Ved Guds nåde!
2 Kor. 8, 1 - 9
1 Brødre, nå vil vi
fortelle dere om den nåde Gud har gitt menighetene i Makedonia. 2 De
har vært hårdt prøvet i trengsler, men likevel er det av deres
overveldende glede og deres dype fattigdom strømmet frem en rikdom på
oppriktig godhet. 3 For de gav etter evne, det kan jeg bevitne, ja,
over evne, av egen drift. 4 De bad oss inntrengende om den nåde å få
være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige. 5 Og de gav ikke
bare slik vi hadde håpet, men de gav seg selv, først til Herren og så
til oss, ved Guds vilje. 6 Så bad vi Titus om å fullføre den gaven som
han før hadde begynt å samle inn hos dere. 7 Dere har jo overflod på
alt – på tro, på ord, på kunnskap, på iver, og på kjærlighet mellom
dere og oss. Så bli nå rike også i dette kjærlighetsverk! 8 Jeg sier
ikke dette som et påbud. Men ved å nevne de andres iver, vil jeg prøve
kjærligheten hos dere, om den er ekte. 9 For dere kjenner vår Herre
Jesu Kristi nåde, at Han for deres skyld ble fattig da Han var rik,
for at dere ved Hans fattigdom skulle bli rike.
Det er noe som heter årsak og virkning - og det er hva apostelen
ettersporer her hos disse korinterne. Og så viser han til menighetene i
Makedonia - hvordan de har opptrådt i forhold til dette med å være med i
- og ikke minst ofre for - tjenesten for evangeliet. Det var snakk om en
innsamling av midler dette. Alt det en kristen gjør, det er i egentlig
forstand en tjeneste for evangeliet. Når du for eksempel gir en
gave, så er det vel ikke for å støtte en organisasjon - i egentlig
forstand - det er vel for at evangeliet skal bli videre utbredt, ikke
sant?
Det er lett å miste fokus her. Når du ber for en forkynner for
eksempel, så tjener du evangeliet.
Men det er en hemmelighet her, som også kommer frem i denne
teksten, om vi bare for øyne til å se det, og forstand til å forstå det
- en opplyst forstand, en forstand som er opplyst ved Ordet og Ånden.
Derfor er jeg ikke så veldig glad i dette uttrykket: «Tjenesten for
evangeliet!» Det fokuserer i for stor grad på hva vi gjør, ut fra oss
selv, og fører veldig mange inn i en trelldomstjeneste. Du skjønner, det
er evangeliet selv som gjør deg til en tjener for det!
Legg merke til det første apostelen skriver her - det er ikke en
berømmelse av hva menighetene i Makedonia gjør eller har gjort, men hør:
«Brødre, nå vil vi fortelle dere om den nåde Gud har gitt menighetene i
Makedonia.» (v.1). Virksomheten i disse menighetene i Makedonia var
altså et resultat av Guds nåde! Guds nåde var blitt forstått og
mottatt i sannhet. Derfor denne kjærlighetstjeneste!
Dette vitner jo apostelen også om sin egen tjeneste - det skriver
han også til korinterne: «Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans
nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de
alle - det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» (1 Kor.
15,10). «- det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med
meg.»
I sitt første brev skriver apostelen Peter: «Som nyfødte barn må
dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den
kan vokse til frelse - så sant dere har smakt at Herren er god!» (1 Pet.
2,2-3).
«- så sant dere har smakt at Herren er god!» Det er altså en
forutsetning! Det er ved denne uforfalskede åndelige melk - som han
kaller det - det hele skjer hos en troende. Det er altså noe Gud
gjør!
Vil vil også stanse for det velsignede ordet hos apostelen Johannes
i 1 Joh 4,10: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men
at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Og
i det 19 vers i samme kapittel: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.»
Og det er nettopp hva Paulus her minner korinterne om: «Dere
kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at Han for deres skyld ble fattig da
Han var rik, for at dere ved Hans fattigdom skulle bli rike.» (v.9).
