Her står ufattelig fine ting, tenk om det bare et øyeblikk gikk opp for oss, hva som her står skrevet i Guds eget ord, det vil si, Guds eget brev til oss mennesker.
   Det står at det er Hans inderlige ønske at vi skal søke Han, og at Han gjerne vil la seg finne av oss - og videre, at Han forbarmer seg over den som søker Ham og gjerne vil forlate alt. Alt!
   Det er kanskje ting i livet ditt som du ikke akkurat tenker på med glede, det kan være helt konkrete ting du har gjort, men det kan også være ting ved deg, din karakter, din personlighet, spesielle brist som kommer til syne igjen og igjen, noe som du ikke får bukt med, til tross for all kamp og bønn om hjelp. Det bare er der. Slik er du bare! – Og det er ikke godt å dvele ved. Kanskje tenker du til og med slik, at jeg kan jo ikke hvile og være tilfreds som kristen, så lenge dette henger ved meg! - Eller jeg kan vel i det hele tatt ikke regne meg som en kristen, iallfall ikke som en god kristen, så lenge jeg må drages med dette osv. Du kjenner kanskje tenkesettet igjen?
   Så kom da Jesus til denne jammerdal av en verden en dag, til et folk som også hadde mange slike iblant seg, mange som hadde ondt og sukket etter legedom, og hva er det Gud, Faderen i himmelen egentlig sier ved denne sendelse av Sønnen? – Jo, «jeg vil gjerne forlate alt!» Legg merke til hvordan det er formulert - og hør nå!: Ikke bare sier Han: alt! – Jeg vil forlate alt! – Men Han sendte sin egen enbårne Sønn til oss, og hva er det Han sier ved det? Jo, ikke bare at Han vil forlate, og det alt, men Han vil gjerne forlate!
   Jesus er Hans ord, det vil si, Hans tale til oss! Vi leser hos profeten, at «Han vil gjerne forlate alt» – og at dette er sannhet og ikke bare tomme ord, det bekreftes nettopp ved at Jesus kom. Kom for å dø vår død, sone vår synd, åpne paradisets porter for oss syndere. - Tydeligere kan Han vel ikke tale!
   Altså, du som sitter her nå - vet du det, at du har en Gud som ser nettopp deg, og gjerne vil tilgi alt?
   Jeg sa, at det var mange lidende i Israel på Jesu tid, mange som hadde ondt og trengte til lege, og mange som også fant den legedom Gud hadde sendt dem: Tenk, vi har funnet den legedom som profeten Jesaja skriver om: Ved Hans sår har vi fått legedom! – Nå forstår vi ordet hos profeten! Men det var også mange, også av de som hadde ondt, som begynte å krangle og argumentere imot den lege som var sendt dem, og som endte opp med denne forferdelige overbevisning i sitt hjerte: Vi trenger ikke din legedom! Med andre ord: Vi trenger ikke denne form for legedom! – Noe som munnet ut i det skriket vi kjenner fra påskebudskapet: Korsfest Ham! Korsfest Ham!
   Det var ikke nødvendigvis en egenrettferdighet av den typen vi gjerne tenker på, når egenrettferdighet nevnes, altså en slik selvtilfreds, sikker og ovenpå holdning - nei da, det var gjerne mennesker som hadde ondt av sin synd dette, men de ville ikke bli legt på denne måten! At et lam ble slaktet og det skulle være det hele! – Nei, de ville selv bli noe, de ville føle og se seg selv som bedre mennesker. Han skulle bare komme, Gud, og gi dem en håndsrekning, dra dem over den kneika de ikke klarte helt på egenhånd. Men dette lam som ble slaktet for oss, det var ikke noen hvem som helst, det var Guds egen Sønn, den evige Gud, og er altså en lynende klar tale om Guds vilje til å tilgi og forlate, men også en lynende klar tale om vårt behov for forlatelse.
   Tenk om jeg kunne se det så enkelt: Når Gud har utvalgt denne vei til frelse for meg, da må det også være den rette! Men slik er ikke vi mennesker dessverre, vi er opprørere som ikke uten videre tror Gud, så vi kjenner på anstøt, vi begynner å komme med innvendinger og argumenter imot. I stedet for dette enkle og barnlige: Takk Gud! – for at du har frelst meg ved din Sønn, Jesus Kristus, stiller jeg spørsmål: Kan det være slik da? – Blir ikke dette for enkelt? Og hva ære blir så jeg stående igjen med? Ja, slik stiller apostelen Paulus spørsmålet: «Hvor er så vår ros?» Og så svarer han – og hør det så langt inn sjelen du kan: «- den er utelukket!» Du vet, hvis det sto en på utsiden av døren der borte og du vred nøkkelen om på innsiden - ja, så var vedkommende utelukket. Slik er det med vår ros i frelsens sak. Det finnes ikke noen dør, hvor den kan få slippe inn i himmelen. Det finnes nemlig bare én åpen, eller rettere åpnet, dør dit, og det er Jesu Kristi Guds Sønns blod. Og det blod, det taler kun for syndere!
