|
Det er av og til jeg virkelig må innse, erkjenne
og bekjenne: Å du, hvor død jeg er i meg selv, så treg og uvillig
til det som har med Gud å gjøre.
Ja visst kan jeg gjøre en
del såkalte kristelige handlinger, arbeide for en sak osv., det går
jo greit vanligvis, men det får jo verdslige folk til også på de felt
de har noen interesse eller utbytte av. Men når det gjelder dette
å ikke først og fremst gjøre, men være slik som Gud
vil. Bare tenk på dette med å alltid ha den rette holdning til mine
medmennesker, hvem de så er. Alle mine medmennesker! – og ikke
bare de jeg synes er rimelige.
Du skal elske, sier
Ordet! Det å gå omkring og være utøvende kristen i alle deler, det
er en trang tilværelse. Er det noe du blir trett av, så er det dette
å skulle være åndelig til enhver tid. Og med trett da, mener jeg ikke
bare lei av, men rett og slett psykisk trett.
Det er nå en ting at en makter
så lite å gjøre og være, men en makter heller ikke å
se. Du kan lese Guds ord og det går ikke opp for deg, hva som
står skrevet. Det blir bare tørre bokstaver. Du kommer likesom ikke
inn i det.
Nå er det mange som ville
si: Men evangeliet er da kjent nok, hva er egentlig problemet her?
Men det er bare det at evangeliet ikke bare skal være en teoretisk
kunnskap i hodet, men varme hjertet og gi det liv. Da opplever en
det som Ordet også forkynner – at en i seg selv er død og kan
ingenting ta, men må få alt gitt.
Det er en erfaring som ikke
smaker oss, men som er helt nødvendig, om en skal bli bevart i nåden
– der hvor en overlater det helt og holdent til Gud å føre an. Er vi uten
tukt – ja, da er vi også uekte barn vitner apostelen i Hebr 12:8.
De får vokse fritt, uten beskjærelse. Men så taler de også om nåden
bare i bisetninger – om de i det hele tatt bryr seg med det. Den er
for dem ikke hovedsak! At Gud har sonet deres synder som et blodig
offer på jord, har de da ikke noe problem med å forstå tydeligvis.
Men så leser vi om disse
her i teksten: «Men enda Han hadde gjort så mange tegn for deres øyne,
trodde de ikke på Ham.» (v.37). Og Han hadde også talt til dem, så
de må si, som vi leser det i Joh 7:46: «Aldri har noe menneske talt
slik som denne mann!» Likevel trodde de fleste ikke på Ham!
En skriver om dette, at et
vantroende menneske, mangler en sans. Du kjenner ikke blomstens duft
uten luktesansen, eller honningens søthet uten smakssansen,
sier han. Slik er det også med det naturlige menneske overfor Jesus
– det ser Ham rett og slett ikke. Ved juletider kan fortsatt kirkene
fylles opp av festkledde mennesker, men hvor mange kommer til tro
på det de hører til frelse?
Han står rett foran oss også,
som Han sto fremfor dem og sa – ja, ropte og sa, står det!: «Den som
tror på meg, tror ikke på meg, men på Ham som har sendt meg. Og den
som ser meg, ser Ham som har sendt meg.» (v.44-45).
Det var kallet til dem,
og så står det videre: «Om noen hører mine
ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke
kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.» (v.47).
Si meg, du som er her i
kveld - er du kommet forbi det stadiet, da du må høre
om Jesus på dette viset? Da skal jeg fortelle deg en sannhet:
Da er du kommet for langt!
Det er noe som heter kallets
dag, da du på en særlig måte får anledningen. Hva om Jesus går bort
og skjuler seg for deg, som vi hørte om i teksten vår? Hvem skal da
frelse deg? Finnes det noen andre som har gjort soning for dine synder?
