Rettferdighetens tjeneste!
2 Kor.
3, 4 - 11
4 En slik tillit har vi
til Gud ved Kristus. 5 Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut
noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, 6 Han som også
gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke
bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør
levende. 7 Når da dødens tjeneste, den som med bokstaver var innhogd
på steiner, hadde en slik herlighet at Israels barn ikke tålte å se
Moses' ansikt på grunn av glansen i hans ansikt, den som snart
forsvant, 8 hvor mye herligere skal da ikke Åndens tjeneste være? 9
For hadde fordømmelsens tjeneste sin herlighet, hvor mye rikere på
herlighet må da rettferdighetens tjeneste være! 10 For det som var
herlig, har nå ingen herlighet i forhold til denne overveldende rike
herlighet. 11 For når det som svinner, var herlig, da må det som varer
ved, være langt mer herlig.
Den tillit
verdens religiøse - også falske kristne - har til Gud, er et gedigent
feilgrep - ja, deres livs store tabbe. De kommer til å ble mer enn
skuffet - de kommer til å bli dømt! Deres tillit vil vise seg å
ha vært på et falskt grunnlag, og dermed altså et bedrag.
Dette bedraget kan være så intenst, så fasttømret for den det
gjelder selv, at det er umulig - ved menneskelig overtalelse iallfall
- å få revet vedkommende ut av det.
Du har hørt - om ikke opplevd - fata morgana, hvordan en som er i
ferd med å tørste i hjel i ørkenen synes han ser oaser med vann.
Hvorfor ser han ikke skyskraperne i New York f.eks.? - eller noe
annet? Nei, han ser det han fremfor alt begjærer! Det kropp og sinn
skriker etter! Slik kan et menneske også skape seg en gud ut fra
indre behov og begjæringer, og ha full tillit til at dette er
Gud, og derfor ha tillitt til Ham på dette grunnlag.
Eller at den forkynneren du har hørt, eller den bevegelse du er
kommet i kontakt med, har skapt en gud for deg. Hvis da denne
forkynneren, eller bevegelsen, er feil, så er også den gud du har fått
presentert ikke Gud, men en avgud! Tilber du i virkeligheten en avgud?
Paulus hadde tillit til Gud - en tillit som får ham til å vitne mot
slutten av sitt liv: "Så ligger nå rettferdighetens krans rede for
meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag."
(2 Tim. 4,8).
Skal si han hadde tillit! En tillit av en slik art, at han som må
bekjenne seg som den største av alle syndere (1 Tim. 1,15), den minste
av alle de hellige (Ef. 3,8) og å være kun et ufullbåret foster,
åndelig talt (1 Kor. 15,8), er fullt viss på, at det ligger en
rettferdighetens krans rede for ham i himmelen! Fordi - som han også
vitner i samme sammenheng - har elsket Kristi åpenbaring, eller Hans
komme. Han har altså gledet seg i, og tatt sin tilflukt til den Herre
Jesus Kristus, som Gud har åpenbart ham! Og han vet at Han svikter
ingen, derfor er han fullt viss på den frelse som er gitt oss alle i
Ham. Han taler nemlig om det samme - en rettferdighetens krans - for "alle
som har elsket Hans komme." (2 Tim. 4,8b).
La oss nå lese vers 4 igjen: "En slik tillit har vi til Gud ved
Kristus." Er det ved Kristi åpenbaring du har din visshet om frelse og
evig salighet - eller er det ved noe annet? Noe annet i stedet for,
eller ved siden av - det vil si: i tillegg til. Begge dele
diskvalifiserer deg!
Så begynner også apostelen - han som tidligere hadde vært en så
vellykket fariseer og skriftlærd, en lovtrell - å skjelne mellom de to
pakter.
Du forstår, at det som avgjør ditt evige ve og vel, det er ikke alt
dette vi naturlig tenker - hvordan vi lever, hvordan vi er, hvor langt
vi har nådd i det ene og det annet, osv., i samme gate, men hvilken
pakt du står i med Gud!
"Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss
selv, men vår dugelighet er av Gud." (v.5). Ja dugelighet. Da ser du
vel straks på deg selv - hvor dugelig er jeg nå til dette og hint? Har
jeg fått noen kraft av Gud til å leve slik og slik - seire over synd
o.l.? Det står jo her at vår dugelighet er av Gud! Denne dugelig
finnes altså i følge Ordet, og må da vel kunne registreres!
Ja, slik tenker vi. Men hva for dugelighet er det tale om? Jo, det
sier apostelen her: "Han som også gjorde oss dugelige til å være
tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt." (v.6a). En
ny pakt! Han som flyttet deg over fra mørke til lys fra Satans
makt til Gud (Ap.gj. 26,18), som fridde deg ut av mørkets makt og
satte deg over i sin elskede Sønns rike. (Kol. 1,13).
Han som flyttet deg over! Ved at Han åpenbarte sin Sønn for deg!
Ved dette gjorde Han deg dugelig til å være tjener for en ny
pakt! Uten denne åpenbaring - uten denne tro på, og tilflukt til
den Herre Jesus Kristus, er det umulig å være tjener for en ny pakt.
Da ender du opp med å blande disse to pakter sammen, fordi du da
fremdeles er i åndelig mørke! Jesus er livets lys! (Joh. 8,12).
