«Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves,» kan vi lese i Sal 127:1.
   Så løp ikke til og stol ikke på profeter, men hør hva Herren sier til disse profetene i teksten her: «- si til dem som spår etter sitt eget hjerte: Hør Herrens ord!»
   La det synke dypt inn: Hør Herrens ord!» Det er der Han møter deg, det er der Han veileder deg!
   Ser du ikke dette budskap hos Esekiel som en skrekkelig dom over alt det menneskeverk som er bygd opp i dag? Vi skal være glad for alt det som er av Gud, men slett ikke for det mennesker har fått til – som vel kan se praktfullt ut i menneskers øyne, men det betyr ingenting i denne sammenheng. Tvert imot sier det sannheten om saken – det som mennesker akter høyt, er en styggedom i Guds øyne, sier Jesus. Her er ikke noe slingringsmonn!
   Det er ikke andre som ser hva som er stort i Guds øyne, enn de som har fått opplatt sine øyne til å se hva Skriften vitner. Det som er stort i Guds øyne, det er lite i menneskers. Det var en synderinne på vei ut til en vannpost i Samaria. En annen kom fariseerne slepende med – hun var grepet i et fall. Det satt en Matteus på tollboden og en Sakkeus oppe i treet. En blind Bartimeus ute ved Jeriko. Der var Herren. Det var dette Han var vendt mot. Det var stort i Hans øyne, å møte og ta seg av slike noen.
   Ja, Han kunne gjøre store ting, så store ting at Han kunne frelse en menneskesjel, og lukke det inn i himmelen så rent at det kunne bestå for den Hellige Gud! Den makt lå i Jesu hånd, og ligger der fremdeles.
   Men hvordan så Han selv ut i menneskers øyne? I Jes 53:2, kan vi lese om det: «Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham.»
   Dette vil ikke si at Han var mindre pen, som om det var det jødene var opptatt av, men Hans fremtoning. Han sto ikke frem som en maktperson, som kunne oppfylle de verdslige og politiske ønsker de som et undertrykt folk hadde.
   Men hør hva som sies – og det runger i alt sitt alvor: Vi så Ham, men … Hva med deg? Tenk å engang måtte si i fortapelsens gru: Jeg så Ham, men …Han holdt ikke mål for mine øyne, for min bedømmelse! Det var ikke slik jeg ville bli frelst!
   Å nei, vi mennesker må ha noe stort. Det må være noe stort for å være verdig vår oppmerksomhet, og fremfor alt noe jeg selv kan bidra i. Fallets følger det!
   Så store bevegelser, store organisasjoner, store ansamlinger av mennesker, stort arbeid – se det er noe for oss, vårt naturlige menneskes sans.
   Mennesker bygger ved sin kløkt opp noe stort, men sier: Det er alt for Herrens sak. Hadde det ikke vært for Herren, så … Å ja, Han skal ha æren! Så gjøres det tilforlatelig. Det får et strøk med kalk, til å skjule hva som egentlig ligger i det. Men hvor lenge? Inntil den dag da Herren skal prøve det med ild! «Dere er ikke steget opp i murbruddene og har ikke bygd noen mur om Israels hus, så de kunne holde stand i striden på Herrens dag.» (v.5).
   Å, forferdelige dag, da det skal åpenbares at det alt sammen var for egen vinnings skyld!
   Det er jo også dette Jesus taler om i Matt 7:26-27 – huset bygd på sand.

E.K.

   Ja, prøv hva huset er bygd på. Skriften varsler nemlig en dag da bare det som er av Gud blir stående. Alt annet brenner opp!
   Det som var så stort, det var ikke alt det du så med dine øyne, heller ikke de store utlegningene du hørte, men et ord, et navn! Ordet om korset – Jesu navn! Det var alt du trengte! Vi så Ham, men …

   Alt som er bygd opp utenfor Kristus blir avguder. Et velsmurt apparat tok plassen for avhengigheten av Jesus og Den Hellige Ånd.
   Hør fra teksten her, hvilken dom som hviler over dette: «Si til kalkstrykerne at den vil falle. Det kommer et regnskyll - og dere haglsteiner skal falle! - og et stormvær skal bryte inn. Når så veggen er falt, vil det da ikke bli sagt til dere: Hvor er kalken som dere strøk på den? Jeg vil rive ned veggen som dere har strøket over med kalk, og la den styrte til jorden, så dens grunnvoll blir lagt bar. Når byen faller, skal dere omkomme midt i den. Og dere skal kjenne at jeg er Herren.» (v.11-12;14).
   Så dens grunnvoll blir lagt bar! Det som det var bygd på blir åpenbart på den dagen!
   Søk Herren, mens Han er å finne! Han vil deg vel!

   Hvordan ble du en kristen? Er det noe du har strevd og betalt deg til? Eller driver du kanskje med det i denne stund? Hver dag en ny sum av ydmykhet, bønn, skriftlesning, åndelighet og gode gjerninger. Eller er du født til det? Har du sett det Lina Sandell skriver i sangen: «Når du alt er nådig, Så kjem mitt strev for seint!»
   Å du, hvor salig å få hvile på den grunnvoll Gud har lagt! «Herren svarte meg og førte meg ut i fritt rom,» skriver David i Sal 118:5.
   Han taler ikke da om å føle seg fri, men å se seg fri! Se det i Guds ord! Alt som ikke springer ut av dette, er rett og slett trelldom. Ikke slik for den som har fått skue inn i frihetens fullkomne lov – han sier som David i Sal 119:32: «Dine buds vei vil jeg løpe. For du frir mitt hjerte fra angst.» Eller, lar mitt hjerte ånde fritt, som det også kan oversettes. Jeg får lyst til å leve for Ham! Det er bare evangeliet som kan virke dette, at det ikke lenger er en trelletjeneste. 

   Han steg hit ned som en magnet som trakk til seg all verdens synd og elendighet, og så fikk det der sin straff og lagt i grav! Men menneskets vei er stikk motsatt – det er at vi skal gjøre så godt vi kan, og så skal Gud stryke kalk på det, altså rette opp og legge til det som mangler. Noe som kan skjule hvordan det egentlig står til. Men da har vi ikke forstått at vi mangler alt! Hva er det å være død i synder og overtredelser? Det er å mangle alt!
   Derfor bygger ikke Gud noe på dette, for det er aldeles ødelagt og dødt, enten det fremstår pent og pyntelig, eller det ser rått og brutalt ut. Han måtte gi oss noe helt nytt. Han måtte gi oss Jesus!

   Måtte Herren la deg få se, at alt det du trenger for himmel og jord er gjemt i det ene ord – Jesus! Slik som du er! Uten noen forandring og forbedring hos deg!