Grepet av Ham!

Fil 3:12 - 16

   12. Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. 13. Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. 14. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. 15. La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn. Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette. 16. Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder frem i samme spor.

   «Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det.» (v.13). Nei, på ingen måte – jeg jager etter det for å kunne gripe det (v.12), men det målet er ikke nådd! Men ett mål er likevel nådd – Han har grepet meg!
   Når Paulus her taler om å være grepet av Kristus, så er det ikke tale om en grepethet et menneske kan oppleve overfor musikk, eller på et teater eller lignende. Det er altså ikke en følelsesmessig grepethet det er tale om, men en konkret viten og overbevisning: Han har grepet fatt i meg, og holder meg fast! Det er tale om en erkjennelse!
   Det Paulus vitner om i teksten her, er altså ikke en bekjennelse av uvisshet hva hans frelsessak angår – nei, «jeg vet hvem jeg tror på,» skriver han annetsteds. (2 Tim 1:12).
   Men så er det altså dette fra vår side da, det å kunne gripe dette og holde det fast - vi mangler likesom den evnen. Derfor må det på forskjellig vis forkynnes oss igjen og igjen. Derfor har også Jesus steget frem som hyrde! Merk deg det begrepet, for det er fullt av trøst! I Joh 10, kaller Han seg like ut for den gode hyrde. Du vet jo hva en hyrde driver med. Hva hans oppgave er. Det er å ta vare på den flokken som er betrodd ham, og ikke miste én eneste av dem! Tror du Jesus er dyktig i dette?
   I 1 Pet 2:25, kalles Han «deres sjelers hyrde og tilsynsmann.»
   Hyrde er et fint begrep – og smak også på tilsynsmann! Det er en som har tilsyn. En som altså har som primæroppgave å følge med på, og observere for å kunne gripe inn i tide, om noe skulle komme på. Igjen vil jeg spørre deg: Tror du Jesus er dyktig? Tror du Han mestrer den oppgave Han har påtatt seg?

   Tror du Paulus var uviss i sin frelsessak? Å nei! Og dette fordi han trodde på Jesus! Han så ikke lenger på sitt eget og vurderte ut fra det, slik han hadde gjort som lovtrell – nå så han på Jesus! Hva kunne han vente seg derfra!
   Er det dette du også gjør, i din strid her på jord? Glemmer det som ligger bak og strekker deg ut etter det som er foran? Ja, hva er foran da? Hva ligger foran deg? «Den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» (v.14). Seiersprisen! Den rettferdighets krans Jesus vant deg ved sitt liv og ved sin død, her på denne syndige jord! Det var dette apostelens øyne – ja, hele oppmerksomhet var rettet mot, om han kunne gripe det.

   Det er jo en slik merkelig dobbelthet i dette. Det er så mye tale om at en må forkynne de troende hvordan en kristen skal leve her i verden. Ja visst, men hvor ofte? Vet du ikke hvordan en kristen skal leve i verden? En formaning trenger jeg i grunn bare å høre en gang, så kan jeg det. Når Guds ord sier at du ikke skal drive hor, eller ikke stjele for eksempel – ja, så vet jeg det! Ingen trenger å fortelle meg det to ganger! Det trengs å forkynnes, men det er jo ikke dette som er vanskelig å holde fast ved. En kunne jo tro vi skulle frelses ved å oppfylle lovgjerninger! Nei, det som er vanskelig for den levende troende å holde fast ved, det er frelsen som Gud har tilveiebrakt for oss, helt utenfor og helt uavhengig av deg, for det er uforståelig for det gamle menneske. Det setter dette gamle egenrettferdige menneske aldeles til sides som udugelig, og dermed dreper det! Det får ikke mat! Å, om det bare kunne få snike seg til noen smuler! Og det er nettopp det vi så ofte kan gjøre i vår uforstand vi mennesker, fordi vi synes evangeliet går så altfor langt! Det må da vel bero også på oss – iallfall en smule!

   Nei! - sier Ordet da. Alene på Jesus! Dobbeltheten ja – den følger oss hele veien – vi vet jo hva sannheten er, vi kjenner den så vel, men likevel ligger hele tiden fristelsen der til å blande inn vårt eget.
    Peter skriver noe det er verd å stanse for i denne sammenheng: «Derfor vil jeg alltid minne dere om dette, enda dere alt vet det og er grunnfestet i sannheten, som er hos dere. Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse.» (2 Pet 1:12-13).
   Som han klart påpeker her, de visste det jo vel – ja, ikke bare visste, men var grunnfestet i sannheten, men likevel! «Jeg mener det er riktig, å vekke dere ved påminnelse.»
   Slik har de troende alltid hatt det, fra Abraham, David, Paulus og like ned til meg og deg her i dag! Vi må vekkes for dette igjen og igjen ved påminnelse! Igjen og igjen: Du, har du glemt mitt ord? Du forstår, her får Jesus være hyrde! Det er da også så helt nødvendig for at vi skal nå frem til det endelige målet, og også så nødvendig for at Han skal få bruke oss i den gjerning Han har tiltenkt den enkelte. Det er så farlig å komme på den tanke og ide, at vi kan gå et skritt på egenhånd på denne veien!

   Se her Paulus som jager etter å gripe det, strekker seg ut etter det om han kunne få fatt på det – og så sier han plutselig: «La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn.» (v.15). Hva? Han som erkjenner å ikke ha grepet det fullt ut, han kaller seg fullkommen!
   Hva består da denne fullkommenhet i, mon tro? I dette at Han har grepet meg! Jeg er fullkommen i Ham! Og det er du også – du som ikke vet deg noe annet til frelse, enn hva som er gitt deg i Jesus Kristus. Ditt eget er et konkursbo – en branntomt! Du er fullkommen! Kan du tro det? Vel, det er nå hva Ordet vitner om deg. Så får du avgjøre om du vil tro det, eller om du vil tro deg selv!
   Jeg taler til deg som ikke vet deg noe annet til frelse enn Jesu Kristi Guds Sønns blod, som renser fra all synd, for du har innsett at du selv ikke får bukt med den! Du makter ikke å rettferdiggjøre deg selv ved egen kvalitet!

   Hva skulle så disse fullkomne gjøre? Og nå er altså du en av dem! Jo, ha dette sinn! Dette sinn som jager etter å gripe evangeliet altså. Og så følger han opp med å forkynne: «Det gjelder bare at vi, så langt vi er kommet, holder frem i samme spor.» (v.16). I samme spor! Merk deg det nøye! Ikke i et annet – men i samme! 
   Og skulle du halte av sted i en gal eller manglende forståelse av dette, så har han også et ord til deg apostelen: «Og om dere skulle være annerledes innstilt i noe, så skal Gud også åpenbare dere dette.» (v.15).
   Han kjente Herren, og denne tiltro hadde han til Ham, at Han ikke vil la den som følger Ham vandre i mørket, selv om denne etterfølgelse er svært så mangelfull! Som Herren selv sier oss også: «Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8:12).
   Bare vær oppmerksom og legg øret til, når Herren taler! La deg korrigere!

   Å, at jeg kunne min Jesus prise
Som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
Fordi Han ville slik nåde vise
Å byde meg sitt himmerike til!

E.K.