Alt eller intet!

1 Sam 15:10-19

   10 Da kom Herrens ord til Samuel, og det lød slik: 11 Jeg angrer at jeg har gjort Saul til konge, for han har vendt seg bort fra meg og har ikke gjort det jeg har befalt ham. Da ble Samuels vrede opptent, og han ropte til Herren hele natten. 12 Morgenen etter stod Samuel tidlig opp for å møte Saul. Da kom noen og sa til Samuel: Se, Saul kom til Karmel, og der reiste han et minnesmerke for seg selv, og så snudde han og drog videre ned til Gilgal. 13 Da nå Samuel kom til Saul, sa Saul til ham: Velsignet være du av Herren! Jeg har gjort etter Herrens ord. 14 Men Samuel sa: Hva er da dette for en breking av småfe som lyder for ørene mine? Og hva er det for rauting av storfe jeg hører? 15 Saul svarte: De har ført dem med fra amalekittene. For folket sparte det beste av småfeet og av storfeet for å ofre det til Herren din Gud. Men resten har vi slått med bann. 16 Da sa Samuel til Saul: Hold opp! Så vil jeg forkynne deg hva Herren har talt til meg i natt. Han sa til ham: Tal! 17 Samuel sa: Da du var liten i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel. 18 Og Herren sendte deg av sted og sa: Gå og slå disse synderne, amalekittene, med bann og før krig mot dem til du får gjort ende på dem! 19 Hvorfor adlød du da ikke Herrens ord, men kastet deg over byttet og gjorde det som var ondt i Herrens øyne?

   «Da kom Herrens ord til Samuel!» (v.10). Herrens ord har også kommet til oss! Når en Herrens profet talte til israelsfolket, på Herrens vegne, det vil si, det ord som hadde kommet til Ham fra Herren – da kom også Herrens ord til folket! I og med at vi har denne boka Bibelen iblant oss kan vi også si, at Herrens ord er kommet til oss.
   Og i og med at det er Herrens ord, kan vi ikke stille oss som vi selv vil overfor det, men ta det til hjertet. Profeten Samuel gråt over denne forkastelsen av Saul, men da kom Herrens ord til ham, og det lød så - 1 Sam 16:1a: «Hvor lenge vil du sørge over Saul, enda jeg har forkastet ham, så han ikke skal være konge over Israel?»
   Hører du hva Han sier til profeten: «- enda jeg har forkastet ham!» Jeg! Forstår du deg bedre på dette enn jeg? Kunne du felle en riktigere dom? Eller skulle dine følelser for Saul veie tyngre?
   Saul fikk klare instrukser om hvordan han skulle gå frem, og gjøre det som var rett for Herren, men fordi den lumske og dødelig farlige slangen, selvopphøyelse, hadde sneket seg inn en dør som var satt på gløtt for den, så våget han nå å sette Herrens ord til sides for egne lyster – i dette tilfelle begjær etter egen vinning.
   Når Guds ord settes til side, så har det alltid sin grunn i at det ellers vil stå i veien for noe vi begjærer etter vårt gamle menneske – det kan være lyster vi ønsker å leve ut, men som Herren har slått med bann likesom amalekittenes eiendeler her, eller rett og slett økonomisk vinning av noe slag, eller du kan finne så mange andre grunner, men det er alltid at du setter ditt eget foran Hans ord. Og du følger i virkeligheten den ondes ord fra fallets dag – du blir som Gud! Du avsetter Ham! Men det er bare i ditt eget hjerte, for Gud lar seg ikke avsette av noen makt, og det fikk Saul erfare, da konsekvensen av hans valg kom over ham.
   Når Gud har talt kan ikke noe i tilværelsen gjøre det ugjort! Se hvor denne slangen, ulydigheten mot Guds ord, hadde ført Saul nå: «Se, Saul kom til Karmel, og der reiste han et minnesmerke for seg selv.»
   For seg selv! – ikke for Herren som hadde gitt ham seier over disse Herren kaller synderne (v.18), men over seg selv, som om han hadde seiret i egen kraft, og reiste i tillegg et minnesmerke over det!
   Slik virker synden i et menneske - du kjenner vel til det? – først er det bare litt mat for den lille marken som elsker å få litt skryt for en god preken eller vitnesbyrd, eller en varm bønn, som gjorde litt inntrykk på omgivelsene. Å nei da, sier du, Herren skal ha æren! – men så smaker det så godt, at du kan ikke unngå at marken får litt mat også. Og blir den ikke sultet i hjel, så vokser den! Og her hos Saul var den vokst til en kongekobra full av gift, så han fant det ikke verd å prøve å skjule sin selvopphøyelse engang, før Herrens profet sto der og konfronterte han – med hva? – med hans synd!
   Så prøver han å skjule det under en falsk gudelighet – noe som ytterligere åpenbarer hvor dypt Saul var falt – jeg vil jo ofre det til Herren! – min intensjon var god! Men Gud var ikke interessert i hans intensjoner, men at han gjorde som Herren hadde befalt ham! Jeg har jo slått dette folket, og alt som er av dem med bann, og du vil altså ofre til meg det jeg har forbannet!

