Jesus stiller stormen! Ja, Han gjør virkelig det! Hør hvor det stormer der ute, heter det i en av våre kjente sanger – men sannelig, det kan virkelig storme i vårt indre nå og da også, og noen er særlig kjent med mange slike stormer i livet!

   Noe meget viktig å merke seg her – før Jesus befalte og det ble blikk stille, mens det ennå var full storm, var Han om bord i båten. Faren var ikke først over da Han befalte stormen å vike, og den løyet – nei, det hadde aldri vært noen fare. Hadde de bare sett det! Men midt i stormen, da det knaket i skuta og vannet slo om bord, så de ikke ... Ja, hva var det de ikke så? Rettere er å spørre: Hvem var det de ikke så! De så ikke Jesus, på grunn av stormen! De så på den! De var opptatt med den!
   Ikke så underlig det, når en ser menneskelig på det. Det var jo en virkelig skremmende situasjon, og mange av disse var sjøfolk, fiskere, så de visste hvor farlig dette var. Men likevel refser Jesus dem for dette: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?» (v.40). Med andre ord: Trodde dere at jeg ville svikte dere? Trodde dere at jeg ville la dere gå under? Tror du virkelig det, at Jesus vil la deg gå under?
   Ja, det er enkelt å si det, når det er stille og alt går rolig i livet, men vi kjenner andre tider, og da skal det virkelig tillit til å holde fast! Men det står fast – Han vil aldri la deg gå under! Da ville Han ikke være den trofaste som gav løftet! Men det er Han, og Han kan ikke fornekte seg selv! Hans navn er dette underlige: Jeg er den jeg er! Som det heter om Jesus i Hebr 13:8: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.»

   Har dere ennå ikke tro? Noe av et spørsmål til dem, ikke sant? Dere er sammen med meg, og dere har sett hva jeg gjør og hørt hva jeg taler, og dere har ennå ikke tro?
   Det står noe alvorlig i siste verset av denne teksten vi skal se nærmere på. Det legger du kan hende ikke videre merke til, når du leser denne fortellingen. «De ble slått av stor frykt og sa seg imellom: Hvem er dette, siden både vinden og sjøen adlyder Ham?» (v.41).
   Hørte du spørsmålet deres? Hvem er dette? Hva hadde de trodd til da, kan vi jo spørre om! Hadde de ikke sett hvem Han virkelig var? Enn du? - har du sett hvem Jesus er? Har det virkelig gått opp for deg, hvem du har med å gjøre her? Å nei, dessverre, det går visst ikke noe snarere opp for oss enn for dem dengang, enda du har hørt det sunget ut av det såkalte juleevangeliet, år etter år: Han er Herren!
   Har det i det minste demret for deg? Mange har et forhold til Jesus, som den allmenreligiøse har til sin gud – nemlig en diffus forestilling om en opphøyet person der over oss, men hvem er Han? - nei, si det! Men Jesus er konkret der Han stiller seg frem for oss til åpenbaring. Denne person, dette mennesket, som ble født av en menneskelig mor i Betlehem, ble oppdratt i Nasaret som en del av familien, Jesus fra Nasaret, tømmermannens sønn – Han var, og Han er, Herren! Gud kommet i kjød! Ja, folket kalte Ham tømmermannens sønn, men Han var jo ikke det, som vi vet! Han var født av en kvinne som ennå ikke kjente mann! Han var altså den kvinnens ætt som allerede på fallets dag var lovet – Han som skulle knuse slangens hode. Og merk deg da, at allerede da ble Han forutsagt som kvinnens – kvinnens – ætt. Det er ikke likegyldig om man tror på jomfrufødselen eller ikke! - la ikke djevelen få fordunkle Jesus for deg!

   Ser du da hvem som er kommet hit for å hente deg hjem! Ser du da hvem som var villig til å betale den høye prisen for deg? Som han skriver i sangen Brorson: «Så steg du i vår jammer ned, Så dypt som ingen vet!»
   Nei, ingen vet! - men det vet vi, at det var så dypt at Han kunne fange opp den dypest falne!

