Dette er jo en meget sterk tekst, og en tekst mange vi kan kalle nåtidskristne  tar avstand fra. Det blir nærmest som med de disipler vi leser om i Joh 6:60, som reagerte på Jesu tale og gikk bort. Hva sa de? Jo: «Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem?»
   Det er det samme sinn mange som kaller seg Jesu disipler også møter slike ord med – hårde ord, hvem kan høre dem? – og så forsøker en å glatte det ut etter egne tanke og følelse, i stedet for at en får det forklart ved Den Hellige Ånd!

   Det er noe som er uhyre viktig, når en leser i Guds ord, og det er dette som nok hvermann er enig i – å se og forstå hva som virkelig står der, men vi kan også si at det er noe som er nærmest like viktig, nemlig å bli klar over hva som ikke står der.
   Kanskje du blir overrasket da, når jeg sier: Du skal ikke hate ditt liv! Det har aldri vært Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds vilje at du skal hate ditt liv, tvert om, du skal elske det og ta vare på det! Du har jo fått dette livet ditt av Gud selv, en ufattelig gave egentlig, og du skal da ikke hate det. Døden er en fiende sier Guds ord, blant annet i 1 Kor 15:26. Det er et fremmedelement i høyeste grad – aldeles fremmed for Ham som ifølge Sal 36:10 blant annet, er Livets kilde, altså den som alt liv har sitt opphav i – og den (døden) har tvert imot djevelen som sin fyrste ifølge Hebr 2:14. Det er han som har dødens velde, står det, og vil ødelegge alt liv - ikke Gud!
   Hva kan det da ha seg, at Gud hater dette livet så intenst at Han ønsker det overgitt til døden? Da må vi først spørre: Hvilket liv er det da tale om?
   Dersom det bare hadde stått: «- den som hater sitt liv!» - da hadde vi virkelig vært ute å kjøre som vi sier. Hvordan skulle vi da finne ut av hva Herren talte om? Noen tolker det jo slik, så de nekter seg selv alt godt. Det var vel mer av det i tidligere tider – i vår tid går det vel heller den andre veien, at de som bekjenner Herrens navn elsker det liv som er overgitt til døden! Men de som vil følge Herren og ta det på alvor som det gjerne heter da - de tolker så ofte det hele feil, og går derfor i motsatt retning av det som var tenkt med ordet de hører. Som for eksempel når de hører dette ordet av Jesu munn i Matt 16:24: «Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.» Dette tolker de gjerne som å nekte seg selv alle mulige ting, og innrette sitt liv strengt etter lovens anvisninger - ja, som fariseerne som gikk lengre enn loven. Noen av dem ender i en ren askese. Men det er forskjellige stadier fra menneske til menneske på denne veien, men alle har utgangspunkt i å oppfatte fornekte seg, som å nekte seg. La oss da bare spørre: Om en kaster seg ut i dette, fornekter en da seg selv? - og er dette å ta sitt kors opp? Et kors er jo et sted hvor du tvert imot dør, ikke et sted hvor du utfolder deg! Det handler altså om å avvise og sette til sides alt som kommer fra en selv, og ha sitt alt i Jesus i stedet - sitt håp, sin tro - ja, nettopp sitt alt! Vi skal merke oss at Herren ikke bare sier: «- den som hater sitt liv,» - men føyer til: «- i denne verden!»
   I denne verden! Hva forkynner apostelen Johannes like ut i 1 Joh 5;19, om denne verden? Jo: «- hele verden ligger i det onde!» Merk deg! – hele verden! – intet unntatt! – heller ikke du! Er du uten gjenfødelse, så er alt ved deg kun en del av denne falne, og ifølge apostelen, onde verden! Du må si med apostelen Paulus, dersom du får se det i sannhetens lys, Guds lys: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» (Rom 7:18).   

   Intet godt! Har du vært der noen gang, min venn? – og ikke minst: er du der nå i denne stund? Om ikke – hvordan har du da endt opp med Jesus alene, som du kanskje vitner om at du har?
   Det er dette livet det er tale om her! Dette livet i «anførselstegn,» fikk ikke Adam og Eva av Gud, men av slangens løgnord! Det er i virkeligheten døden, og søker derfor alltid sitt eget, og uten å nøle det som er Gud imot og gjerne til skade både for en selv og andre. Det er i bunn og grunn en opprørsånd, en rebell. Det er dette Skriften betegner som kjødet – det vil si, det gudfremmede og gudfiendske vesen i oss, som gjerne kan pynte seg med lånte fjær for å ta seg fin ut både for Gud og mennesker, men alltid for å slippe å stå frem så fæl en egentlig er.
   Også en gjenfødt kristen – som vi ser av Paulus i Rom 7 - må oppleve det, så ofte, og må gråte over seg selv!
   Noen hevder jo at det som beskrives i Rom 7, er et menneske under loven, og at en gjenfødt kristen er kommet forbi disse erfaringene, men da må en spørre: - når kan en lovtrell si, som Paulus her gjør i Rom 7:22: «For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov.»
   Nei, det er ikke noe gledesforhold mellom den lovtrell som sliter som vi ser det i Rom 7, og loven! – nei, tvert imot! – han hater loven som driver ham slik. Og dessuten minnes vi i Gal 5:17, på at det er en alminnelig erfaring for en kristen: «For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.» Og han må derfor ved flere anledninger minne de troende på, at de ikke lenger er under loven, men under nåden!
   Det er altså ikke formant til å sette inn mer krefter mot dette gamle menneske/vesen, men tvert imot fly til nåden i Kristus, og ved det miste dette livet som du som uopplyst hedning hadde tro på! Det vil si, at du ikke lenger mater og opprettholder dette livet, men lar det dø idet du mottar livet i Kristus i stedet.
   I stedet er et essensielt begrep i denne sammenheng! Det er bare en ting dette gamle menneske/vesen i deg ikke kan tåle og det er rett og slett å ikke bli regnet med, å settes til side, eller korsfestes om du vil. Det er jo som du sikkert allerede vet – forhåpentligvis gjør du det iallfall – det mennesket falt for i Edens hage. Dere skal bli som Gud! (1 Mos 3:5).

   Så håper jeg dette ble noe opplysende for deg – som det har blitt for meg – om hva Jesus taler om i vers som dette!