«Han (David) sverget Herren en ed, han gav Jakobs Veldige et løfte!» leser vi her i salmen. (v.2). Men det har aldri behaget Gud det, at et syndig menneske gir Ham løfte om noe som helst, men heller bøyer seg for Gud og ber: Skje din vilje! Som vi kan lese om Jesus i Joh 2:24-25: «Men Jesus selv betrodde seg ikke til dem, fordi Han kjente alle, og fordi Han ikke trengte til at noen skulle vitne om et menneske. For selv visste Han hva som bodde i mennesket.»

   I Matt 5:33-37, taler Han og sier om dette: «Likeså har dere hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falsk ed, men holde for Herren de eder du har avlagt. Men jeg sier dere: Dere skal i det hele ikke sverge, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er Hans fotskammel, eller ved Jerusalem - for det er den store konges stad. Heller ikke skal du sverge ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hår hvitt eller sort. La deres tale være ja, ja - nei, nei! Det som er mer enn dette, er av det onde.»
   Vi kjenner jo også til Hans Nielsen Hauges ed: «Jeg har svoret Den Hellige Ånd troskap og Gud har hjulpet meg til å være mitt forsett tro!» Forstå det den som kan.
   Han kommer i hu at vi er støv, kan vi lese i Sal 103:14. Ja, Han vet hva som bor i mennesket. Han vet hva som bor i deg! Og merk deg ordet -- vet! Han vet det! Å du, hvor godt for den som er av sannheten å være seg det bevisst! - Herre du vet det jo! Men å, så urovekkende for den som har noe han vil skjule!
   David taler i Sal 139:1-5 «Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier. For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen. Bakfra og forfra omgir du meg, du legger din hånd på meg. osv.).

   David til tross for at han var en salvet konge og profet var altså ikke i samsvar med Herrens vilje i dette han beskriver i salmen vår her -- men Herren kom i hu at også David var støv. Å tro at man er noe mer i seg selv, og endatil så stor at man kan gi Gud løfter i den tro at man også kan oppfylle dem, det er hva Skriften i Sal 18:28 kaller «høye øyne!» Med andre ord overmot, som har sin grunn i tro på egen fortreffelighet.

   Mye av dette vi kan være vitne til i kristen sammenheng, mennesker som likesom kaster seg ut på både det ene og det andre i tro til Gud, som det gjerne kalles, men det er ofte ikke annet enn tro på sin egen tro på Gud, og altså ikke annet enn tro på sitt eget, til syvende og sist.
   Det jeg vil si deg er, at du skal få eie Guds tro! Den kommer til uttrykk gjennom hele Skriften! Hele Skriften er Guds tro! Det er denne tro du skal holde deg til! Forstå nå endelig dette rett! Når Herren sier: «Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut» (Joh 6:37), da er det ingen tvil i det!
   Da er det heller ingen tvil om at Han også vil handle i samsvar med det! Han vil ikke svikte sitt eget løfte! Det er du og jeg som svikter! Når Skriften vitner, at Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd - (1 Joh 1:7), da er det ingen tvil i det! Det er dette du har fått å holde deg til! Det er dette som er tro!
   I stedet fester vi gjerne blikket på oss selv, og ikke minst på vår egen tro, og tenker at det er slik vi skal styrke troen. Likesom en slik ta seg sammen og presse frem tro! Og når vi omsider segner under byrden av en slik kvasitro, fordi livet og de mange hendelser blir for tunge og kompliserte, da roper vi gjerne til Gud om at Han skal styrke denne vår tro, i stedet for å feste blikket på det Han har talt, og så overlate det hele til Ham! Hvile i Ham, kalles det. Det er jo dette Jesus er kommet for å gi deg, ikke sant?

E.K.

Du kjenner jo det velsignede ordet fra Matt 11:28: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Hvile!
   Det er en frukt av Hans ord! At du får feste blikket på hva Han har sagt! - hva Han tror, om du vil!
   Det er ikke du som skal bevege Gud ved din tro, men Han som skal bevege deg ved sin!

   David taler også i salmen her om et hvilested for Herren: «Reis deg, Herre, og kom til ditt hvilested,» skriver han i det åttende vers her. Men Herren trenger jo ingen hvile! Han er den alltid virksomme, som bærer alle ting ved sin krafts ord, som vi kan lese i Hebr 1:3. I Sal 121:4, uttrykkes det slik: «Se, Han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.»

   Det er ikke hvilested i den forstand det er tale om, men et sted Herren vil være til stede -- et sted Han kan nåes av oss -- et sted Han åpenbarer seg! Altså et bestemt sted Han lar sin Ånd hvile over, det vil si, bli værende over. Dette sted er nå ikke et ytre sted som ved templet i Jerusalem for eksempel, eller tabernaklet som de bar med seg i ørkenen -- paktens ark, som vi hører om her i salmen, med det er en levendegjørende ånd som åpenbarer seg i verden -- det er Jesus Kristus! En ånd som gir liv, skriver Paulus om Ham i 1 Kor 15:45.
   Men salighet! - Herren lar sin Ånd hvile over noe annet også i denne verden -- det skriver Peter om i sitt første brev - 1 Pet 4:14: «Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere.»
   Hviler over dere! Alltid tilstedeværende over dere!
   Nå er det jo ikke slik at dette kun er tilfelle de ganger du blir spottet for Kristi navns skyld, men da skal du være klar over det! Da skal du komme det i hu! Det er et trøstens ord fra apostelen dette, til den som opplever nettopp dette. Men Guds Ånd, Den Hellige Ånd, er alltid hos den troende, og da ikke bare hvilende over, men i den troende, ifølge 1 Kor 6:19: «Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud?»
   Som bor i dere! Der har altså Herren funnet et hvilested! Og det er også et hvilested som behager Ham! Forunderlig som det nå engang er for den som er av sannheten, og mang en gang må undre seg over at noen i det hele tatt vil bo med ham -- enn da si: I ham!
   Men det vil altså Herren!

   Og så har han et ønske og en bønn til Herren, David her: «La dine prester kle seg i rettferd og dine fromme rope med fryd!» (v.9).
   Ja, gid vi hadde prester kledd i rettferd, men det er dessverre for det meste tale om egenrettferdighet, og de taler til, det vil si, fører mennesker til egenrettferdighet. Men Herren vil sørge for prester til sin menighet, så lenge den befinner seg her på jord. Det vil si, mennesker som har fått den nådegave å utlegge Hans ord! Så vi kan stole på Ham! Ser du hva Han lover deg i sitt ord, ja, da vil du bli en som roper med fryd!
   Mye vil forstyrre oss her, men uansett hva vi ser og opplever -- Herrens løfte står fast! Sier ikke dette i noen stor tro jeg finner hos meg selv, men rett og slett fordi det er slik! Det er Herrens sannhet!
   Det er altså ikke min egen tro jeg har blikket festet på, når jeg nå sier dette, men på Herrens ord til meg -- og til deg!