E.K.

   Jeg skal nevne noe konkret, som virkelig skaper storm i en troendes indre – noe konkret jeg sjelden hører fremholdt i forkynnelsen, som om det var noen fare ved det – nemlig de synder som stadig gjentar seg! Kanskje denne ene bestemte synden du aldri har fått bukt med, og som selv etter så mange år som kristen, likesom kan dukke ut av ingensteds og kaste deg overende! Før du riktig hadde fått områdd deg sa du det? Før det hadde gått riktig opp for deg, hva som nå var iferd med å skje, hadde du blitt fanget inn av det, og så fulgte gjerningen, som siden rammer deg med en ubarmhjertig dom, for du vet at det var synd, og du har ingen unnskyldning!
   Da har du det virkelig vondt! Du er på kanten av den avgrunn, at du er iferd med å miste troen på at du virkelig er en kristen! Herre Jesus, hvordan kunne dette skje igjen?
   Da kjenner du deg virkelig igjen i Per Nordslettens sang: «Djevelen sier: Du er ikke så at nåden i Kristus deg tilhøre må.» Å ja, å ja, det er nok så altfor sant, slik som jeg har stelt meg nå igjen! Men hvordan fortsetter han i sangen, den godeste Per? - og det var en med erfaring. Jo, hør!: «- da roper det navnet: Men slik er dog jeg at jeg tar imot selv en synder som deg.»
   Trodde du virkelig at Han ville forlate båten, og overlate deg til deg selv i denne stormen? Trodde du Jesus var slik? Han som bærer navnet Trofast! Så hører også du Hans ord: «Hvorfor er du så redd? Har du ennå ikke tro?» Og så begynner denne velsignede solen å skinne mer og mer der inne igjen, og jage disse skyggene fra avgrunnen bort fra hjerte og sinn: Jesus er kommet for å frelse syndere! Og det blir blikk stille!
   Bedre kan ikke noe menneske ha det, enn når dette himmelske lyset skinner i mørket! Jeg er ikke et Guds barn fordi jeg er rettferdig i meg selv! - Jeg er ikke en kristen fordi jeg er hellig i meg selv! - Jeg er ikke et vitne fordi jeg er ren i meg selv! Nei, jeg er et Guds barn, en kristen og et vitne fordi jeg er blitt alt dette i Jesus! Gud være lovet! Så har jeg det i den fullkomne og er derfor fullkomment frelst! Som vi kan lese det i Hebr 7:25: «Derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem.»
   Dem som kommer til Gud – ikke ved egen rettferdighet, den som er av loven – men ved Ham! Ved Ham!
   Hør nå det igjen – Han forlater ikke båten! Han er ikke legen som gir deg opp på grunn av sykdommens utslag! Så lenge du vil komme til Ham er Han der! Du er ikke en som dyrker din sykdom! - du er ikke en som gleder deg i din sykdom! - du er en som lider! - og hør da Jesu herlige ord for hjelpeløse synderes ører: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt!» (Luk 5:31).
   Ja, det er faktisk Hans egne ord, og da har du å ta det til deg, vet du! Hans ord er så gjennomført sanne, om vi kan si det på den måten, at de skal bestå, når himmel og jord forgår! De kan altså ikke forgå! Hvorfor det? Fordi det er sannhet!

   Ja, tenk det, da de var nær ved å forgå av skrekk, lå Han og sov rolig! Stans nå for det! Han var kommet for dem, og de spør: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» (v.38).
   Hør det du personlig nå til sist: Dersom Han ikke brydde seg om du går under, da hadde Han overhodet ikke kommet til jord! Da hadde Han aldri latt sitt frelsesbudskap nå dine ører! Men nå har Han gjort det! Ta det med deg nå!