|
«Hvor
lenge vil dere halte til begge sider?» (v.21).
Dette er et ord som rammer meg ganske tungt, der jeg
står overfor det. Eller er du til stede nå som aldri noen sinne kjenner
deg igjen i dette? Ja, det er de som mener at de ikke rammes av loven
– men da er du blitt hva man vel kan kalle dobbelt blind.
Hvor lenge? Det hadde gått en lang periode i
israelsfolket forut for dette - de hadde så smått begynt å legge øret
til andre røster. Bare svakt til å begynne med, slik er det når forkynnelsen
har vært klar og rett gjennom lange tider. Det skjer ikke et fall slik
over natten - ikke slik at det er synlig, men likevel har fallet faktisk
skjedd, det er bare ennå i det skjulte. Man har så smått begynt å lytte
til andre røster, og så begynner en å halte. Åndelig
halt!
Til å begynne med er det gjerne så svakt at ingen registrerer
det - men det er den lille surdeigen, som apostelen taler om, som etter
hvert gjennomsyrer hele deigen. (1 Kor 5:6; Gal 5:9).
Etter en stund begynner det å bli mer synlig for alle
og enhver, men da er skaden allerede så stor, at de fleste ikke bryr seg.
Det er en gift dette, vet du. Det som fører mennesker
bort fra Guds vei, det må jo stamme fra avgrunnen! - Og hvor
langt det er kommet i vår kirke og forsamlinger, det kan du lese av hvor
mange av presteskap og menighetslemmer som ikke
tror at det finnes noen avgrunn i det hele tatt!
Er de da i tilfelle prester for den Gud som ga oss Bibelen?
Men folket fortsetter å gå og høre på disse, og drar
så dom ned over seg selv også.
De fremstår som dette målløse
israrlsfolket vi leser om her, hvorav ingen kunne svare på profetens
spørsmål. Det var ikke åndelig lys igjen i dem.
Dette
er ikke den vei Skriften anviser.
Hebreerbrevets forfatter skriver: «La deres føtter gå
på rette veier, så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet.» (Hebr 12:13).
Hør hvordan det var blitt med israelsfolket her: «Da
trådte Elias frem for alt folket og sa: Hvor lenge vil dere halte til
begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg Ham! Og dersom Ba'al
er det, så følg ham! Men folket svarte ham ikke ett ord.»
(v.21).
Ikke et ord! - De forholdt seg tause.
Dette var Guds folk! Der sto profeten foran dem og minnet
dem på deres fall, og de ymtet ikke et ord. Og det var ikke dette, at
de slo seg for munnen, som det heter, og erkjente skyld, men det var denne
ulmende og inderlige misnøye med ham som sto der og konfronterte dem med
deres fall. Det var likesom så mye enklere og behagelig å
følge Ba'al. Så mørkt blir det når Guds ord
blir satt til sides.
Jeg
må tenke på Jesu beretning om denne som var kommet inn i bryllupssalen
- altså inn blant Guds folk - uten bryllupskledning - han får spørsmålet
fra husets herre, som gikk omkring og så på gjestene: «Venn, hvordan er
du kommet inn her uten bryllupsklær?» - Og også om ham står det: «Men han
tidde.» (Matt 22:12).
Han hadde ikke tatt sin halting på alvor, men hadde
tillatt seg å halte. - Derfor satt han nå der uten bryllupsklær, uten
rett til å være der, uten rett til adgang! Han hadde ikke noe å si, men
i hans hjerte rørte de tankene seg som alltid finnes hos slike mennesker:
«Du får godta meg som jeg er! - Jeg er vel bra nok! - Min kristendomsutøvelse
står da vel ikke tilbake for de andres her! osv. - Jeg har da vel ikke
bruk for noen særlig bryllupsdrakt!»
Han
kunne ikke ha tatt mer feil, men det gikk først til fulle opp for ham,
der han lå utenfor i mørket, bundet på hender og føtter. - Der de gråter
og skjærer tenner - men forgjeves! - Evig for sent! Det kom aldri noen
og løsnet på tauene!
Hvor
alvorlig haltingen er blitt, vises blant annet på, at et menneske ikke
frykter for et Guds ord som dette, men lik så mange av kirkens prester,
som midt imot Jesu eget ord, som vi her leser sammen, hevder at noe slikt
sted, noe slikt mørke, ikke finnes. Er det alvorlig?
Min
kristendomsutøvelse - og dessuten; - dette som vi hører så mye av i dag:
Jeg er jo skapt i Guds bilde! (som om det i seg
selv ga adgang til Guds rike!) - det var den drakten han mente måtte holde.
