I Luk 12:1, sier Jesus i tidligere oversettelse: «Ta dere først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri!» Først og fremst! Det er borte nå i nyere oversettelser! Fremfor alt, altså! Det vise med hvilket alvor Han så på dette! En advarsel om hvilken fare det representerte for Hans folk!

   Ja, menneskehjertet er hardt imot Gud. Der Herren ikke får knust det – slått det sønder, som det skjer der Herrens ord blir mottatt – der hardner det til, slik vi ser det hos fariseerne her. De dro ut for å gi seg i ordstrid, det vil si, krangle med Ham. De krevde av Gud, tegn fra himmelen som vi leste, og dette gjorde de for å friste Ham.
   Ser du hjertets forherdelse? Ingen frykt for Gud! Dette forherdede hjerte finnes også i menigheten. Sier det fordi Skriften sier det. Jud 1:12-16: «Disse mennesker er skamflekker ved deres kjærlighetsmåltider. Uten frykt holder de gilde med dere og forer seg selv. De er vannløse skyer som drives av sted av vinden. De er som nakne trær om høsten, uten frukt, to ganger døde, opprykket med rot. De er ville havsbølger som skummer opp sin egen skam. De er villfarende stjerner, som mørkets natt er rede for til evig tid.  Disse var det også Enok, den sjuende fra Adam, profeterte om da han sa: Se, Herren kommer med sine ti tusener hellige for å holde dom over alle, og straffe alle ugudelige for alle de ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle de hårde ord som de har talt mot Ham, de ugudelige syndere.  De er slike som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer frem etter sine lyster. Deres munn taler store ord, mens de smigrer folk for vinnings skyld.»
   Alle de hårde ord som de har talt mot Ham! Tenk på det – med i menigheten og så tale mot Gud! Ikke ville ta imot verken Hans tukt eller trøst. Og legg merke til hvordan de går frem – de krever tegn! Ikke annerledes i dag dette. Vis oss ett eller annet som viser at dere er sendt av Gud, noe resultat. Jesus hadde bare et svar: De ord jeg forkynner! Så også med oss. Og tar du ikke imot Guds ord, kan ikke det å få se tegn og under bli deg til frelse. «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde,» sier Jesus i Luk 16:31.
   Ikke så mange som er enig med Jesus her heller. De går i ordstrid med Ham. Det opplever du ofte blant dem som bekjenner Hans navn, dessverre. De begynner å vri og vende på ordene om de er aldri så klare!

   En sann troende kjennes på knefall for Guds ord. Det eneste han spør om: Er det Guds ord?
   Men hva var årsaken til at disse menneskene var kommet i denne fortvilte situasjonen? Jo, Jesus taler om denne bestemte surdeigen disiplene skal ta seg i vare for – fariseernes surdeig. De bygde på feil grunn, det vil si, sandgrunn. Det var ikke Herren som hadde fått komme til dem, og flyttet dem over. Lovens tale hadde ikke fått knust deres håp om frelse på den veien, så Gud kunne få gi dem noe nytt. Men de så lovens ord som veiledning til frelse, og tok dermed utgangspunkt i seg selv, da de la ut på det de trodde var frelsens vei. Og merk deg at de også lærte dette, fariseerne: Vi makter det ikke ved egen kraft – nei, det er klart – men ved Guds kraft skal det lykkes om vi bare osv. Kjenner du det igjen?

E.K.

   Og hva består så denne surdeigen i? Jo, det hørte vi av Jesu ord i Luk 12:1: Hykleriet! Skuespillet! Etterapelsen! Det å fremstille seg utad, som noe en ikke er av hjertet! Det stikker dypt, men vi møter jo en masse utslag av det i forkynnelsen, ikke minst: Vi må vise at vi er glade, og vi må være vitner på arbeidsplass og på skole, i den forstand at vi skal være forbilder for våre med mennesker - legge an på det! Men det er ingen forskjell på det, og dette å kle seg i side kjoler og be lange bønner på gatehjørnene, som fariseerne og de skriftlærde drev med. Siktemålet var det samme, nemlig å føre mennesker til å søke Gud. Hykleri kaller Skriften det!
   Nei, du skal få lov til å være den du er – en hjelpeløst fortapt synder! Og nettopp det skal du få komme til Jesus med! Og det skal merkes, at du lever der, for da er Jesus virksom i deg! Skatten i leirkaret! Det er den folk skal merke og se! Leirkaret blir aldri noe annet enn leirkar!
   Å, om du kunne finne hvile her! Du er fri! – kjøpt fri! – og det med en uendelig dyrebar valuta – Jesu Kristi, Guds Sønns blod!

   Hvor i evangeliet sies det at du må være noe annet enn hva du faktisk er – en hjelpeløst fortapt synder? Gid det aldri måtte lykkes for deg å bli noe annet i egne øyne!

   Jesus spør: «Hvorfor krever denne slekt tegn?» (v.12). – og svaret står like før: For å sette Ham på prøve! – eller: friste Ham, som det tidligere var oversatt!
   Og så står det om Ham som ikke vil at noe menneske skal gå fortapt: Han sukket i sin ånd. Og Han forlot dem! Tenk om det hadde gått opp for dem, at det var deres frelse fra himmelen som forlot dem nå! Deres eneste håp! Og at de nå var overlatt til fortapelsen, der de sto igjen på stranden.
   Nå er det du som har med Guds ord å gjøre. Må Han sukke i sin ånd? Det går et sukk igjennom himmelen: De ville ikke!

   Kristen blir jeg ved en fødsel, og ikke ved en utvikling eller omlegging av livsførsel. På den annen side er det mange som tror seg så fri at de kan leve som de selv vil, men da har de aldri kjent Gud. Herren har åpnet en fristad for synderen, og denne fristad er en person. Denne person kommer til deg i budskapet! Han kan du fly til med din synd! Veien er ikke ut i synden, men inn til frelseren og forsoneren!
   Hører du budskapet? Hører du Hans røst? Det er fullbrakt! «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg,» kan vi lese i Jes 49:16.
   Du kan forkaste dette budskapet og vende deg bort, men du som higer etter frelse, men kjenner deg så hjelpeløs overfor de kreftene som virker imot – ingen kan stryke ut det som er skrevet i Jesu hender, de sår Han fikk da Han sonte nettopp din synd. Det er en evig frelse, for Han vil alltid komme til å bære disse sår.
   Synden kan ikke skille deg fra Gud, så lenge du kommer til Ham med det, for Han skilte deg fra din synd på korsets tre for vel to tusen år siden. La nå det få synke inn!