Ja, vi kjenner Rom 7 – beskrivelsen av denne veldige kampen. Her gjør Paulus sitt livs erfaring – hvem og hva han er!
   Fariseerne trodde nemlig på en guddomsgnist der inne i det falne mennesket. Slik at når mennesket bare kjente Guds vilje og gjorde etter den, utviklet han dette stadig mer. Det vil altså si, at Han foredlet mennesket.
   Dette er jo nøyaktig på linje med hva du hører i dag – det er godt på bunnen. Men her får Paulus arbeide seg innover, og gjøre erfaring under Guds lys, og da blir konklusjonen omsider: «I meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Hva da? Jo, da er det bare én vei igjen: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» (v.25).
   Jeg vet ikke om du venter deg en foredling? Det avhenger av hvilke erfaringer vi har fått gjøre det. Apostelen Paulus fikk gjøre ganske andre erfaringer idet budet ble levende som han vitner, enn hva han gjorde overfor den same lov som fariseer, det vil si, åndelig blind. «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt,» vitner han i Rom 7:18a. For jeg vet! Kan du virkelig si det?
   Det menneske som ikke får gripe Kristus som eneste vei ut, det menneske blir i sin synd og går tapt. Men når et menneske får se på Jesus, hvem og hva Han er for en, da mister også synden sin makt. Fremfor alt makten til å fordømme! For i Ham er min synd tatt bort og dermed er syndens makt brutt. Derfor er all tanke om frelse uten i Jesus Kristus alene kun drømmerier, som en vil få en ubehagelig oppvåkning fra en dag. Ikke noe hellig liv der, for utenfor Jesus er alt synd.

   Vi står i mange sammenhenger nærmest overfor et nytt kristenfolk i dag. Ikke slike gjennomfortapte i seg selv, som først av alt vil høre om syndenes forlatelse, fordi det står så dårlig til der inne. «Aldri du meir vil synda, Snåvar då gong på gong,» som vi synger i en sang. Men et kristenfolk som først og fremst vil ha kampsaker! Noe å kjempe for – noe å arbeide for. Derfor får vi stadig flere slike temakvelder og foredragsaftener, om hvordan vi skal være og te oss og forholde oss til det ene og det annet. Men hvem har virkelig bruk for evangeliet? Hvem har ondt når han gransker seg selv?
   Den troende har fremfor alt fått et budskap, og det er et budskap mennesker blir frelst ved, der det får virke til tro.
   Paulus han som trodde seg å tjene Herren, han trodde løgnen, at han ved å hengi seg til å leve etter Guds vilje slik den var åpenbart i loven, kunne bli slik som Gud ville ha et menneske.
   Det var Paulus sin tro – den var han vokst opp med, den var han grundig opplært i fra barnsben av. Dypest sett en tro på menneskets mulighet, bare Gud fikk slippe til. Vi finner jo mye av dette i dag også. Det er få som sier det like ut – de finnes også - men jeg vil spørre deg: Når du skal inn for Gud, hvem ser du på da? Hvem regner du med da?
   Det religiøse – religiøse og ikke kristne, sinn – vokter på seg selv. Er likesom på utsiden og betrakter seg selv, hvordan en mestrer rollen. Så finner en noe her og noe der som må endres, og slik går en da og småflikker. Aldri helt fornøyd med seg selv, men – og her kommer det alvorlige inn – ikke helt fornøyd med Jesus heller.

E.K.

   Hva var det Paulus fikk erfare her i Den Hellige Ånds skole? Jo, et gammelt klesplagg, skittent, ubrukelig! ALT!
   Å du, hvor han kjempet for sin egen rettferdighet, men falt igjennom igjen og igjen!
   Men om Gud har fått slå et menneske ned på denne måten, er fremdeles kjødet, det gamle menneske, der. Og så snart det får mulighet går det i gang med å bygge seg opp igjen. Det gamle, det egenrettferdige, selvforherligende, som elsker religiøsitet, og det å gjøre seg stor på sin egen åndelighet.
   Det skal ikke til himmelen for å takke Jesus og undre seg evig over den store nåde at en nådde frem, men det skal til himmelen for å få lønn for vel utført gjerning.
   Da er du ingen kristen, min venn, men kun et religiøst menneske. Jesus spør sin disippel: Elsker du meg? Meg! Her blir det gamle menneske avslørt! Religiøst virksom kan det være, men ikke elske Herren! «Bare den som kjenner, Syndens nød, Seg vender, Hen til nåden fri;» synger vi i en sang.
   Men det er en vesentlig forskjell på den som er født av Gud, og den som ikke er det – den som er født av Gud kjenner igjen det gamle menneskets vesen og lider under det. Du hører ditt eget hykleri, falskheten, forstillelsen, dette at du spiller altså. Hvem er jeg egentlig? Og så har han dette med seg inn for Gud: Gud vær meg arme synder nådig! Han er nemlig ikke kvitt det – nei, tvert imot, det er nå han virkelig ser det!
   «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» (v.19). Hva er det den kjære Paulus skriver her? Jo, at han gjør det onde! Kan det være sant? Vel, det er nå det han skriver her! Ikke at han bevisst praktiserte det onde, men han så i sannhetens lys, at han stadig gjorde det. Og han skriver mer: Det gode, gjør jeg ikke! Jeg vil så gjerne, men det svikter!
   Det det nye menneske kunne var å klage sin nød for Herren. Altså bekjenne sine synder i ordets egentlige forstand. Det var nytt!
   Dette er korsets anstøt for de mange! Når jeg er svak, da er jeg sterk, for da er det Jesus får virke sitt. Det er de troendes visdom, gitt dem av Gud, at de erkjenner Jesus på den måten – Han alene til visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.
   Det er å være lært av Den Hellige Ånd!

Det er de som mener at denne som vitner her i Rom 7, kun er en lovtrell som ikke er kommet til klarhet ennå. Da vil jeg enkelt spørre: Hvilken lovtrell vil vitne som Paulus gjør her i vers 22: «For etter mitt indre menneske - det vil si, av hjertet - slutter jeg meg med glede til Guds lov?» Ingen!
Vi må bære med oss dette gamle menneske livet ut - men Jesus har seiret over det!