- Og fordi han hadde blikket rettet mot seg selv, sin egen religiøsitet
og åndelighet, samtidig som han var under innflytelse av en falsk forkynnelse,
som ikke pekte på umuligheten, nettopp for en rik, det vil si, en som
har noe i seg selv, å komme gjennom nåløyet. - Derfor så han aldri noe
behov for noen annen drakt, enn sin egen. Den trengte bare litt lapping
her og litt flikking der - ingen er jo fullkomne! - men
en helt ny og annen drakt! - Nei, hva skulle
det være godt for?
|
Du
som er her nå - hvilken drakt er du blitt fornøyd med? - Eller kanskje
du slett ikke er fornøyd, men holder på å sy og arbeide?
Er den ikke underlig den drakten vi prøver å sy sammen
- vi har ikke mer enn fått sydd igjen et lite hull vi ble obs på, så oppstår
det plutselig en stor revne, så revner den plutselig i andre siden, og
så i ryggen osv., og så begynner det å gå opp for oss - materialet er
jo helt råttent!
Forhåpentligvis begynner det å gå opp for oss i tide,
før vi en dag står der fremfor Ham som har øyne som ildsluer, som avslører
alt vårt skuespill.
Nei,
det har skjedd én - én eneste - kristendomsutøvelse (gjerning) på jord,
som fører gjennom nåløyet, og det er ikke vår egen, men Jesu!
Du
så hvor forgjeves de hinket rundt alteret og påkalte Ba'al
disse falske profetene - og det er alltid disse store faktene som følger
disse, for de må likesom få til noe og blåse opp noe for at deres gud
skal høre dem.
Og
så ser vi hvordan Elias trår frem og påkaller Guds navn! Det er det Skriften
holder frem for oss: «Hver den som påkaller Hans navn!» (Rom 10:13). Den
som ber om Hans frelse, den som ber om Hans drakt å skjule seg i - for
Jesus levde ikke Gud til ære i samsvar med lovens krav, for å vise oss
hvordan det skulle gjøres, men i vårt sted - som vår stedfortreder! Og
da spørs det om vi halter, i forhold til dette budskapet!
Du
sier du regner med Jesus til frelse, men regner du også mer og mindre
bevisst med ditt eget i tillegg? - Hvor god kristen duer blitt!
- Eller er det virkelig Jesus alene?
Kanskje du vil si: Ja, jeg vil gjerne regne med Jesus
alene, og jeg vet at det er rett, men så opplever jeg, at mitt eget blander
seg inn hele tiden, og så ser jeg på meg selv.
Ja, men du dømmer jo dette! - Og så bærer du det frem
som den synd det i virkeligheten er. Du har forlatelse for synd! Jesus
bar på korset all verdens synd, også den religiøse, og Hans rettferdighet
skjuler all vår skrøpelighet!
Da
Elias påkalte Israels Guds navn, så slo ilden ned, fortærte alt som var
lagt på alteret - til og med veden og steinene og jorden, og slikket opp
vannet som var i grøften! «Jesu, Hans Sønns blod, renser oss fra all synd!» (1
Joh 1:7).
Det eneste du blir stående igjen med der, det
er det som er av Gud. Alt det andre, nå ser du dets sanne
vesen - det er aske og støv! Det var møtet med Den Hellige
som åpenbarte det! Jesus er den som døper med Den Hellige
Ånd og ild, som vi kan lese i Matt 3:11 og Luk 3:16.
Slik var det for meg den gang denne ild falt, jeg ble
stående igjen med Jesus alene - og siden opplever jeg at denne ild
alltid vil fortære det i mitt åndelige liv, som ikke er av
Gud.
Det var dette som skjedde, da Jesus utåndet på korsets
tre! - kan du ikke se det? Det er på dette grunnlag du skal få påkalle
Hans navn. Det har vært en her på jord, og fortært og slikket opp all
synd - som også Johannes vitner om det i sitt brev: «Og hvis noen synder,
har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han
er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for
hele verdens.» (1 Joh 2:1-2).
Er det da noe tilbake, som Han ikke har «fortært?»
«Å
byrde som på deg var kast, All verdens
skam og last! Så sank du i vår jammer ned Så dypt som
ingen vet.»
Dette
er ikke forkynt deg for at du skal synes synd på Jesus - Han gjorde dette
villig Han, om enn med gru - det er forkynt deg for at du skal tro på
Ham, sette din lit til Ham, regne med Hans gjerning i stedet for din
egen. Det er nemlig hva dette budskapet virker, der hvor det blir hørt.
Det er nemlig sannheten som blir forkynt, og i det øyeblikk det bare begynner
å gå opp for ditt hjerte, at det er sannheten du hører, når du hører om
Jesu stedfortredende gjerning: «Dette har jeg gjort for deg!»
- da begynner du også å smake kraften av det! - Du blir glad, du får fred
med Gud - ja, vi kan si: Du får kraft til å tro det.
Dette virker Guds Ånd overalt hvor Han ikke blir avvist.
Elias behøvde ikke å rope lenge! - Det behøver ikke
du heller - Han hørte deg første gang!
|
Sankthansdag
/Jonsok
