|
«Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender,
og de skal slå Ham i hjel, og når Han er ihjelslått, skal Han oppstå
tre dager etter.» (v.31).
- når Han er ihjelslått!
Du behøver ikke å være i tvil, om at Han, Guds Sønn, som skapte livet,
og var livet, virkelig døde. Han døde som alt liv på jord, som er
underlagt synd. Han tok på seg verdens synd, for at alt det liv Han
hadde skapt, både mennesket og hele den øvrige natur, skulle få gå
inn i den tilværelse igjen, som de hadde del i før det fatale syndefallet
– det som gav dødens fyrste, djevelen, et grep.
Det er snart når det gjelder
forskjellig i Guds ord, at vi tenker: Skal dette forståes åndelig,
eller er det tale om noe konkret! Det var nok noe slikt som rørte
seg i disiplenes tanker her, for dette Jesus talte til dem ble jo
altfor radikalt om Han mente det bokstavelig, men …? Det murret nok
en tvil der inne, men de våget ikke å spørre Ham, står det her. Vi
vil jo helst ikke fremstå som dumme, vet du.
Men Jesus Han talte like
ut Han, om hva dette folket skulle foreta seg. Et folk som nok både
titt og ofte beklaget hva deres fedre hadde gjort, da de drepte profetene.
Det ville jo aldri de gjort, mente de! Slik som Jesus sier i Matt
23:28-31: «Slik synes også dere i det ytre rettferdige for folk, men
innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet. Ve dere, skriftlærde
og fariseere, dere hyklere, som bygger profetenes gravsteder og pryder
minnesmerkene over de rettferdige, og sier: Hadde vi levd i våre fedres
dager, så hadde vi ikke vært medskyldige med dem i profetenes blod!
Slik vitner dere om dere selv at dere er barn av dem som slo profetene
i hjel.»
Enn du – hvilken side ville
du endt på her, mon tro? Å nei, slå i hjel, det er da voldsomt! –
nei, det ville jeg ikke være med på. Nei, selvsagt ikke – vi lever
jo i en ganske annen atmosfære enn hva disse gjorde på den tid. Men
hva når en troende – en forkynner for eksempel, blir støtt ut av menigheten?
Selv i de tilfeller, hvor du ikke selv åpent støtter det, for du mener
å ha for liten innsikt i hva som foregår, men du trøster deg til at
disse lederne nok vet hva de gjør, og hvorfor behøvde han være så
bastant i sine holdninger og meninger og lignende. Så forsøker du
på det viset å vaske dine hender. Men kanskje han var så «bastant»
fordi han hadde det fra Herren!
Ser du da hvilken side du
havner på da? De fleste av dette folket forsto ikke hva dette gikk
på egentlig, men de hadde tiltro til sine ledere. Ikke engang Hans
disipler forsto på denne tid, hvorfor dette måtte skje. De var heller
opptatt med sitt eget åndelige liv, som vi ser av teksten her: «De
kom så til Kapernaum, og da Han var kommet inn i huset, spurte Han
dem: Hva var det dere snakket sammen om på veien? Men de tidde, for på veien hadde
de snakket med hverandre om hvem som var den største.» (v.33-34).
Men de tidde! Hvorfor det?
Jo, da møtte de sitt eget åndelige liv, så grelt det var! De innehadde
altså en åndelighet, de ikke kunne snakke med Jesus om! For den var
ikke av Ham, men av dem selv! Og da ser du, at de endte opp nettopp
som fariseerne og de skriftlærde! De ble noe i egne øyne – eller så
var det iallfall hva de higet etter, å bli store i egne og andres
øyne!
Jesus, deres Mester, hadde
nettopp informert dem om, at Han skulle bli slått i hjel – og mindre
kan du ikke bli gjort, enn at du er aktet så dårlig og så lavt, at
de slår deg i hjel. Som om du skulle være en orm! – som Han sier profetisk
i den velsignede Salme 22:7: «Men jeg er en orm og ikke et menneske,
jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk.»
E.K.
|
Men hvor befinner de seg hen nå? Jo hør!: «- på veien hadde
de snakket med hverandre om hvem som var den største.» Altså – hvem
av dem!
De så ikke hvor små de i
virkeligheten var! Små og forkomne!
Men nå skal vi forkynne
evangeliet, så selv en som du kan nå frem! En ting er jo dette forkomne
folket, som var ført på avveie av sine ledere, noe ganske annet var
det vel med Hans disipler? Tror du ikke det? Tror du ikke de kunne
stå frem for tronen, og si: «Men vi forkastet deg jo ikke, Jesus!»
Tror du det var det som berget dem? Og du, tror du det er din tro
som skal gi frelse som utbytte? Regner du med det? Eller har Herren
fått føre også deg slik at du sitter igjen med Han du tror på, alene?
Hør nå hva som står om disse
disiplene – som alle ville være den største – da fienden kom for å
arrestere Jesus! Mark 14:50-52: «Og alle forlot Ham og flyktet. En
ung mann som fulgte Ham, hadde kastet et linklede over nakne kroppen.
Og de grep ham. Men han slapp linkledet og flyktet naken bort.»
Sviktet de Jesus? Alle
forlot Ham, leste vi her! Hva skulle de stille seg frem for Gud med?
Der ble siste fliken av deres falske åndelighet revet av dem, som
linkledet rundt denne nakne unge mannen! Han flyktet naken bort, står
det – og det var ikke bare en ytre nakenhet det var tale om da. Det
var dødsstøtet for det gamle menneske i dem!
Og verre gikk det med ham
som hadde fremstilt seg som den fremste av dem – Peter. Ja, du kjenner
historien! Han ville inn i himmelen på sitt heltemot, sin totale overgivelse
til Jesus. Ja, du kan høre noen slike utsag iblant oss i dag også,
hvor overgitte til Jesus de er. Men hør du, hva som skulle få Ham
frem til målet – Jesus taler til ham om det i Luk 22:31-32: «Simon,
Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som
hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du
en gang omvender deg, så styrk dine brødre.»
Ikke Peters egen tro, for
det var en tro på seg selv, men den tro som var av Herren – troen
som midt i anfektelse og den dypeste tåke, ikke kan slippe Jesus!
Det var det Peter sto igjen
med nå! – med hva? Kan du svare på det? Ja, lever du sant med Herren,
så kan du det – nemlig med det som er av Jesus! Nå hadde ikke Peter
det – og heller ikke de andre disiplene – det i sin egen tro, eller
kunnskap og åndelighet, men alene i Jesus!
Ingen av dem besto prøven
– men hør du – for vi skulle jo forkynne evangeliet, ikke sant? Det
behøvde de heller ikke, for det var en annen som hadde bestått den
for dem!
Et sitat av en Luther-salme
til slutt: «Vår egen makt er intet verd, snart fikk vi banesåret.
Men én går frem i denne ferd, som Herren selv har kåret. Vil du Hans
navn få visst? Han heter Jesus Krist, den høvding for Guds hær, i
Ham kun frelse er. Han marken skal beholde!»
|
18 søndag
i treenighetstiden
