Mennesket er kalt til regnskap, og all skrøpelighet og sorg og ulykke i dette livet, og fremfor alt dette, at mennesket eldes, som vi leser om her, og begynner å lute mot graven, er et varsel og en påminnelse om, hva som forestår: Du må gjøre opp regnskapet!
   Og vi kan lese i Hebr 4:13, om Ham som vi skal gjøre regnskap for, at alt ligger nakent og bart for Hans øyne. Ikke noe er skjult der - det er ikke noe som Han ikke vet om. Og at også de mest fromme, gudfryktige og gilde troende mennesker går den samme vei, som vi leser om her, og også ser i hverdagen, det er en minnelse til oss om, at det ikke finnes noe i mennesket selv, som kan berge det fra den dommen som er felt over det, allerede på fallets dag. Det går til grunne alt sammen! Her hjelper det ikke om du er jøde eller greker, det vil si, om du er gjennomreligiøs eller aldri så verdsligvis - det eneste som ikke går til grunne er det som er født ovenfra - det vil si, det som er født av Gud!
   Det gikk som djevelen lovte, på et slags forkrøplet vis - mennesket ble en slags guder, det vil si, at de ble noe i seg selv, uavhengig av Gud - med sin egen vilje, tanke og mening, helt løsrevet fra Ham som bærer navn som sannheten, barmhjertigheten, kjærligheten, visdommen osv. - men livet fikk de ikke! Det var satt voktere, så vi ikke skulle finne frem til Livets tre - det evige liv, i den tilstanden. Det ville også vært toppen av ulykke! Muligheten for Gud til å nå oss, ligger jo nettopp i erkjennelsen av vår egen skrøpelighet. Han som er det evige livet - vårt evige liv; Han sier i Mark 2:17: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.»
   Det er ingen andre enn de som har erkjent sin sykdom, som tar imot legen, når Han kommer. Det er derfor det er så mange som ikke tar imot Jesus, de står utenfor sannhets erkjennelse. Derfor er de ikke villige til å legge seg inn, og la legen få avgjøre hvilken behandling og hvilken medisin som er nødvendig.
   De gamle lutheranere, de kalte menigheten for lasarettet (hospitalet), stedet hvor legen gikk omkring og pleide og leget de syke.
   Har det virkelig gått opp for deg, at det finnes et slikt sted i denne verden? - Et sted, hvor du blir tatt fullkomment vare på, og fullkomment legt! Det stedet heter «i Jesus Kristus! - i Jesu samfunn.» Og vet du, at du har alt som skal til for å komme inn der? - Døren står vidt åpen for deg, og du er hjertelig velkommen! - Du trenger ikke noe mer enn hva du allerede har - det er nemlig et sted for fortapte syndere.
   Eller kanskje er du blant dem som er friske, en av dem som ikke trenger til lege? - En som ikke vil komme tilbake til Gud gjennom erkjennelse av sannheten.

   Gud har åpnet vei for oss alle tilbake til seg, en fullkommen vei, men det er gjennom en frelser, en forsoner, og det er nettopp det som er så tungt å svelge for det stolte menneskehjerte, så det velger heller å gå bort og inn i evigheten uten Gud. Eller det velger seg en gud etter sitt eget hjerte, en som er mer «rimelig» etter deres bedømmelse.
   Hadde du fått beskjed i dag om, at du hadde kreft, så hadde du ikke valgt en hvilken som helst lege, men du hadde spurt etter den beste - den som hadde mest og best greie på denne sykdommen, for nå står det om livet! Og så viser teksten oss her - og det er Guds ord til oss - at dess lenger du har gått med denne sykdommen, og i denne tilstanden, uten å søke lege, dess vanskeligere er det. Det er færre som blir frelst i voksen alder og spesielt i alderdom, enn vi liker å tenke på. Derfor går også dette kallet så sterkt ut til de unge, og det lyder slik: «Tenk på din skaper!» - Og så lyder det videre, dette veldig alvorlige: «- før de onde dagene kommer.»
   Og dette er altså brakt oss fra Ham, som kjenner sykdommen til bunns! Han er legen, i denne sammenheng.
   Men det lyder også til oss alle, uansett alder: «Tenk på din skaper!» - for ingenting er umulig for Gud!

