Demas forlot meg!

2 Tim 4:9-11

   9 Skynd deg å komme til meg snart! 10 For Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden, og reiste til Tessalonika. Kreskens har dratt til Galatia, Titus til Dalmatia. 11 Bare Lukas er hos meg. Få tak i Markus og ta ham med deg, for han er til nytte for meg i tjenesten.

   Ikke så vanskelig å spore apostelens nød, sorg og smerte her – Demas forlot meg! Det følger en særlig smerte og sorg med dette, at en du har stått sammen med i striden, av en eller annen årsak likesom glir bort fra deg.
   Han fikk den nærværende verden kjær. Tenk kjær! Kjærlighet, det er noe som sitter i, og springer ut av hjertet! Han hadde altså sitt hjerte i verden – eller en kan si at hans hjertet var rettet på verden, ikke på Jesus. - selv om han nok en lang tid vandret sammen med Paulus i denne tilstand. Han forlot først Paulus i sitt hjerte. Hjertet ble kaldt og lukket for apostelen. Siden kom det til et åpenbart brudd, som apostelen vitner her. Og jeg må si jeg kjenner på noe sårt noe, når jeg tenker på denne lukketheten synden fører med seg. Jeg har selv opplevd mennesker jeg har hatt samkvem med, og plutselig opplever du en lukkethet hos vedkommende. Noe av fortroligheten blir borte, og du får etter hvert følelsen av å tale til en vegg. Så hardner det til, og det kommer til et åpenbart brudd.
   Demas forlot meg – det er som om du hører denne sårheten i det: «Skynd deg å komme til meg snart! For Demas forlot meg!» (v.9-10a), skriver han til Timoteus.  «-forlot meg, og reiste til Tessalonika.» Om du ikke hører hyrdens sorg i dette, må du være død!
   Her åpenbares altså den ånd som Demas etter hvert var besjelet av. Tessalonika var ved siden av Korint, Grekenlands betydeligste by – kulturens høyborg. Det som gjaldt for noe i menneskers øyne fra det høyeste til det laveste, det fant du der. Det var der det foregikk, med andre ord! Handel og kultur, som ikke nødvendigvis er noe galt i seg selv, men Demas fikk det kjær, så kjær at han forlot Paulus for dette. Paulus ble nemlig nå en forstyrrende faktor, for han forkynte som Johannes og Jesus – hele verden ligger i det onde, og: Kom Lots hustru i hu! Hun var nemlig Demas’ åndsfrende. Og jeg må spørre meg selv innfor Guds åsyn: Er hun min? – eller er hun i ferd med å bli min? Er jeg også pr. i dag i den åndelige tilstand, at jeg må fly til Jesus, fordi fienden – både den indre og den ytre blir meg for sterk? Spør, mens du ennå er på veien, Han som har den største omsorg for din sjel.
   Den gode hyrde, kalles Han! Han legger deg på hjertet å komme henne i hu! Det er nemlig noe aldeles forskrekkelig ute og går iblant oss i dag, nemlig denne forståelse av hva kjærlighet er. Her blandes det inn en menneskelig kjærlighet, sentimental og søtladen. Også her er vi smittet av verden. At kjærlighet også anvender tukt er noe nærmest uforståelig og forkastelig for vår tids mennesker.
   Nåde tales det om som om nåde kun kommer til oss som trøst. Det er hva Gud fremfor alt ønsker, å trøste oss, men kommer det ikke også til oss gjennom tukt og formaninger, når det er nødvendig? Hvis Herrens tukt og formaninger ikke er nåde, eller har sitt utspring i Hans nåde, hva er det da? «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg,» kan vi lese i Åp 3:19.
   Er det ikke i sin nåde Han gjør det? Og hvorfor denne tukt? Jo, «- for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden,» står det i 1 Kor 11:32.
   Verden er fordømt – den er som en dødsdømt forbryter, som sitter fengslet og venter på at dommen skal bli eksekvert. Dommen er allerede felt! Den er uforanderlig!
   Denne verden fikk Demas kjær, og ble en del av. Hva med deg? Er du i ferd med å gi ditt hjerte til verden?

