd å merke seg at dette ord har fått en mer spesiell betydning i nynorsk, idet det der brukes med objekt, miskunna oss.  Det er de som utlegger det slik:
"kunna i miss" d.v.s. ikke tilregne hva en synder er i seg selv.  Det er imidlertid ikke identisk med det ord som brukes i grunnteksten, om det ellers i og for seg er et talende uttrykk.

Rom.2,4;
2.Pet.3,9.15.
Jfr.Rom.3, 25.

l.Kor.l, 9. 10,13.

Tålmod (tålmodighet) beskriver Guds kjærlighet slik den bærer over med og tåler menneskenes synder.

Langmod (langmodighet) betegner en lenge øvet tålmodighet. Det er, om en skal si det så, tålmodet i annen potens.

Trofasthet, usvikelighet, troverdighet, beskriver Guds kjærlighet slik den er til til å stole på og regne med for mennesker som er i nød.  Det er uttrykk for at Guds løfter er visse og urokkelige for dem som tar sin tilflukt til dem.

Kort sagt: De forskjellige egenskaper hos Gud i evangeliet beskriver Guds kjærlighet på en allsidig måte og gir konkrete uttrykk for hvordan den arter seg overfor allslags menneskelig nød.

Guds kjærlighet får - likesom helligheten - sitt fullkomne uttrykk i Jesu Kristi stedfortredergjerning.  Det som gir Jesu forsoning den veldige betydning er nettopp dette at i den fullbyrdelse er det som er troslærens store hovedtema.

§ 16.  Guds vesensfylde

Vil vi forsøke å sammenfatte Guds kjærlighet i ett begrep lykkes det ikke: Gud åpenbares aldri bare i en egenskap.  Hans vesen er en fylde.  Der hvor en egenskap åpenbares, åpenbares hele Guds vesen.

Den som møter Guds hellighet, møter en allmektig, allvitende allestedsnærværende hellighet.  Han møter en kjærlig hellighet: En hellighet som må støte det onde fra seg, fordi den er fullkommen og ikke kan gå på akkord med det onde, men som samtidig ofrer seg for å frelse oss fra det onde.

Den som møter Guds kjærlighet, møter en allmektig, allvitende, allestedenærværende kjærlighet.  Han møter en hellig kjærlighet, som ikke kan gå på akkord med synden, men som selv tar på seg syndens ansvar for å frelse oss.

Og dermed er vi kommet tilbake til det vi begynte dette kapitel med:  I hver enkelt egenskap møter vi et åpenbaringsglimt av Gud selv.  I ham er vesen og egenskaper ett og det samme.