   Det var en som sa det slik: «Våger du å følge Jesus? - eller skal vi snu på det, og spørre: Våger du å la være?» Det er et spørsmål til deg her og nå: Våger du å la være? Våger du å reise deg og gå bort, ut i hverdagen, uten å være viss på at du har et ordnet forhold til Gud?

   Husker det skjedde en alvorlig båtulykke ved Bergen for noen år siden - innaskjærs! - der står du på dekket på en kjempestor båt, inne i et smalt sund, land er like der borte, det er som om du kan ta på det, om du strakk ut hånden - en kan si: - kan noe føles stort tryggere? - og så, bare noen minutter senere har du forulykket og er gått inn i evigheten!
   Føler du deg trygg? - Og i så fall, på hvilket grunnlag?

   Vi sa, at når vi ser denne prosessen, som vi leser om her, denne nedbrytningen selv hos de mest Jesustro, så viser det, at det ikke er noe i mennesket selv, som kan bestå innfor evigheten. - Som det også står skrevet i 1 Kor 15:50: «Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike.» - Det har ikke liv i seg! Men det er nettopp det vitnesbyrd Jesus bringer oss: «For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.» (Joh 5:26).
   Det er Hans kall til deg som ikke har liv, og derfor ikke kan bestå og arve Guds rike: Jeg har livet, og jeg har ikke den vilje, å beholde det for meg selv, men er kommet nettopp for at du skal få del i det!» Det er Jesu budskap til deg.
   «Ved dette,» skriver apostelen Johannes i sitt brev, «ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden for at vi skal leve ved Ham.» (1 Joh 4:9).
   Du prøver kanskje å leve ved din egen kristendom? Men «den som har Sønnen, han har livet,» leser vi også - og Guds ord forkynner virkelighet, ikke drømmer. 
   Altså finnes det mennesker i denne verden, som har Sønnen, og dermed også livet! Og det er altså disse som skiller seg ut.
   Selv om det ytre går til grunne som alt kjød gjør, så er det noe der inne som lever! - Noe ungt og friskt, noe som ikke er på vei til undergang, men tvert imot bare venter på å få slå ut i full blomst. Du oppdager det ganske snart, når du er i kontakt med disse - det er noe der, som ikke skal dø, men leve. Ja, sier Guds ord, det er noe der som ikke kan dø! Kjenner du til dette livet? - Klinger denne tonen der inne i hjertedypet: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!»
   Det er noe der inne som vitner, tross all ytre skrøpelighet, at det har funnet livet, og det vitner om, at det har funnet det i Ham, og i Ham alene!
   Kan du stå innfor Gud, og si - og la det bli alvor nå: «Herre, du kjenner alt! - jeg vet ikke om, at det er noe i mitt liv, som jeg forsøker å holde borte fra deg!»
   Det er din ånds vitnesbyrd om et ordnet forhold til Gud - og så følger Guds Ånds vitnesbyrd, ved at Jesus blir levende og virkelig for ditt hjerte, som din frelser.
   Kanskje er det ett eller annet i ditt liv du ikke får bukt med, en stein som blir for tung for deg å rulle bort - og du tenker: Jeg må få rullet bort denne steinen, jeg må bli kvitt dette før jeg kan komme til Gud og tro, at det også gjelder meg, dette med frelse og nåde og Guds kjærlighet. Du tenker altså nøyaktig slik som kvinnene som var på vei til graven påskemorgen: «Hvem skal rulle bort steinen for oss?» Men legg merke til hva som da skjedde: «Da de kom frem til graven, så de, at steinen alt var rullet bort!» Det hadde Gud gjort!
   Har du sett det? Har evangeliet begynt å kaste lys inn i ditt hjerte, eller går du der og strever med å rulle bort all slags «stein?»
   Han er både død og oppstanden! - Han har tatt seg av, hva «stein» det så måtte være tale om - og hør, hva som virkelig sies: Ikke, Han skal ta bort, men Han har tatt bort!

E.K.