For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               5 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Fri i Kristus

1 Kor 8:1 - 13

   1 Når det gjelder kjøtt som har vært ofret til avgudene, så vet vi jo at vi alle har kunnskap om det. Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger. 2 Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han ennå ikke kjent det slik han burde. 3 Men den som elsker Gud, han er kjent av ham. 4 Når det gjelder dette å ete kjøtt fra avgudsofrene, så vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én. 5 For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden - slik sett er det jo mange guder og mange herrer - 6 så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av Ham er alle ting, og vi er til for Ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved Ham er alle ting, og vi er til ved Ham. 7 Men ikke alle har denne kunnskap. Noen har til nå vært vant til avgudene, og eter derfor kjøttet som avgudsoffer. Og så blir deres svake samvittighet uren. 8 Men mat gjør ikke til eller fra for Gud. Ikke vinner vi noe om vi eter, og ikke taper vi noe om vi ikke eter. 9 Men se til at dere ikke bruker friheten slik at den blir til anstøt for de svake! 10 For dersom en ser deg som har kunnskap, sitte til bords i avgudshuset, vil da ikke hans samvittighet, som er svak, bli oppmuntret til å ete avgudsofferet? 11 Da går jo den svake fortapt for din kunnskaps skyld - den bror som Kristus er død for! 12 Men når dere på denne måte synder mot brødrene, og sårer deres svake samvittighet, da synder dere mot Kristus. 13 Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror.

   En annen kjent uttalelse om kunnskapen av apostelen finner vi i den såkalte kjærlighetens lovsang 1 Kor 13: «Om jeg har - all kunnskap, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.» (v.2).
   All kunnskap! - hvem ville ikke ønsket å ha det? Det ville vel vært stort, ikke sant? Nei, sier apostelen, dette uten kjærlighet gjør deg ikke til noe mer enn intet! Intet er ikke mye, ikke sant? - nei, det er ikke noe!
   Nå er det ikke slik at kunnskap er gagnløst og ingenting verd - i noen sammenhenger skulle en tro dumhet og kunnskapsløshet var en dyd. Farlig å være klok! Nei, det er ikke det dette dreier seg om, men at alt er uten verdi i Guds rike uten kjærlighet!
   Viktig å være klar over dette, for det er erkjennelse som setter oss på rette plass i alle sammenhenger. Om en troende skal se i sannhet etter kjærlighet hos seg selv, så ender en nok opp med Lina Sandells vitnesbyrd i sangen; «- og enno er min kjærleik høgst elendig.» Og når en kristen vet at Herren setter kjærligheten høyt - ja, over alt annet, vil han aldri kunne gjøre seg høy og bli oppblåst av kunnskap, om den blir nokså stor. Det vil si, så lenge han lever i denne erkjennelse. Ser du da litt av hvordan Herren går frem i sin oppdragelse av sine?

   Mennesket, uopplyst av Den Hellige Ånd, tenker at en skal lese eller høre hva som er Guds vilje for det, og så skal det likesom danne seg selv inn til dette bildet - forbildet. Det er å virke på lovens vilkår. Men Skriften sier: «For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til Hans gode behag.» (Fil 2:13).
   Og uansett hvor stor kunnskap en måtte mene seg å ha, så gjelder fremdeles apostelens ord, her i teksten: «Hvis noen mener at han har kunnskap om noe, så har han ennå ikke kjent det slik han burde.» (v.2).

   Her tar apostelen tak i de sterke, de kunnskapsrike, de som hadde sett friheten, og derfor ikke hang seg opp i formaliteter av forskjellige slags. De hadde selvsagt aldeles rett i sin bedømmelse - her med tanke på å ete kjøtt som hadde vært ofret til avgudene - men de handlet ikke i kjærlighet overfor de svakere. De som kjente seg dømt i sin samvittighet på grunn av dette.
   Her har vi nok noe å lære noen og enhver skulle jeg tro. Det formalistiske - altså dette at noe knyttes så helt og fullt til en ytre form, det møter vi jo mer enn nok av i dag iblant oss. Den som er fri i sin ånd, han er det fordi han er i et fortrolig samfunn med Herren. Han er ikke opptatt av at ting skjer etter et helt bestemt skjema. Men vi møter det med tanke på dåpen for eksempel, det må skje på den og den måte, ellers virker det likesom ikke. Som om Herren skulle være opptatt med det! En annen ting er hvordan nattverden utdeles, vinen i nattverden, hva beskaffenhet den skal være av osv.
   De er i virkeligheten de svake i troen, men fordi de har knytte sin tro opp til en egen utført gjerning, utført på en etter deres mening rett måte, står de ofte frem som de sterke i troen, og roper gjerne høyt om sin egen tro og åndelighet, alt Gud bruker dem til og lignende.
   Disse ytre ting har jo ingen betydning i seg selv - frelsen er fullkommet i Jesus Kristus, og det er Ham vi kommer til - og er ikke det tilfelle, så hjelper det iallfall ikke at den ytre handling er utført rett. Evangeliet har satt oss fri fra alt dette ytre. Det er Kristus vi kommer til i Ordet, når vi hører og leser det, det er Kristus vi kommer til i dåpen, det er Kristus vi kommer til i nattverden osv.

