Født etter løftet!

1 Mos 21:1-12

   1 Herren så til Sara som Han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara slik Han hadde lovt. 2 Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder, til fastsatt tid som Gud hadde talt til ham om. 3 Og sønnen som Abraham hadde fått, som Sara hadde født ham, gav han navnet Isak. 4 Abraham omskar Isak, sin sønn, da gutten var åtte dager gammel, slik Gud hadde befalt ham. 5 Abraham var hundre år gammel da han fikk sin sønn Isak. 6 Da sa Sara: Gud har gjort det så jeg må le! Alle som hører dette, vil le med meg. 7 Og hun sa: Hvem skulle ha sagt til Abraham at Sara skulle gi småbarn bryst! Og så har jeg født ham en sønn i hans høye alder. 8 Gutten vokste og ble avvent, og Abraham gjorde et stort gjestebud den dag Isak var avvent. 9 Men Sara så at sønnen som egypterkvinnen Hagar hadde født Abraham, spottet, 10 og hun sa til Abraham: Driv ut denne trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke arve med min sønn, med Isak. 11 Dette gjorde Abraham meget ondt for sønnens skyld. 12 Men Gud sa til Abraham: La det ikke gjøre deg ondt for guttens skyld eller for din trellkvinnes skyld! Lyd Sara i alt det hun sier deg. For i Isak skal det nevnes deg en ætt.

   Dette er en av de mest kjente historiene fra Skriften, og hør hvor fint den begynner, den drar oppmerksomheten mot det du skal se og være opptatt av: «Herren så til Sara som Han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara slik Han hadde lovt. Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder, til fastsatt tid som Gud hadde talt til ham om.» (v.1-2). Ser du? - Han svikter ikke sine løfter!
   Gud – Han som er trofast selv om vi er troløse, som Paulus skriver i 2 Tim 2:13.
   Da mennesket falt i synd, det vil si, i ulydighet mot Han som er sannheten og taler sannhet, ble det drevet ut av Paradis. Det var ikke rom for det der lenger for det var blitt noe annet enn hva det var fra Skaperens hånd. Noe annet! Ingen hyggelig sannhet, men altså sannhet!
   Du hører dette: Vi er skapt i Guds bilde - og så gjør vi oss selv høye på det. Nei, vi ble noe annet i fallet! Det er det naturlige menneske. Derfor må det en ny fødsel til!
   Og Gud satte kjeruber med luende sverd til å vokte veien til livets tre. Livets tre! Det var hva mennesket mistet i fallet – livet! Så det er ganske så radikalt dette! Vi er ikke i stand til å finne veien til livets tre. Den er voktet. Bare Herren selv kan gi oss det vi må ha for å unngå disse luende sverd.
   Men det er noe som gjør denne porten så trang, nemlig alt det vi tilegnet oss i fallet – det kommer ikke inn!
   Du som strever med dette å bli en kristen – for ikke å si, en skikkelig kristen. Når du kommer hjem, så ta en nål og forsøk å komme gjennom nåløyet. Jeg tenker du vil gi opp bare ved et blikk på den!
   I kristen sammenheng kan du høre mange stå frem og vitne om hvordan de ordnet den saken. Det er ikke sant! For mennesker er det umulig, sier Jesus.
   Ismael - denne trellkvinnens sønn - var en frukt av vantroen, en frukt av Abrahams synd. Nå var det kommet en inn i huset som i virkeligheten ikke hørte til der, men var der imot Guds vilje.  Han var født av manns vilje, kjøds vilje og ikke av Gud.
   En slik Hagar i vår tid, som det er stor tro på skal kunne føde barn for Gud, er menneskets vilje. Dersom du vil -. Men det blir født en trell. Og selv tror trellen at han har en soleklar rett i huset – Jeg vil jo høre til her!

   «Men Sara så at sønnen som egypterkvinnen Hagar hadde født Abraham, spottet.» (v.9).
   Han forsto nok at det var noe særskilt med Isak, noe han selv ikke hadde del i, og følte seg nok truet av han - sin posisjon.
   Jesus taler i Joh 10:1, om disse som går inn gjennom porten, i motsetning til disse som har kløvet over annetsteds: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som ikke går inn i fårekveen gjennom døren, men stiger over et annet sted, han er en tyv og en røver.»
   Fariseerne, de skriftlærde, presteskapet i Israel, de var hele bunten slike som hadde kløvet over annetsteds. Deres lære viste jo den veien!
   I dag er dette gjort veldig enkelt – det er bare å rekke opp en hånd, eller ta en beslutning. Men tror du det er den trange port Jesus talte om? Nei, du blir en Ismael.
   Så rigger Ismael seg til i huset, og trives godt med å være der, inntil det plutselig dukker opp en, som har noe å vitne om, en som taler om å være født av Gud, om å være frikjøpt, om å kjenne Jesus av hjerte! Da blir det trangt for Ismael, og han blir urolig. Og så begynner han å gå til motangrep – han spotter!
   Sara så at Ismael spottet, leste vi. Er det noen Sara’er i menigheten i dag som ser denne spottende ånd?
   Han føler sin stilling truet, Ismael, av denne tale om noe han selv ikke kjenner til. Så lenge det er tale om arbeidet, virksomheten, alt det vi skal være og gjøre, da er han i slaget, men når det blir tale om hemmeligheten i evangeliet, blir han urolig, og så vokser det frem et hat mot disse som gleder seg i dette.

