|
Det er jo nærmest som en må få puste ut og ta en
lengre hvil etter å ha lest dette! Det er uendelig trist!
Tror du disse menneskene kan sørge for et fredfullt, godt og rettferdig
samfunn? Nei, det skjønner du jo, at det ikke blir resultatet!
Du kan ofte høre det hjernedøde argumentet: Religion er årsaken til
alt ondt! Hva tenker de med da? Det er klart - religion kan misbrukes,
men er altså konklusjonen deres den, at om en blir kvitt religion,
så har vi en nærmest paradisisk tilstand på jord? Da har de ikke fulgt
godt med i timen, noen av de verste regimene verden har opplevd har
jo vært gjennomført ateistiske. Vi kan jo bare nevne Sovjet og Kina,
som har stått for et folkemord på rundt 100 millioner, av egne uskyldige
folk. Hva med Nord-Korea, Kambodsja, Vietnam osv.? Er det slik de
vil ha det?
Å du, for en ulykke, når Guds ords innflytelse blir borte
i et samfunn. Her leser vi om Guds åpenbaring gjennom skapningen i
motsetning til Hans åpenbaring til frelse gjennom Jesus Kristus: «For
det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart
det for dem.» (v.19).
Dette hører vi ellers lite
om. Og det står videre, hva som er åpenbart: «For Hans usynlige vesen,
både Hans evige kraft og Hans guddommelighet, har vært synlig fra
verdens skapelse av. Det kjennes av Hans gjerninger, for at de skal
være uten unnskyldning.» (v.20).
Altså er den usynlige
Gud synliggjort gjennom skapningen. Han åpenbarer seg i og
ved den, står det. Men heller ikke denne åpenbaring vil mennesket
se. Det er sannhet dypest sett, at mennesket ikke vil se denne
åpenbaring. For sannheten er den at mennesket ikke vil ha noen Gud
– det vil selv være Gud. Vil det i det hele tatt ha noen Gud
så må det være en det har skapt seg selv. Noen autoritet vil
det ikke ha over seg. Ingen absolutt sannhet, fordi det jo vil få
konsekvenser.
Hva er sannhet? sa Pilatus,
da han ble stilt overfor sannheten, Jesus Kristus. Slik forsøkte han
å komme utenom, og slik vil mennesket egentlig ha det. En skodde hvor
ingenting kan sies å være helt klart. Så får det leve uberørt av Gud,
eller deres gudsforhold får ikke større konsekvenser enn hva de selv
legger opp til.
Vi ser det jo så tydelig
i vår tid, hvordan alt arbeider på å bryte ned autoritetene i samfunnet,
og dette får også følger for forholdet til Guds ord, for mennesket
vil ikke ha noen bånd på seg, men leve ut sitt eget uten noe hinder
eller skamfølelse.
Så det viker i grunn bevisst
utenom denne åpenbaringen.
En kvinne går og plukker
noen blomster i hagen, setter de i en vase på bordet – så kan hun
sitte og beundre dem, for de er jo så fine – men hun ser ikke Skaperen
i dem! Selv om det er Han som er åpenbart!
Men sannheten er jo den at
mennesket ser Skaperen i skaperverket, men de vil ikke ta konsekvensene
av det de ser. Her kommer synden og fordervelsen i mennesket for dagen,
frem i lyset!
Men så er det de som sier:
Men det er jo mye ondt og stygt i naturen også! Ja, men det bekrefter
bare Guds ords sannhet enn mer - det skjedde et fall ved mennesket
som dro med seg hele den øvrige skapning.
De fleste du måtte komme
på å spørre, ville si: «Ja visst, det må jo stå en skaper bak dette.»
De erkjenner altså det, men hva gjør de med det? Som regel ingenting.
Det ansporer dem altså ikke til å søke denne Skaperen, men tvert imot,
desto klarere det blir, desto mer fortrenger de det, later som om
de ikke ser – blinder seg selv, rett og slett. Alt fordi det vil få
konsekvenser for deres liv å ta det innover seg..
Derfor – «For enda de kjente
Gud, æret eller takket de Ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme
i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket.»
«Og
de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, -» (v.23a).
Her
åpenbares det altså, at dette er tale om en bevisst handling.
Mennesket vet hva det gjør, for som det står her i vers 20c: «Det
kjennes av Hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning.»
Vi regner gjerne ikke-kristne
for å være aldeles i mørket, men det er de altså ikke, Gud har nemlig
ikke latt dem aldeles i mørket, ikke engang de som aldri har hørt
Ordet, er latt aldeles i mørket. Han er åpenbart for dem av sine gjerninger.
Men Guds frelse er jo ikke åpenbart i naturen.
Kun at Han er til. Og det står i Rom 2:16, at hedningene skal dømmes
etter loven i sitt eget hjerte. Og det må bli dom!
Det blir ofte sagt
at en får gjøre så godt en kan, og så får det være med det. Men det
er nettopp det som aldri skjer, du gjør aldri så godt du kan, du handler
ikke helt og fullt i samsvar med den
erkjennelse du til enhver tid har. Så om du skal dømmes etter det,
da er du fortapt!