   Guds ord kommer som nevnt også til oss i tukt og formaning. Dette ser jeg så alvorlig, at glemmer vi dette, bør vi heller slutte å forkynne, så steinene kan få rope i stedet.
   Det står i Skriften om noen som skal rope på steinene, at de må falle over dem og skjule dem for Ham som sitter på tronen. Vi er ikke samlet her for å ha det hyggelig sammen, eller for å høre menneskelig interessante utleggelser av Guds ord, men for å høre hva redningen er – for det er nemlig noe å bli berget fra, nemlig den kommende vredes dom, og det er rimelig tydelig at veene er begynt og at Herrens dag nærmer seg snart.

E.K.

   Luther sier dette berømte, at om han visste dommedag kom i morgen, så ville han likevel plante et tre i dag. Det er et sunt syn, men grav bare ikke hjertet ned i hagen! – slå ikke teltpluggene altfor faste!
   Demas forlot meg, skriver Paulus. Meg! Hvem forlot han i virkeligheten da? Jo, Herren svarer på det, når Han taler om sine apostler i Luk 10:16: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster Ham som har sendt meg.»
   Her ser du hvem Demas forlot, da han forlot Paulus. Hva med kristenhetens forhold til Paulus’ forkynnelse i dag? Hvor stor del av kristenheten er enig med ham i synet på kvinnelige hyrder for eksempel? Hør Jesu ord igjen: «Den som hører dere, hører meg!» Likevel ber de om Herrens velsignelse!
   Paulus var ett med det budskapet han forkynte, slik at å forlate Paulus var ett og det samme som å forlate det budskap han forkynte. Det er noe å legge seg på hjerte i dag – for Paulus sitt budskap var ikke hans eget, han hadde det ikke fra noe menneske, skriver han, men fra Herren.
   Du behøver ikke gjennomgå et teologisk studium for å forstå det. Det står nettopp slik! Den som fornekter det, han må være som en hedning for deg, om han så kaller seg en biskop aldri så mye. Han er åpenbart valgt, nettopp av mennesker, og ikke av Gud.
   Når Peter for eksempel – som også var apostel – taler om underdaningsspørsmålet og formaner kvinnene i menigheten, da henviser han til de hellige kvinner i tidligere tider, og holder frem som eksempel en kvinne som levde flere tusen år før ham – nemlig Sara! Det er altså ikke noe tidsbestemt, men eviggyldig! «Den som hører dere, hører meg!»

   Er du klar over hva du er utsatt for, når du hører Guds ord? Demas kunne ikke lenger tåle denne tale. Å, han ble så urolig av denne Paulus, som var så lite romslig. Det stakk i hjertet, og han gjorde det mest tragiske av alt som kan skje under Guds ords hørelse – han begynte å lukke seg til. Paulus’ budskap til frelse og utfrielse, selve sannheten åpenbart fra himmelens Gud, ble etter hvert som perler for svin for Demas. Hjertet som var tiltenkt å være tempel for Den Hellige Ånd, ble en lukket festning mot Gud – en knyttneve! Stans noe for det – ditt innerste, en knyttneve imot Gud!
   Et ord fra Jesu rettergang i den forbindelse - Matt 26:67: «Da spyttet de Ham i ansiktet og slo Ham med knyttneven. Andre slo Ham med stokker,» Ja, det går den veien! Jesus er ikke som en man forblir likegyldig til. Han er enten til fall eller oppreisning! Enten eller! Frelse eller dom! Derfor er Han også gjenstand for bare to ting fra menneskets side – hat eller kjærlighet, aldri likegyldighet! Hvor er så du? Er Jesus ditt liv, eller er Han en forstyrrende faktor i ditt liv?
   Jeg spør deg ikke, hvor klart du kan definere ditt forhold til Ham, utfra hva du finner i deg selv, men kan du være med på denne enkle, men sterke, sangstrofe: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!?
   Du, i himmelen synger de en sang. Vet du hva den sangen dreier seg om? Din frelse! Hva sier det deg? Kan du tenke deg det, at himmelens engler gleder seg – føler glede altså, så de må synge om det – at det er tilveiebrakt frelse for deg?
   Spør du om hva kjærlighet er for noe? Om noen bryr seg om en slik en som deg – din sjel? Å du, hvor lite vi ser og forstår i denne verdens mulm og mørke, men Gud ikke bare har, men er kjærlighet! Og spør du etter beviset, så se på Golgata!
   Det var dette Demas forlot, da han forlot Paulus! – og dette er hva som holdes frem for deg som en fri og uforskyldt gave også i denne stund! Det er ferdig! «Vårt påskelam er slaktet,» skriver Paulus i 1 Kor 5:7.