Abrahams ætt!
Gal.
3, 15 - 22
15 Brødre, jeg taler på
menneskelig vis: Selv en menneskelig pakt vil ingen sette ut av kraft
eller legge noe til etter at den er stadfestet. 16 Men løftene ble
gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som
om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette
er Kristus. 17 Jeg mener da dette: En pakt som Gud tidligere har
stadfestet, blir ikke gjort ugyldig av loven, som ble gitt fire hundre
og tretti år senere, slik at den skulle sette løftet ut av kraft. 18
For dersom en får arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte.
Men Gud gav den i sin nåde til Abraham ved løfte. 19 Hva skulle da
loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil
den ætten kom som løftet gjaldt - og den ble gitt ved engler,
formidlet ved en mellommann. 20 Men en mellommann er ikke for én, men
Gud er én. 21 Er da loven imot Guds løfter? Langt derifra! For bare
hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom
rettferdigheten virkelig av loven. 22 Men Skriften har innesluttet alt
under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle
bli gitt til dem som tror.
Apostelen
skriver til en menighet - Galatermenigheten – som hadde lagt egne
gjerninger til løftet fra Gud. Det var kommet noen ned til dem fra
Judea, leser vi: «Det kom da noen ned fra Judea og lærte brødrene
slik: Hvis dere ikke blir omskåret etter den skikk vi har fra Moses,
kan dere ikke bli frelst.» (Ap.gj. 15,1).
Med andre ord, sa de: Det er ikke nok det Jesus har gjort, og som
Paulus har forkynt dere til nå – dere må også legge noe til,
ellers kan dere ikke bli frelst! Det var judaistenes lære, og vi møter
den i forskjellige former også i dag. De skulle forbedre galaternes
kristenliv – gi dem et dypere liv i Gud – som det gjerne heter, men i
virkeligheten førte de disse frelste menneskene inn på fortapelsens
vei igjen. For dette er en meget farlig vei! Dersom du bare vil legge
et komma til det verk som Jesus allerede har fullbrakt, har du tatt
skrittet bort fra Gud, og inn i en åndelighet som ikke er av Ham. Ja,
apostelen sier det så alvorlig til denne menigheten: «Dere er skilt
fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt
ut av nåden.» (Gal. 5,4). Skilt fra Kristus! Falt ut av nåden! Kan det
bli verre for en kristen? Nei, da er jo alt tapt! Og det bare på grunn
av én
gjerning!
Likesom det skulle bare
én
gjerning til for å drive mennesket ut av Edens hage og kaste hele
menneskeslekten under syndens forbannelse, skal det også bare
én
gjerning til for å drive deg ut av Guds frelse i Jesus Kristus. Nemlig
den gjerning du begynner å regne med i tillegg til det som allerede er
brakt på himmelens alter, nemlig Kristi dyrebare blod som blodet av et
feilfritt og lyteløst lam. (1 Pet. 1,19).
Apostelen
Jakob, blant annet, åpenbarer hva judaistene i virkeligheten førte disse
galaterne inn i, i det han skriver: «- den som holder hele loven, men
snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» (Jak. 2,10).
Det virket jo så enkelt. Man skulle bare foreta denne omskjærelsen,
og da skulle man få mer av Gud enn hva man allerede hadde fått. Vi
kjenner jo disse tonene vi også, selv om det ikke er omskjærelse de
taler om i dag – men en eller annen gjerning – en handling fra din side
– er det alltid tale om. Og da skal du få så mye mer av Gud, en så
rikere velsignelse! Det er som du hører røsten fra fallets dag, ikke
sant? Slangens røst. Den har heller ikke forandret seg! Du – du –
skal bli!
Hør hvordan apostelen imøtegår dette: «Uforstandige galatere! Hvem
har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som
korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved
lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?
Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i
kjød? Så meget har dere opplevd forgjeves! - om det da virkelig er
forgjeves. Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger
blant dere, gjør Han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører
troen forkynt?» (Gal. 3,1-5).
Uforstandige galatere - de kommer til dere og forkynner: Uten at
dere gjør dette kan dere ikke bli frelst! Men dere er jo allerede
frelst! Og hva gjorde dere for å bli det? Jo, dere bare hørte troen
forkynt!