Er det noen annen som kan tale din sak på den siste dag? Vil Gud kunne
godta noen annen eller noe annet? Dette er ting du og jeg må overveie
nøye, om vi har tenkt oss til himmelen, og ikke bli stående her til
dommen. Er det på den dagen noen nytte i å vise til ditt kristenliv
– det var jo Jesu liv du fikk å klynge deg til og regne med! Hva med
nådegaver? – vil det forslå for dommeren? – eller virksomhet du har
vært med på? Er det på den dagen nok, at du har sluttet med dette
og begynt med hint? Vil ikke Gud spørre etter en eneste ting? Er det
ikke klar nok tale til oss dette med Han som gikk igjennom Egypt,
og sa: «Når jeg ser blodet vil jeg gå forbi?» Forbi med min
dødsdom!
Tror du ikke virkelig det,
at blodet er nok? Hvorfor skjeler du stadig etter så mye annet?
E.K.
|
Ja, jeg er også skyldig her, men nå prøver jeg å peke på det
både for meg selv og dere: Blodet er nok! Og Guds ord går så
langt at det sier: Dersom du får leve i denne tro, vil det bli åpenbart
underlige ting for tronen en dag - ting som du ikke visste om! Ting
du har gjort for meg, vil Herren si – og du vil svare: Herre, når
gjorde jeg dette? «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra
hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om
den Ånd de skulle få, de som trodde på Ham.» (Joh 7:38-39a).
«Om noen hører mine ord og ikke tar
vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke kommet for å
dømme verden, men for å frelse verden,» sier Han her. (v.47).
Hører du hvor klart Jesus
peker på sin gjerning her? Både hvorfor Han er kommet, og også hva
Han ikke er kommet for! Jeg er ikke kommet for å dømme verden!
Og så helt og fullt gjelder det, at selv om du ikke tar vare på Hans
ord, så dømmer ikke Han deg. Det å dømme lå nemlig utenfor
Hans område – Han var kommet for å frelse!
Om ikke du og jeg får se
Jesus slik, hvordan i all verden har vi da tenkt å nå frem? At Han
ikke vil dømme oss for våre synder, men selv lot seg dømme for dem
alle sammen, det er jo vår eneste redning. Men den som vender seg
bort fra Jesus, enten det er på grunn av syndens og verdens fristelser,
eller det er for å snekre seg en egen stige til himmelen, har likevel
det som dømmer ham. De ord Jesus har talt! Du har ikke trodd Hans
ord, og derfor gikk du heller ikke inn gjennom porten. Derfor kan
Jesus si et annet sted - Joh 9:39: «Til dom er jeg kommet til denne
verden, for at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde.»
Lyset skinte i mørket – se
her er porten til Guds rike - men mørket tok ikke imot det!
Guds ord deler menneskeheten
opp i to kategorier: Lysets barn og mørkets barn. Og
hvordan blir en så lysets barn? Det er jo det springende punkt! –
hvordan går jeg over denne grensen? Ja, da må du vel stå tidlig opp
og gå sent til sengs? Det krever vel noe av en innsats? Ikke så
rent lite heller?
Jesus sier oss det her: «Tro
på lyset mens dere har lyset, så dere kan bli lysets barn!» (v.36).
Lysets barn blir vi altså ved tro på lyset. Ved tro på Ham!
Jesus åpenbarer en hemmelighet om sin person her i teksten: «Den som
tror på meg, tror ikke på meg, men på Ham som har sendt meg.» (v.44).
Hvordan da? Jo, for Jesus
er den Gud har vitnet om og gitt løfte om gjennom hele historien,
like fra fallets dag av! Han er oppfyllelsen av Guds ord, Guds
profetier, Guds løfter. Derfor sier Jesus: Den som tror på
meg, tror Gud, som har vitnet om meg.
Hos profeten Sakarias - Sak
3:9, står det: «For se, den steinen jeg har lagt foran Josva - på
denne ene steinen er sju øyne rettet! Se, jeg skjærer ut på den de
tegn den skal ha, sier Herren, hærskarenes Gud. Og jeg tar dette landets
misgjerning bort på én dag.»
«Se,
jeg skjærer ut på den -» Det var alle profetiene, forutsigelsene,
forbildene som altså stemte på Jesus. Derfor – altså på denne grunn
– og ikke dine tanker og følelser, men på Guds ords grunn, skal du
ha en sikker fortrøstning om, at Han er den som skulle komme
og gjøre din sak god med Gud.
|
Kristi
åpenbaringsdag