E.K.

   Du, det eneste håp for menighetens Ismael’er, er at lasset han drar på blir for tungt for ham, for så lenge Ismael makter å dra lasset, drar han. Derfor er denne veien som Guds ord kaller religiøsitet, satt i system, den farligste vei et menneske kan komme inn på.

   Paulus skriver i Gal 4:24 - og legg merke til det: «I dette ligger en dypere mening. For disse kvinner er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom. Dette er Hagar.» Født til trelldom! Det har altså med fødselen å gjøre! Hvem som fødte deg! Hagars barn – de som har gått utenom nåløyet – utenom porten, den trange – utenom veien, den smale! Og fordi de er av verden, tror de på verdens vis, og fører med seg ting inn i huset som ikke hører til der både i lære, det vil si, i dypet, altså i bunn og grunn, og i det ytre, som en følge av det! De forstår ikke at de befinner seg i et guddommelig rike, hvor bare Gud kan føde og virke til liv!
   Forskjellen er at Ismael har tatt seg inn i huset uten noe ord fra Herren, mens for Isak har Herren selv lukket opp. Å, måtte vi få komme til klarhet her, for hør hva Sara sier: «For trellkvinnens sønn skal ikke arve med min sønn, med Isak.» (v.10b).
   Dette gikk ikke opp for Ismael før dagen kom, og han fikk høre: Du må ut! Først da ble det klart for ham, at han ikke hadde noen arverett. Arverett er noe du er født til!
   Mange trenger på, mange strider for å komme inn, men de vil ikke høre om Veien! Derfor strider de også forgjeves, som Jesus sier i Luk 13:24.

   Hva var det Isak fikk se? Hans far Abraham sier noe på Moria berg, der de var for å ofre til Herren – Isak spør hvor lammet til ofring er? Og Abraham svarte - 1 Mos 22:8: «Gud vil selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!»

   Har du hørt hva profeten Sakarja forkynner i Sak 9:9: «Se, din konge kommer til deg.» Han kommer til deg! Det er rette rekkefølge! Og så ser vi denne profeti oppfylt, når Jesus rir inn i Jerusalem. Ser du det? Han kom til Jerusalem, som Han hadde lovt ved profeten, men det syntes ikke om fremtoningen. Han var ikke stor nok, god nok for dem, og det ble dem til evig fortapelse! For som Jesus sier i Luk 7:23: «- og salig er den som ikke tar anstøt av meg.»
   Også gjennom dette skilte Han sauene fra geitene!

   Du sitter med Bibelen i hånden, hører forkynnelsen – hvordan kan du da komme på den tanken at du kommer til Gud? Ser du ikke, at det er Han som kommer til deg? Og så forkynner Han: Du må – du må – du må -? Nei, Lammet har vunnet, Blodet har runnet, Amen! Halleluja!

   «Abraham gjorde et stort gjestebud den dag Isak var avvent,» leser vi her. (v.8). Det kunne ikke Ismael bære, og han spottet. Men slik har Gud gjort det – Isak er sønnen! Som vi leser i Gal 3:7: «Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn.»
   Vi spør: Hvordan kom Isak til tro på at han var rett arving? Jo, ved det budskap han hørte fra sine foreldre! De forkynte evangeliet for ham, kan vi si.
   Ved hva kommer du til tro på at du er rett arving? Svaret er opplagt, ikke sant?
   Men hele presteskapet i Israel som forkynte lovens vei til frelse, var åndelige Ismaelitter. De kalte seg Israelitter, men det var de ikke! - bare i det yre, etter kjødet, men ikke av hjerte!
   Men det står også om de stille i landet. Ja, slik blir det med dem som har gått gjennom den trange porten – de blir ikke brammende, men nettopp de stille i landet, en ydmyk ånd. De har ingen egen fortjeneste, men har fått alt for intet, ingenting eget å rose seg av eller fare med – ikke annet å håpe på, og feste lit til, enn noe utenfor dem selv, nemlig dette lam som Herren lot slakte i deres sted – i ditt sted!