E.K.

   Hør nå! – har Herren slått alt som er av ditt gamle menneske med bann, eller er det noe der Han kan forgylle og bruke? Om du svarer ja på det spørsmålet, at det er noe der Han kan ta i bruk, må jeg spørre deg: Hvorfor må du da fødes på ny for å komme inn i Guds rike? Svarer du ja på det spørsmålet, da er du ikke i samsvar med Sauls sinn der han blir kronet til konge over Israel – en tilstand Herren har behag i – bare hør: «Da du var liten i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel»
   Liten i dine egne øyne! Det er en tilstand Herren har behag i, når det gjelder deg! En tilstand hvor du kan synge av hjertet: «Den grunn hvorpå jeg bygger, er Kristus og Hans død; i Kristi korses skygger forsvinner all min nød. Der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd; hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær.»
   «- selv er jeg intet verd!» - er du fortsatt med? – eller er det noe der inne som ble fratatt maten nå?

   Saul forsøkte å komme utenom sitt frafall ved en falsk og egen gudsdyrkelse, men det ble bare til en ytterligere dom for ham! Det var åpenbart for sent for ham, han var kommet for langt i sitt frafall fra Herren og Hans ord, som Herren selv formidler det til profeten: «- for han har vendt seg bort fra meg og har ikke gjort det jeg har befalt ham.» Marken hadde vokst til en giftslange hos Saul, dessverre, så han var begynt å reise minnesmerker over seg selv i Israel. Det han da gjorde – og som alltid blir en naturlig konsekvens av et slikt fall – er at han begynte å reise avgudsalter i landet, der Herren alene skulle opphøyes! Han satte sitt eget navn inn der hvor Herrens navn alene skulle stå!
   Men dette ligger vel ikke oss nær? Vel, hva vil det vise seg i, i tilfelle? Alt som stilles frem for Herren ved hva det er i seg selv, det være seg vår egen person, en kristen bevegelse, organisasjon eller kirkesamfunn – ja, også en såkalt god gjerning, er under bann! Bare det som er i Kristus, renset i Hans dyrebare offerblod, kan stille seg fremfor denne helligdommens trone!
   Apostelen skriver slik til hebreerne i Hebr 10:19-20: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.»
   To ting apostelen nevner, du virkelig trenger til å høre her: Jesu blod og Hans kjød! Det er det som har åpnet adgang for oss, uten noe tillegg! Ikke prøv å ofre noe annet, som om det var nødvendig også!
   Hør bare hvor feil Saul dømte i sin forvillelse her: «For folket sparte det beste av småfeet og av storfeet for å ofre det til Herren din Gud. Men resten har vi slått med bann.»
   Resten har vi slått med bann! Vi! Nei, det er Herren som slår med bann, og Han slo alt med bann! La nå det komme til anvendelse i ditt liv, i ditt åndelige liv – Jesus alene!