I møtet med Jesus har du møtt lyset, og i dette lyset skjelner
du mellom disse to pakter! For å si det på en annen måte: Du har fått
se ved hva et menneske blir frelst! Og også ved hva et
menneske blir i dette samfunn med Gud!
Her i teksten vår - som så mange andre steder - ser du apostelen
tvert imot skille mellom disse to pakter. Han blander dem på ingen
måte sammen! Nei, han sier det så sterkt i Galaterbrevet, at
loven har ikke noe med troen å gjøre! (Gal. 3,12). Ikke noe som helst!
Her taler han i det 11 vers, om loven som noe som svinner! Den
svinner, og så kommer noe annet i stedet - et håp som gjør at vi kan
nærme oss Gud, som Hebreerbrevets forfatter beskriver det. (Hebr.
7,19). Eller som vi leser i det 12 vers, like etter vår tekst: "Da vi
altså har et slikt håp, går vi frem med stor frimodighet."
Da vi altså har et slikt håp! Hva håp er det da tale om? Jo,
det er den nye pakts håp, som er grunnet på Jesu blod utøst for oss
til syndenes forlatelse, og Jesu legeme som er gitt for oss! Mt.
26,26-28; Luk. 22,19-20). Det fullkomne vi har fått i Ham! Derfor står
det: "- går vi frem med stor frimodighet."
Stor frimodighet - for vårt håp er ikke knyttet til noe av
vårt eget, eller noe annet her på jord, men et verk av Gud selv!
Har vi ikke da grunn til stor frimodighet?
Hør hva apostelen skriver om lov og evangelium her: "For det som
var herlig, har nå ingen herlighet i forhold til denne overveldende
rike herlighet." (v.10). Altså, lovens herlighet har ingen
herlighet i forhold til evangeliet! Ikke bare mindre herlighet
- ikke engang lite herlighet, men ingen!
Har da ikke loven noen herlighet? Jo, stor herlighet! Men i
forhold til evangeliet - i møte med evangeliet: Ingen! Hør nå
endelig det! Gud har innstiftet en ny pakt! Kan det kalles en
ny pakt om den gamle fremdeles gjelder? Men hør nå:
Dersom du stiger ut av den nye pakt, i samme øyeblikk stiger du inn i
den gamle! Det finnes ikke noen tredje pakt, uansett hva mennesker
velger å tro!
Den gamle står der fremdeles med sin pisk og sitt sverd, og
forhåpentligvis får den jagd deg inn i den nye igjen i tide! Du har
vel ofte kjent den piskesnerten i samvittigheten, ikke sant? Jeg ser
på loven - hellig, rettferdig og god, som apostelen vitner om den
(Rom. 7,12), men jeg har fått se den nye pakt, og hva vitner jeg da?
Jo, jeg vitner med Per Nordsletten: "Lov jeg har deg kjær, For Jesus
deg oppfylte!"
Det er jo nettopp hva jeg har fått av Ham - en oppfylt lov!
Jesus satte jo ikke loven til sides, i den forstand at Han opphevet
den. Den lar seg jo ikke oppheve - den er jo et uttrykk for Guds
hellige vesen, og det forandrer seg jo ikke i evighet, men Han underla
seg den - ja, lot seg føde under den (Gal. 4,4), og oppfylte dens krav
for oss!
Nå når du vet dette, kan du da si at Jesus ikke tok loven på alvor?
Nei, og da skjønner du at det er alvor også for oss! "Fly til den
fristaden skjønne, Frelserens vunder og sår!"
"Han som
også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke
bokstavens, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør
levende." (v.6).
Holder du deg til det som slår i hjel, eller til det som gjør
levende? Om jeg nå, her til venstre satte et beger med gift, og her
til høyre et med levende vann - det vil si, det som blir deg til evig
liv, og du måtte drikke av ett av dem, hvilket ville du da ha valgt?
Jeg tenker jeg vet svaret på forhånd!
Men det er da forkastelig å kalle loven for gift, vil de mest ihuga
lovtrellene si da. Ja, hva vil du kalle det som slår deg i hjel da?
Skriften selv forkynner jo her at den har dødens tjeneste!
(v.7). Om den er aldri så hellig, rettferdig og god i seg selv - ja,
faktisk nettopp derfor, er den som gift for deg!
Jesus kjøpte din sjel fri fra lovens forbannelse ved sitt eget
blod, ved sitt eget liv - ja, Han ble en forbannelse for oss!
(Gal. 3,13). Det er den eneste vei til himmelen som finnes, men til
gjengjeld så trygg og viss som Gud selv er det. Så trygg og viss at du
kan gå frem med stor frimodighet! (v.12).
Jeg håper vi ser noe klarere nå, hva dugelighet det er tale om.
Dugelighet til hva? Om du og jeg oppnådde den dugelighet vi tenker oss
etter vår naturlige tankegang, da ville vi ikke sett vårt behov for
denne dugelighet som er av Gud, og ville da heller ikke hatt den.
Du kan se på kristenheten i dag, og få lov til å spørre - men la nå
Gud få svare på det: Er flesteparten hildet i dette bedrag? Er de uten
denne dugelighet som er av Gud?
E.K.
|