Det er nettopp dette som
blir til en så tung dom, at du vet hva godt du skulle gjøre,
men du gjør det ikke. Tenk bare på det en faktisk har mulighet til
å gjøre: Gi til de fattige, nødlidende, til Guds rike så sjeler måtte
bli frelst, Kunne du strengt tatt ikke gitt mer? Kan du si at du er
ren her? At du har gjort så godt du har kunnet? Virkelig! Hva har
du så brukt storparten av pengene dine på da? Blir du funnet skyldig?
Den som blir funnet skyldig på dommens dag, går fortapt som kjent!
Det bør vi vel minne hverandre på nå og da, ikke sant? Og det kan
du være viss på, at den dagen er det ingen som krangler med Gud, men
må gi Ham rett i den dom Han feller. Jeg tjente fremfor alt meg selv!
Også når jeg gjorde godt, var det for min egen skyld – for å døyve
samvittigheten, for å bli rettferdig, sole meg i mine gode gjerninger
osv.
E.K.
|
Men den dagen er det for sent å innse sannheten. Herren
taler altså til oss her i tiden, og da er det spørsmål om hva det
får virke hos oss. Noen tar dette innover seg og tar dommen – gir
Gud rett, andre gjør det abslolutt ikke, men søker å
bukte seg utenom på den ene eller andre måte.
Å, jeg må tenke på det bedrageriske
hjerte – hvordan en kan gi Gud rett i en sak, men kun for å slippe
unna, for å kunne fortsette som før. Forsøker å bedra Gud altså!
Det må ofte mange runder
til før en møter veggen, det vil si, at en møter seg selv som den
en virkelig er, uten sminke, og en får se,
at det var bare mine egne veier jeg fòr vill på.
Men det kom en dag i patriarken Jakobs liv,
da han måtte svare sant på Herrens spørsmål: Hva heter du? Hva er
ditt navn? Hvem er du egentlig? Da var Jakob kommet til veis ende
i sitt lureri: Jeg er Jakob! Bedrageren betyr det! Den
dagen fikk hans kjød en knekk. Han haltet siden livet ut på hoften!
Han var blitt avslørt – trukket frem i lyset, og han
gav Gud rett, og seiret ved det, står det. Det gjør
du også! Du aner ikke hvilken nåde du er gjenstand for, når Herren
begynner å avsløre din synd!
Tror
du så, at du og jeg får beholde kjødet intakt? Nei, ikke på himmelveien!
Jeg har fått et nytt kjød – Jesu kjød!
Og hva skal jeg med det?
Jo, jeg har sett mitt eget og hva det duger til – skal jeg inn i Guds
rike, må jeg ha noe nytt, noe annet, slik som Jakob fikk et nytt navn
fra den dag av – Israel! Og hvorfor fikk han et nytt navn? Jo, fordi
han fra da av var en ny skapning i Jesus Kristus!
Den velsignelse han ba om
– og som han fikk – det var Abrahams velsignelse, som han jo etter
fødselen for så vidt hadde del i, men som han ikke hadde fått åndelig
del i.
Han ble født på ny den dagen.
Det var en annen ånd i Jakob fra den dagen av.
Men så er det de som ikke bøyer seg - som ikke
tar noen dom: «- mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet.»
(v.18c). Det er det som skjer!
Dersom du og jeg tror at
denne verdens barn er så uvitende
som vi ofte kan få inntrykk av – ja, da kjenner du mennesket dårlig!
De erkjenner langt mer enn du og jeg forstår. Gud alene vet det. Det
er spørsmål om hva denne erkjennelsen får virke hos dem. Holder de
sannheten nede i urettferdighet, eller bøyer de seg inn under den
sannhet som blir åpenbart for dem?
Det går til en tid, så overgis
de til det de helst vil ha – synden! Det får forferdelige konsekvenser.
Overgitt til et sinn som intet duger! Uten dømmekraft! Med
andre ord, fortapt!
Hva da med samfunnet og folket
vårt i dag? Det ser jo ikke lyst ut!
Men nå er vi ennå gjenstand for Guds nåde!
Du har kanskje hørt Guds ord i mange, mange år alt. Ikke bare
en åpenbaring gjennom skaperverket altså, men den høyeste åpenbaring
– klare ord fra himmelens Gud!
Har det fått virke omvendelse?
Har det fått virke at du har sagt synden og verden farvel? Har det
fått drive deg til Jesus? Eller holder du sannheten nede i urettferdighet?
Forsvarer du synden? Egenrådigheten? Adresserer du ordet du hører
til andre, i stedet for å selv ta det til hjertet? Ja, så er også
Jesus skjult for deg! Ikke fordi du er en synder og har all denne
synd – som en sa: Du er velkommen til Jesus med det alt sammen – men
fordi du velger det! Du lar kjødet få seire – og det vil synd! Det
vil tilbake til Egypt, til trellehuset! Så forkaster det Kanaans land,
det som fløt av melk og honning. Eller som vi leste her i teksten
vår – vers 23 og 25: «Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet
mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler
og firbente dyr og krypdyr. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen
og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen, Han som er lovprist
i evighet. Amen.»
|
3
søndag i advent