Hører troen forkynt! Hør hva Herren forkynner deg – du som i din
nød over synd og egen utilstrekkelighet i det åndelige, har måttet ta
din tilflukt til Jesus, for å skjule deg i Ham: Du har allerede fått
alt! ALT! Så det å ville gjøre noe ekstra for å få noe ekstra ved
det, det er jo da i bunn og grunn helligbrøde.
Så tar da apostelen for seg lov og evangelium, tro, nåde og
gjerning her i teksten: «Brødre, jeg
taler på menneskelig vis: Selv en menneskelig pakt vil ingen sette ut av
kraft eller legge noe til etter at den er stadfestet.» (v.15).
La oss fortsette å tale på menneskelig vis: Om du satte opp et
testamente for en sønn eller datter f.eks., og du hadde stadfestet dette
ved din underskrift, var det ingen andre enn du som kunne forandre det
igjen. Og i det øyeblikk du døde, sto det fast for godt. Og hør nå: Han
som har satt opp testamente for deg – Han er død! Så står det altså evig
fast, og ingen kan forandre det! Så fast står din frelse! Men du kan
forkaste det!
«Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier
ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det
gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.» Og dette er
Kristus!
Hvordan lød nå løftet til
Abraham? Det sies blant annet i 1 Mos 22,16 og 18: «- og Han sa: Jeg
sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte
din sønn, din eneste sønn... ...og i din ætt skal alle jordens folk
velsignes, fordi du adlød mitt ord.» Altså hadde Abraham gjort noe som
forårsaket at alle jordens folk skulle få del i velsignelsen! Det var
ikke folket selv som hadde gjort noe, men en
stedfortreder!
En annen har arbeidet, og du får lønnen! Slik er det når nådens og all
trøsts Gud handler. Og Abraham var bare et bilde på denne stedfortrederen, viser apostelen
oss. Den sanne stedfortreder er
Jesus!
Ved det Han gjorde for deg, og i ditt sted, får du del i velsignelsen.
Derfor må du for all del ikke legge noen egen gjerning til dette. Og har
det skjedd, så vend om og be om tilgivelse for at du har tråkket på Guds
dyre gave – nemlig Hans eget blod! Det som Han i sin nåde har gitt til
din frelse!
Og så kommer da dette med loven inn – hvorfor? - og hva
til?: «Jeg mener da dette: En pakt som Gud tidligere har stadfestet,
blir ikke gjort ugyldig av loven, som ble gitt fire hundre og tretti år
senere, slik at den skulle sette løftet ut av kraft. For dersom en får
arven ved lov, da får en den ikke lenger ved løfte. Men Gud gav den i
sin nåde til Abraham ved løfte.» (v.17-18).
Hører du hva apostelen forkynner? Den var iallfall ikke gitt for at
du skulle bli frelst ved den, for det ville jo sette løftet - som var gitt
hele fire hundre og tretti år tidligere – ut av kraft! Nei, han sier oss
hvorfor den kom til: «Den ble lagt til for overtredelsenes skyld!»
(v.19). Den åpenbarer vår sykdom! At vi er syndere! Syndere i behov av
frelse. Syndere som er redningsløst fortapt i møte med den tre ganger
hellige Gud! Å skulle legge våre egne gjerninger til grunn her, er som
mauren som stiller seg på skinna for å stanse toget. Guds ord taler om
disse, som
agner for vinden!
(Slm. 83,14; Jes. 17,13). Blåst bort, med andre ord!
«- bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre
levende, kom rettferdigheten virkelig av loven.» (v.21). Men nå finnes
det altså ingen slik lov, som vi kan etterleve og berge oss ved – det
vil si: Få liv og rettferdighet ved. Det understreker apostelen idet han
fortsetter: «Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som
var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt til dem som tror.»
(v.22).
Altså er vi alle underlagt synd, for at vi alle skulle bli frelst
ved Ham som tok all synd på seg! Ser du dette? Guds vei! Ikke ved at du
strever deg fri – med eller uten Guds hjelp – fra det du er underlagt,
nemlig synden, men ved at Han kom og tok den på seg! Men da er du jo fri
! - Virkelig fri! Ja, det er nettopp saken! Men i Kristus – kun i
Kristus! Ikke utenfor, eller ved noe i tillegg til Ham!
E.K.
|
