Å eie Guds fred er en dyrebar skatt, synger vi fra en av de kjente sangene våre.
   Som forkynner fred og frelse, leste vi i teksten vår! Han er fredens og frelsens Gud! Han er den som ikke sparte noe, ikke engang sin egen Sønn, for at Han skulle få være din fred og din frelse. Fred og frelse i denne sammenheng er en person – ja, det er Gud selv! Han er vår fred, kan vi lese i Ef 2:14. Er vår fred! Vår fred er noe konstant og bastant og urokkelig, for det er ikke en flagrende følelse, og heller ikke basert på noe i denne ustadige verden, men Herren selv, som vi hørte av apostelen – han som taler på Herrens vegne!
   Det er tale om en fredspakt! Fredspakter mellom mennesker og nasjoner – ja, vi har jo sett eksempler på hvordan det kan gå, men her er det Herren selv som setter sitt segl på pakten, og det ved sitt eget blod. Han var villig til å gå inn i døden, den som hadde sin årsak i menneskets synd, for at denne pakt skulle stå evig og urokkelig fast!
   Han sier selv om denne pakt i Jes 54:10: «For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over deg.»

   Er ikke det en god sannhet å stanse for, at du er under forbarmelse? – at det er en der med all makt som forbarmer seg over deg? – en som kjenner all din svakhet og synd, men likevel vil ha deg og sørge for deg!

   For at dette skal stå mektig klart for deg, tales det i Hebreerbrevet om Ham og Hans forsikring - Hebr 6:16-20: «Mennesker sverger jo ved den som er større, og eden er for dem en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse. Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er, innestod Han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, Han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.»
   «- for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve.»
   For at! Altså i den hensikt at du og jeg skulle ha en sterk trøst – og det ved to urokkelige ting! Urokkelige! – merk deg det ordet! Det vil si noe som ikke kan flyttes fra sitt sted! Det står fast! Ja, som vi hørte fra Jesaja – selv om fjellene skulle vike, og haugene rokkes! Og hva var det som ikke skulle vike fra deg? Min miskunnhet, sier Herren! Med andre ord: Nåden i Jesus Kristus!
   Men hvem er nå disse løftets arvinger som dette gjelder? Jo, du hørte det vel? «- vi som har att vår tilflukt til det håp som ligger foran oss!» Du har ikke gjort noen heltemodig innsats av noe slag - nei, du har bare tatt din tilflukt til den nåde Gud har forkynt deg i sin Sønn, Jesus Kristus!
   Guds nåde er aldri skilt fra Jesus! Det er også vår forsikring om, at den står evig fast – en evig nåde, for Han i hvem denne nåde er gitt oss er evig!

   Dette som bærer dette budskap til oss, er det som kalles fagre føtter! Et uendelig godt budskap, for det er ikke lovens budskap med sitt dersom, som ikke noe menneske på denne jord hadde noe sant håp ved, men evangeliets budskap om Ham som oppfylte denne lov i vårt sted, og gav sitt liv til en løsepenge for alle våre synder!

E.K.

   Det er ikke du som skal bringe til veie det som er grunnlaget for fred – nei, hvordan ville du få det til? Nei, det er Han som har tilveiebrakt det som måtte til, et hellig soningsblod, som en gang for alle kunne ta menneskets synd bort fra Guds åsyn – et middel som hadde den kraft i seg at den kunne rense synderen hvit som sne! Fredens grunn er lagt av Gud, og derfor evig og urokkelig!

   Makter du å ta det inn nå? Vel, det står nå fast uansett! Så ikke tenk på noen annen vei, men hør apostelens ord i 1 Kor 3:11: «For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» Eller tenker du at du skulle være unntaket, som kan legge en annen grunn? Nei, men så senk skuldrene da, og begynn å takke Herren i stedet! Takk Ham for den uendelige nåde du er gjenstand for – den nåde du har et urokkelig bevis for, hver gang du får løftet øynene til det som skjer der på Golgata.
   Den hos hvem dette budskap har gått inn, du kan si han løper med dette budskap til andre. Budskapet driver ham! Ikke dine egne bestemmelser om at nå skal jeg stå på for Jesus, for evangeliet, for Guds ord, eller hva ellers du måtte komme på – nei, da går du snart trett, men du har fått inn et levende ord, som driver deg! Du viser deg kan hende så svak ofte her, men du vil så gjerne at alle skal se dette!
   Denne karen vi leser om her hos Jesaja, han med de fagre føtter, det er ikke vanskelig å se for seg at han kommer løpende til landsbyen, han slenger likesom ikke bare innom, for han har et godt budskap å forkynne dem, og vet det! Et budskap om evig fred! – Guds fred!
   Men det skal vi være klar over – det er en annen budbærer som også løper – det er han som kommer med budskapet om en falsk fred, den fred Jesus i Joh 14:47 kaller den fred som verden gir. Det er altså en fred som ikke er av Gud, og derfor like ustadig og omskiftende som alt annet i denne verden, for den er ikke grunnet på noe urokkelig. Den kan være grunnet på en følelse av fred, en indre ro og opplevelse av sikkerhet. Mer ustadig og svak grunn skal du lete lenge etter! Eller den kan være grunnet på omstendighetene du befinner deg i. Det kan være en god helse, en god jobb, en god inntekt, venner og familie osv. Men hvor snart kan ikke alt dette rakne? Jeg behøver vel ikke gå i detalj om det, for det forstår du nok uten videre, dersom du tenker deg om. I åndelig sammenheng er denne verdens fred grunnet på gjerninger, eller en kvalitet du mener å inneha. Du har likesom gjort ditt, som det heter. Du har i det minste bestemt deg for å følge Jesus! Denne grunn vil et sant møte med Guds ord feie av banen på et øyeblikk!
   På den annen side har du da Guds fred, Jesu Kristi fred, den fred Han gir til sine. Den har ikke sin grunn i den person som eier den, eller i noe som helst annet i denne verden. Den er heller ikke en følelse, selv om det kan følge på den. Nei, det er en bunn solid og urokkelig fred grunnet på det verk som er av Gud selv, og derfor bestandig tross alle bevegelser i denne verden!

   Vil bare stille noen enkle spørsmål her til slutt: Hvor herlig er det ikke å eie alt i Ham? Hvorfor kjemper så mange midt i den kristne forsamling, for å ha noe mer? De kommer aldri inn til hvilen, for det hviler noe på dem selv, som om ikke alt var fullbrakt!
   De kan ha flust med gjerninger og stor kunnskap, de kan gjerne sitere lutherske lærefedres læresetninger, så du må undre deg over dem – men de har ikke Guds fred! - og da har de i virkeligheten intet!