E.K.

   Det er så mye splittelser blant oss, fordi vi er så umodne, og opphøyer slike ytre ting på en slik måte at vi støter hverandre fra hinannen i stedet for å smelte sammen i den usigelige gave Gud gav oss i sin Sønn!
  Vi er kalt til frihet! Som apostelen vitner om det i Gal 5:1: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.» Og tenk på de sterke ord av Jesus selv - først her fra Joh 8,36: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Virkelig fri! Det må da bety noe! Og fra Joh 8:32: «Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Frigjøre oss! Ikke binde oss til en masse bud og regler! Med andre ord: Lag ikke noen splittelse i legemet på grunn av slike ting!
   Det står skrevet om disse åndelige trellene i Gal 2:4 - der kalles de rett og slett falske brødre som har sneket seg inn - altså ikke lukket inn av dørvokteren, men sneket seg inn - at «de var kommet for å lure på vår frihet, den som vi har i Kristus Jesus, for å kunne gjøre oss til treller.»
   Og når du er deg bevisst at noen lurer på din frihet, så vokter du på din side din frihet. Mister du denne frihet som er kjøpt deg så dyrt av ingen ringere enn Herren selv og knytter ditt håp opp til noe som helst annet, i stedet eller i tillegg til, så er dette åndelig trelldom, og som Jesus sier i Joh 8,35: «Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid.»

   Du synes en ting bør gjøres på denne bestemte måten - du synes det blir mest riktig, ja vel, men tillegg det ikke frelsesbetydning, og støt ikke en broder fra deg på grunn av slikt. Hør bare Paulus her i dette tilfelle: «Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror.» (v.13).
   Nei, la oss finne feste i det velsignede apostelen forkynner oss her i teksten - ja, gode Gud, la os finne feste i det!: «- så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av Ham er alle ting, og vi er til for Ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved Ham er alle ting, og vi er til ved Ham.» (v.6).
   Dette er saken, vet du! Vi er til for Ham! - og vi er til ved Ham!

   På Luthers tid var det mange som var imot liturgien. Hva så, sier han? Det er jo ikke noe galt i den i seg selv, men vi skal ikke være bundet av slikt!
   Hvor galt dette kan bli ser vi av en historie om de læstadianere som hadde den lære at syndenes forlatelse kun kunne skje ved at en broder fra menigheten tilsa deg den - altså en muntlig tilsigelse, og kun fra en broder fra menigheten. En ung gutt fra denne menigheten var på fiske, og lå nå dødelig skadet på dekket av fiskeskøyta. Både han og de andre skjønte at dette bar mot døden, men han kunne ikke ta til seg Guds ord om forlatelse fra noen av dem ombord, så han døde altså uten tilsigelsen av syndenes forlatelse, og gikk i egne øyne iallfall fortapt. Hvordan Gud så på det, vet vi jo ikke, men så galt kan det altså bli dette!

   Nei, hør du som er her nå!: Kristus har kjøpt deg fri! Han har forløst deg ved sitt blod! I sin ufattelige kjærlighet har Han sett i nåde til deg! Da skal ikke du betrakte Guds kjærlighet og miskunnhet som en liten sak! Det er frelse for din sjel i Ham - og i Ham alene! Som det synges i en musikklagssang: «Det er frelse kun i Jesu blod alene, Veien hjem til Gud går jo om Golgata!»
   Et viktig ord her i sangstrofen: Kun! Det er frelse kun i Jesu blod alene!