Og så er det videre i salmen nevnt en del ting som Herrens velsignelse bringer med seg - men vi stanser her ved det megetsigende uttrykk: «Salig er du, og det går deg vel.»
   Det er altså uttrykk for noe altomfattende. Det vil gjelde for alt i ditt liv - hele ditt liv! Kort og godt - det går deg vel!
   Men det er altså en forutsetning for dette! - det er ikke uten videre slik! - det er noe som må på plass for at dette skal være virkelighet!
   Dette høres jo svært lite evangelisk ut, men vi skal komme nærmere inn på det. Det nevnes særlig to ting her: Frykt for Herren, og å vandre på Hans veier. Disse er det som er gjenstand for denne Herrens velsignelse - disse er det som får høre fra Herrens eget ord at de er salige og at det går dem vel.

   Hvordan kommer så et menneske til å frykte Herren - og vi taler ikke om redsel nå, men denne forunderlige ærefrykt som går hånd i hånd med en glede og fred denne verden ikke kjenner og heller ikke kan gi. «Og sørg ikke, for glede i Herren er deres styrke!» kan vi lese i Neh 8:10. Hvordan kan jeg ha glede i Ham dersom jeg frykter Ham med redsel? Det blir en umulig kombinasjon, kan vi trygt si. Det er i trelldom under loven et menneske kan oppleve denne redselsfulle frykt for Herren. Du prøver, og prøver på ny, men det brister for deg igjen og igjen, og himmelen mørkner over deg - en slik uren skapning hører da ikke hjemme i himmelen, i Den Helliges nærhet - ja, Den Helliges favn. Du synder jo til og med, med vitende og vilje innimellom! Og så oppstår den frykten.
   Jeg tenker ikke da på dem som lever i et bevisstløst forhold til Guds lov, Guds vilje slik den kommer til uttrykk der - det går da rimelig greit! - men dem som er vakt ved denne lov - de som har begynt å se alvoret i dette å stå som en synder innfor Gud.
   Men hør du! Det er gudskjelov ikke den frykt det er tale om i en troendes forhold til Herren! Det er Hans godhet som har drevet deg til omvendelse (Rom 2:4), det er i sin nåde Han har åpenbart deg sin frelses vei, og dette har skapt et eget forhold til Ham. En kan ikke engang bruke ordet og begrepet ærefrykt i dette tilfelle, selv om det også er der, men denne frykt for Gud som en løskjøpt sjel, det vil si, en som skuer inn i Guds uendelige godhet og kjærlighet til mennesket, eier, kan i grunnen bare den som eier den definere.
   Det kan gjerne låte noe søtladent og sentimentalt for den utenforstående, men alt mellom den troende og Gud er kjærlighet - grunnet på det. Derfor kan ikke den troende uten videre synde, og leve i synd, og om det skjer - og det gjør det jo dessverre - så kjenner han på sorg over det, eller for å bruke et mer gammelmodig ord på det - bedrøvelse. Og også bedrøvelse over at en i det hele tatt er slik som en er - noe som kun oppveies av dette at en er antatt av Gud og elsket av Ham betingelsesløst, det vil si, uten grunn i meg!
   Her er vi inne på den frykten en troende har for Herren, en frykt som er ukjent for trellen. Om den frykt trellen lider under - for det er i sannhet en lidelse - skriver apostelen Johannes i sitt brev - 1 Joh 4:18: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.»
   Hvor møter du, og hvor ser du denne kjærlighet som driver frykten ut åpenbart? Jo, det vet jo en troende så inderlig vel - der på korsets tre! - der hvor stedfortrederen fra himmelen, Gud selv har tatt din plass.
   Da har vi vel slått ganske så klart fast, at denne frykt salmisten taler om her, er noe Herren selv legger inn i deg, ved åpenbaring - ja, det er altså en Guds gave.

   Det andre salmisten nevner som en forutsetning er at du vandrer på Hans veier. Så lenge evangeliet ikke er blitt åpenbart i et menneske, og sinnet derfor er fanget under loven - under lovens vilkår - ser en for seg mange veier en må vandre på, om en skal vandre rett for Herren. Lov og formaninger taler jo om så mange forskjellige ting - ja, har et bud for nærmest alt i livet ditt.

E.K.

   Mange lever jo her i den tro at det er kristendom, men det er i virkeligheten fariseisme, hvor en med og uten Guds hjelp, alt etter som søker å grunne sin egen rettferdighet - noe som viser seg klart i dette, at en ved dette strevet, denne årvåkenhet for egne feil og brister osv., har det håp at det skal føre til et stadig mer rettferdig og hellig liv. Og det kan nok lykkes langt på vei i det ytre, alt ettersom hvor sterke karakterer en har med å gjøre, men noen rettferdighet og hellighet for Gud er det langt fra! Det er tvert imot en forkastelse av evangeliet, og noe kjærlighetsforhold til Herren virker dette så visst ikke.

   Hva er da hemmeligheten her? Hvordan kan jeg arme syndige menneske vandre på alle Hans veier til en fullkommen tilfredshet for Ham - i rettferdighet og hellighet! Er det mulig? Ja, Herren selv har gjort det mulig! Han har gjort det mulig ved det Han forkynner oss i Ef 1:10: «- om en husholdning i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden.»
   Alt til ett! Dette er hva Han har gjort i Kristus! Alle Guds veier er samlet i Ham - Han som gikk på dem alle i fullkommen rettferdighet og hellighet, i en ubetinget kjærlighet til sin Far! Derfor står Han nå frem og forkynner oss i Joh 14:6: «Jeg er veien!»
   Nå er det bare en vei til Faderen, og den heter Jesus Kristus! Slik fremstiller apostelen Paulus sin tjeneste for Herren - det vil si, målet med den - i Kol 1,28: «Og Ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus.»
   Fullkomment i Kristus! Hør nå det! La det virkelig få trenge inn! - det er lyset fra himmelen! Den som har Jesus, har alle Guds veier! Du fremstår fullkommen for Ham! Ingenting å anklage deg for, min venn! Ingenting som ikke er oppfylt! Ingenting som ennå står tilbake! Gud er fullkomment tilfreds! - med deg! Kan du tro det? Vanskelig nok, skulle jeg tro - men nå skal du ikke lete etter troen i deg, for der finner du den ikke, du skal høre hva Ordet forkynner deg: Dette har Han gitt deg i sin Sønn! Dette er Guds usigelige gave til verdens syndere alle! Si meg hva ønsker du mer?

   Når dette er blitt forkynt en gang i en forsamling, kan gjerne alle slutte seg til og synes det er storveies - men når det blir to, tre, fire kvelder osv., nei, da kommer snart dette finurlige spørsmålet: Men hva med helliggjørelsen? Tror du det finnes noen annen helliggjørelse enn den som er gitt ved evangeliet? Tror du det er noe som helst annet som virker noen sann forbedring i ditt liv, enn at evangeliets herlighet står levende for deg? Da har du i tilfelle tatt grovt feil! Da er det du ser for deg et fata morgana, et bedrag, - du ser for deg det som allerede er gitt deg i Jesus Kristus, som noe fremtidig, noe kommende. Men det er ikke det, det er nettopp hva som allerede er gitt deg! Da Gud gav sin enbårne Sønn, som du leser det i Joh 3:16, da gav Han deg alt! Du trenger ikke mer! Det var det ene nødvendige!
   Og da ser vi forhåpentligvis at også det å vandre på Hans veier, er en Guds gave - du vandrer i tro til Ham, som har åpenbart seg for deg som din frelser.

   Du er salig! Du er velsignet!