Gjort i stand til tjeneste!

Matt 26:31-46

   31 Da sier Jesus til dem: I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt. 32 Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea. 33 Men Peter svarte og sa til Ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt! 34 Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. 35 Peter sier til Ham: Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg! På samme måte talte alle disiplene. 36 Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og Han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! 37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over Ham. 38 Da sier Han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. 39 Og Han gikk et lite stykke frem, falt på sitt ansikt og bad: Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. 40 Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og Han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! 41 Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. 42 Så gikk Han bort og bad for annen gang: Min Far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke den, da skje din vilje! 43 Da Han kom tilbake, fant Han dem igjen sovende, for deres øyne var tunge av søvn. 44 Og Han lot dem være, og gikk igjen bort og bad for tredje gang med de samme ord. 45 Deretter kom Han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. 46 Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg.

   Ja, det er noen fine Herrens tjenere dette: «Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende.» (v.40a).
   Men det er vel bedre stelt med oss? Han finner vel ikke oss sovende? Ja, i en tid som vår, så full av tale om tjeneste og kall til tjeneste, er det vel underlig tale, at Herren ikke er ute etter tjenere! Han råder jo over myriader av engler, om det bare var det Han var ute etter. Men hva sier Han - Mark 10:45?: «For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted.»
   Skal Gud kunne bruke et menneske, må Han ta ifra det mennesket enhver tro på seg selv. Men da – når det fremstilles slik – er det plutselig ikke så populært lenger, dette med kristen tjeneste, for mange. Når ikke jeg får bidra med mitt. Nei, det som er populært, det er å få utfolde seg selv, sine naturlige talenter. Men dette har Gud ikke bruk for. Det menneske vil engasjere seg i en hel masse ting som Gud aldri har bedt det om.
   Vi skal ta med et ord om dette fra Apg 17:25: «Heller ikke lar Han seg tjene av menneskehender som om Han trengte til noe. For det er Han selv som gir alle liv og ånde og alle ting.»
   Gud trenger deg, kan du høre så ofte i dag. Nei, om disse tidde skulle steinene rope, sier Jesus. Og døperen Johannes vitner for jødene Matt 3:9 og Luk 3:8: «For jeg sier dere: Gud kan oppvekke barn for Abraham av disse steinene.»
   Det er du som trenger Gud, og ikke Han som trenger deg, og så lenge du får bli i den erkjennelse, kan Han virke gjennom deg. Verden trenger at Gud handler, og da gjerne gjennom mennesker som lever med Ham i, og som en følge av sann erkjennelse. Da er det ikke mennesket som blir noe, men Herren!
   Den som tilber et menneske, eller noe ved et menneske, om det så er det menneskets nådegave, skal komme til å gå under med en hvilken som helst annen avgudsdyrker. Men den som har sin glede i Guds ord, fordi det forkynner sannheten om hans frelse, han skal bli frelst.
   Skal et menneske bli et brukbart redskap for Gud, da må denne medfødte troen på oss selv brytes ned, dette som du nettopp er vitne til i Getsemane hage her i teksten vår, for denne tro er født i Edens hage på fallets dag, og er dermed udugelig for Gud – ja, det er synd!

   Prøv åndene om de er av Gud, formaner Ordet oss til. Det vil si, om de forkynner i samsvar med Guds ord – læren!
   Endatil korsfestelsen vendes i den lei: Så verdifull er jeg for Gud! Nei, det er Gud som er kjærlighet, og må forbarme seg over denne aldeles bortkomne skapning. Det du ser på Golgata har sin grunn i Gud alene – ikke i deg! Det som er i deg kvalifiserer tvert imot til fortapelsen, lærer Skriften. Det er Guds kjærlighet som åpenbares på Golgata, som elsker det som ikke er verd å elske.
   «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved,» kan vi lese i Jer 31:3. Derfor! Peker tilbake til Guds kjærlighet som årsak!
   Vi har lært Gud å kjenne ved dette! Det er dette som er vår tros gjenstand, og ikke vår egen fantastiske verdifullhet. Det er ikke noe grunnlag å hvile på i møte med Den Hellige!

E.K.

   Hva med den som virkelig har med Gud, Sannheten, Lyset å gjøre, på den annen side? Han må undre seg hver dag på ny: Hva vil Gud med en slik en som meg? Det er jo ingenting som fungerer som det skal! Ingenting som holder mål ved hva det er i seg selv!
   Midt imot dette positive menneskesynet, sier Herren oss i 1 Kor 1:28, at Han har utvalgt seg det som ingenting er!
   Vi blir ofte holdt for å være radikale ja vel, men det som ingenting er, hva er det? Jo, nettopp ingenting! Guds ord er vel radikalt nok, ikke sant? Og vi har jo ikke fått tillatelse til å si noe annet enn hva det sier, ikke sant?
   Derfor er det heller ikke noe som smaker kjødet, å stå i tjeneste hos Gud, men gleden i Herren er vår styrke.

   Vi forstår oss i utgangspunktet ikke på verken å tjene eller leve rett med Gud – noe disiplenes historie åpenbarer gang på gang. Igjen og igjen måtte Han irettesette dem og veilede dem.

   Vi trenger nåde og renselse, vi trenger å stå i det. Det vil si, at vi trenger det til enhver tid! Denne erkjennelse driver deg til Kristi kors kontinuerlig, og så lenge blir Guds Ånd værende og virkende i deg.
   Ordet fra Joh 1:16: «Nåde over nåde,» kan også oversettes: «Nåde på nåde.» Det vil si, kontinuerlig nåde - og det er også nettopp hva vi er i behov av som mennesker. Men en rettferdig og hellig i seg selv har ikke noe sant behov for Kristi kors, derfor viker også Ånden bort fra ham. Så møter du dette døde, kalde, kristelig-religiøse. Et skall uten kjerne!

   Når du selv har mottatt og får leve i Hans renselse, da kan du gå og vitne for andre om hvor det er å få. Det er nemlig hva den verden som ligger under i synd trenger, og ikke å bli satt inn i tjeneste for Gud.

   Se på de ivrige tjenerne vi møter i teksten her, de som mente seg å kunne stå løpet ut med Jesus: «Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Da Han kom tilbake, fant Han dem igjen sovende, for deres øyne var tunge av søvn.» (v.40b og 43b). Og dette altså i den vel tyngste stund Jesus hadde i sitt liv, leser vi i vers 37-38: «Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over Ham. Da sier Han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg.»
   Og hvordan det gikk i særdeleshet med Peter siden, det vet vi jo – det ble et stort fall.
   Da ser vi hvor frelsen har sin årsak – sin eneste årsak. Jesus sier, at Faderen har utsendt Ham og elsket dem – disiplene – som Han har elsket Jesus. (Joh 17:23).
   Tenk om Han skulle dømme etter deres kvalifikasjoner! Vi skjønner hvor det ville endt! Så må altså sannheten være den – og ta det til deg i denne stund! – at Han ser helt bort fra deg og ditt i denne sak, og fester blikket på Jesus i stedet! Og takk Gud for det!