   En ting er å tro denne Guds tilregnede rettferdighet i Kristus som en læresetning, noe ganske annet i det praktiske liv - når du står der med en begått synd for eksempel.

   Da kan vi kanskje nærme oss og forstå noe bedre, hva som menes med det som står i vers 7, her i teksten, når profeten lar Herren tale igjennom seg, og sier: «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren!»

   «Farvel du brede strede, du ser meg aldri mer!» Ja, vi kjenner tonen. Men hva menes så med den brede strede? I Israel på Jesu tid, så var det flust opp med tollere og syndere av alle slags, og skjøger tales det stadig om - var de på den brede strede – var de på den brede vei som fører i fortapelse? Ja visst var de det! Men hva så med de gudfryktige fariseere og skriftlærde? – Hva med bibellæreren Gamaliel som reiste seg i det høye råd og advarte mot forfølgelse av de kristne? – Hva med den fromme mann Nikodemus, som kom til Jesus om natten? osv. – Hva med dem? – Var de på den brede strede? Ja, det er nettopp det som er saken! «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker.» Og hør Jesu ord til Nikodemus, når han presenterer sine tanker om Jesus for Jesus: «Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.» (Joh 3:3).
   Du ser Han slår ned på det med det samme - og hvorfor? Jo, fordi det var her Nikodemus satt fast. Han trodde han kunne ha noen egne tanker om Gud og Hans frelse som var rette, ut i fra seg selv. Uten Den Hellige Ånd, uten den nye fødsel. Jesus sier jo selv: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg!» Nikodemus kunne altså ikke vite noe sant om Faderen, uten ved Jesus.
   Men kan en - slik som Jesaja skriver det her - kalle disse fromme gudfryktige menneskene for ugudelige og urettferdige? Det er jo her vi tar anstøt! Hva er et ugudelig menneske? Det er rett og slett et menneske som ikke er kommet i et rett forhold til Gud ennå. Det er en ugudelig. Og hva er i Guds øyne et urettferdig menneske? Det er et menneske som ikke står for Ham i Jesu Kristi rettferdighet! Og til disse sier Han, at de må forlate sine veier og sine tanker, og i stedet vende om til Herren. Det er det samme som, når det står, å legge sin sak i Herrens hånd.
   Skulle jeg gjennom en farlig villmark som var ukjent for meg, så hjalp det jo ikke hva slags tanker jeg gjorde meg om det! – Og det ville jo være galskap å legge opp min egen løype, det vil si, min egen vei, igjennom. Nei, jeg ville legge min sak, altså det å komme velberget igjennom villmarka, i en kjentmanns hånd. En som hadde gått igjennom den før, og kjente veien.
   Hør hvordan en har uttrykt det i en sang, når det gjelder den siste reise: «Si hvem skal vel over meg bringe? Hvor godt da til Jesus befale min ånd Og barnlig å legge min skjelvende hånd I Hans, som har gått gjennom dødsdalen før Og fjernet dens brodd og dens torner.» Han som kjenner veien.
   Det er hva det tales om her hos Jesaja, når den ugudelige og urettferdige - det er du og jeg det, slik som vi er i oss selv - kalles til å forlate våre tanker og veier, og omvende oss til Herren. Har Han gjort det vanskelig for deg? Ja, dersom du ønsker å ha med deg en skreppe med noe av ditt eget i, så blir det ikke bare vanskelig for deg, men umulig, for all din ros er utelukket! - som vi hørte av Herrens ord. Men er du tvert imot av dem, som bare skulle ønske du var forlatt alt, tilgitt alt - ja, da er du nettopp det tomme kar som Herren søker, det tomme kar som Han kan få fylle med alt sitt. Å, det å lære Herren å kjenne! - da blir det vitnesbyrd du kan lese av Guds menn i Bibelen, også ditt eget vitnesbyrd: «Ingen er som du, Gud! – Nei, det er ingen som du!»
   Det er Faderen! – Han som er barmhjertighetens Far, altså, selve opphavet til barmhjertigheten, medlidenheten, kjærligheten, godheten osv. Han er det i sin egen person! – Og det er dette som er åpenbart oss i Jesus Kristus, Hans sendelse til oss, og Hans gjerning for oss.
   Hva tanker gjør nå du deg, og hva vei går egentlig du på? Fører det helt frem, mon tro? – Eller er du av dem som har omvendt seg til Herren? Er du av dem som må si: «Hvordan det nå går med meg, Herre Jesus, det er, og det må være din sak alene, for jeg råder ikke med meg selv i dette!» Det er et vitnesbyrd som vitner om, at du har lært deg selv å kjenne i sannhet, og at du har lært Herren å kjenne i sannhet - nemlig at du er en synder fra isse til fot, en eneste masse av synd og villfarelse, og at Han på sin side er synderes venn og frelser - din stedfortreder for Gud, den som alene har åpnet deg adgang ved sin gjerning. - Din egen er jo som nevnt utelukket!
   Slik taler Guds ord om det til slutt: «- et bedre håp (dvs. Jesus) blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» (Hebr 7:19) - Og videre: «Derfor kan Han (Jesus) også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» (Hebr 7:25).