Det er flere måter å henvende seg til Gud på - en av dem er den vi møter i salmen her - lovprisning. Men det er en ting som er viktig i den sammenheng - som med alt i vårt forhold til Gud - dette er ikke noe som må manes frem, det må springe ut av sannhets erkjennelse. Det er ingen gagn i å lovprise Gud for Hans miskunnhet og barmhjertighet for eksempel, dersom dette ikke er ditt hjertes overbevisning - at Han virkelig er slik. Da blir det jo bare hykleri. Noe lovsang og lovprisning i dagens kristenhet ofte er - det våger jeg å si. Man gjør det for å oppnå noe! For å få noe av Gud. I det minste en herlig opplevelse, gode følelser og en god stemning. Det har ingenting med sann lovprisning å gjøre, selvsagt.
   Denne salmen, blant annet, lærer oss hva sann lovprisning er og har sin grunn i - salmisten kommer i hu de gjerninger Herren har gjort, fremfor alt de gjerninger Han har gjort til gode for sitt folk, og hvor stor og mektig Han må være for å ha kunnet gjøre de gjerninger.
   Ser du? Lovprisningen har sin grunn i virkelig kjennskap til Herren - ja, lovprisningen springer direkte ut av, og må springe direkte ut av, denne sanne kjennskap - ellers blir jo det hele nettopp et skuespill, uten rot i en virkelighet for den som lovpriser.
   Herren må finne seg i mye av det slaget, vet du!

   Herrens storhet! Har du sett den? Ja, i naturen, vil en og annen si. Ja, det er jo sant, men det hjelper meg lite - ja, ingenting egentlig. Alt i naturen dør og går til grunne, og jeg med den. Men visst vitner den om Guds storhet. Men nå skal du få høre en virkelig storhet - det er Jesus som taler i Joh 10,18, om sitt liv: «Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen.»
   Hvilket menneske kan si noe slikt? Kan du? «Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen.»
   Dette skyldes det Han åpenbarer i Joh 5,26: «For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har Han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.» Liv i seg selv! Det vitner om hvem Han virkelig er! Hans storhet! Makt over liv og død! Deg være ære, Herre over dødens makt! Han har evig liv i seg som menneske, og Han er kommet for å gi deg del i det! Det er Hans primære oppgave på jord - sin hovedhensikt med å stige hit ned i jammerdalen, nemlig for å bringe frelse og liv til din sjel! Kan du tro det? Du har iallfall lov til å tro det!

   Det samme, nemlig sannhets erkjennelse, gjelder i en annen måte å henvende seg til Gud på - nemlig bønn i nød. Nød over egen synd for eksempel. Luther talte jo om disse munkene som sto der og mumlet syndbekjennelser i fleng, uten å mene et eneste ord av det, eller forstå hva de selv bekjente. Det skulle jo bare være slik!
   Jeg har hørt ganske så lærde folk legge ut fra Guds ord, og det er ikke noe å si på det som forkynnes, men idet de skal begynne å tale om det å være en synder, og anvende ordet til trøst for syndere, det vil si, ren sjelesorg, så er det likesom noe skurrer, og du begynner å lure på om de er kjent på stedet. Det er som å høre en god fiolinist som plutselig begynner å spille falske toner. Det er ikke godt å høre på, rett og slett.
   Vi leste jo også i salmen her: «Herren er nær hos alle dem som kaller på Ham, hos alle som kaller på Ham i sannhet.» (v.18).

   Som kaller på Ham i sannhet! Det er alltid dette med sannhet i Guds rike. Gud er sanndru. «Han som har sendt meg, er sanndru,» hører vi Jesus i Joh 8,26. Og Han vi har med å gjøre vitner om seg selv i Joh 14,6, og sier: «Jeg er sannheten.»

   En underfull Frelser jeg eier,
Men lenge forsto jeg det ei.
Nå synger jeg glad om Hans seier,
At alle må se Ham som jeg.

E.K.

   Han er rett og slett selve sannheten! Løgnen og forstillelsen har ingen plass i Hans rike! Det er nettopp Hans og Hans rikes motsats! Hør bare hva Han vitner om Satan i Joh 8:44: «Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.»

   Kom som du er til din frelser, synger vi i en kjent sang. Her ser du hvorfor!

   Men den som får nåde til å komme slik til Herren, over ham eller henne er en velsignelse som ord ikke kan beskrive, men uttrykkes likevel i ord, som her i salmen: «Herren vil oppfylle de gudfryktiges lengsel!» (v.19a).
   Men hva er nå de gudfryktiges lengsel? Vel, iallfall dette - en lengsel etter hellighet og rettferdighet, å slippe fri fra synden og dens plager. Både det at den forstyrrer forholdet til Herren og sender gloende piler inn i samvittigheten. Med andre ord, en lengsel etter å bli fri alt som er Gud imot. Og ikke en lengsel etter stadig større makelighet, rikdom og velvære i denne verden.
   Dette på den ene side, og på den annen, lengsel etter å komme stadig nærmere Jesus, se mer av Ham, kjenne Ham bedre osv. Den gudfryktiges lengsel. Og så leste vi at Han vil oppfylle deres lengsel. Allerede her, den husvalelse mot det Rosenius kalte syndens daglige plage. Dette å få nåde til å tro evangeliet om syndenes forlatelse i Jesu navn! Dette å få nåde til å kjenne Jesu Kristi blods verdi i den saken! At Han allerede har tatt dine synder bort for evig og alltid, idet Han la dem på Jesus, det Guds offerlam! Det var allerede besluttet i evigheten, og kan dermed også sees som oppfylt der, for det Gud har besluttet det kommer også til å skje, for Han går ikke tilbake på sitt løfte. Derfor taler også profetene ofte om det som skal skje, som om det allerede har skjedd.
   Når du nå vet noe om hva de gudfryktiges lengsel er, så er det også mulig å få en rett forståelse av det Jesus taler til sine disipler om dette i Joh 15:7: «Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.»
   I dette ligger, forstår du, at den som blir i Ham, og Hans ord i ham, han vil ikke be om hva som helst! Han vil ikke be som enkelte forstår dette Jesu ord, i ren egennytte!
   Apostelen Johannes kaster ytterligere lys over dette i sitt brev til de troende - 1 Joh 5:14: «Og dette er den frimodige tillit vi har til Ham, at dersom vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han oss.»
   Ber om noe etter Hans vilje! Hør det! Vi kan vel også si det på denne måte: Dersom vi ber i samsvar med den gudfryktiges lengsel!

   «Dine veldige gjerninger skal de forkynne.» (v.4). Er ikke oppstandelsen fra de døde en veldig gjerning? Å overvinne sin egen død! Stans nå et øyeblikk for det! Og se endelig hva det har for betydning for deg, som har tatt din tilflukt til Ham. Du skal ikkje døy, du skal leva, med Jesus til æveleg tid! Å du, hvor stort det egentlig er! Ja, vi fatter det ikke før vi er der, men det er lov å smake på det allerede nå! Gled deg! Så snart vi får se noe inn i de skatter vi har fått, blott av Hans miskunn og barmhjertighet, så blir det ikke tungt å lovprise Ham - nei, da bryter det ut av seg selv, som det gjorde for David her: «Jeg vil opphøye deg, min Gud, du som er kongen. Jeg vil love ditt navn for evig og alltid. Hver dag vil jeg love deg, jeg vil prise ditt navn evig og alltid.» (v.1-2).