Han minner dem om det de allerede kjenner! Og dette er nødvendig
for oss også- vi må minnes på, igjen og igjen, hva dette egentlig dreier
seg om, for vi flytter så snart det hele over på oss selv.
Merk deg hva apostelen peker på her, når det gjelder disse troende
- og som han fant stor glede i: «- de gav ikke bare slik vi hadde håpet,
men de gav seg selv, først til Herren og så
til oss, ved Guds vilje.» (v.5). Ser du?: «Vi elsker fordi Han elsket
oss først.» Her ser apostelen en direkte frukt av evangeliet! Han ville
aldri finne på å berømme tjenesten i seg selv, for all tjeneste som ikke
har denne årsak, det er lovgjerninger og bringer tvert imot Guds
forbannelse ned over det mennesket som gjør dem.
Ser du hvor avkledd mennesket blir sitt eget, i møte med
evangeliet? For den eneste drakt, den eneste kledning du får eie innfor
Gud, heter Guds nåde! Guds nåde i Jesus Kristus, vår Herre! Som det
heter i en kjent bedehussang: «I Hans røde purpurskrud Elsker meg Gud
Fader.» Du hører vel Ordet fra påsken i Egypten da?: «Når jeg ser
blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når
jeg slår landet Egypt.» (2 Mos. 12,13).
Det er det samme budskap til deg i dag: «Når jeg ser blodet, vil
jeg gå deg forbi. Intet dødelig slag skal ramme deg når jeg tar et
oppgjør med denne ugudelige verden!»
Det er blodet som gjør hele forskjellen! Ikke din iver, ikke
din tjeneste - nei, ikke noe som har med deg å gjøre. Når du gjør noe av
egen drift, av samme årsak som disse Makedonierne, da skaper det glede
både i himmel og på jord - men da på grunn av det som har skapt - eller
født - denne driften, nemlig evangeliet! Du har sett Guds nåde
imot deg - du har smakt Hans godhet!
Korintermenigheten begynte etter hvert å bli innadvendt. Den ble mer og
mer opptatt med seg selv. den ble det vi i dag ville kalle særlig
karismatisk. Den ble opptatt med nådegavene, det som skjedde med og hos
dem osv. Åndens gjerninger og manifestasjoner - ja, vi kjenner den
utvikling fra vår egen tid også! Uten Ånden kan vi ikke gjøre noe, sier
de gjerne da. Ja, så sant! Men hvordan ter Ånden seg først og fremst?
Hva er Hans oppgave her på jord? Å herliggjøre meg, sier Jesus
(Joh. 16,14). Og der hvor Jesus blir herliggjort, forklart for hjertet
som frelser, som nåde og sannhet, der skapes en drift! Gud og menneske,
de som var fiender, elsker nå hverandre! Det er et Guds under! Og det er
et under som bare kan virkes ved evangeliet!
Ånden er kommet for å bevisstgjøre! Merk deg det! Det er sindighets
Ånd, du har fått, vitner Skriften. (2 Tim. 1,7). Når du ser mye av det
som skjer i dag, skulle en tro Ånden gjorde bevisstløs.
Har det vært noen Ånd og talt her i kveld? Har Ånden talt til
deg? Ja, da er du i tilfelle blitt sittende igjen med Ordet om
Jesus! Ellers er det en annen ånd!
Man kommer ikke inn i Guds rike, inn i himmelen, ved noen egen
drakt - men kun ved den drakt som henger der hjemme, og venter på at den
fortapte skal vende hjemover. Den er fullkommen! Det er den drakt Jesus
sydde ferdig alene, ved sin gjerning på jord - idet det var en
stedfortredende gjerning! Gud være takk for det!
Alt i Guds rike er nåde! Hør hva som blir sagt i teksten vår om
tjenesten for de hellige: «De - makedonierne - bad oss inntrengende om
den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige.»
(v.4). «- den nåde å få være med!»
Guds nåde er frelsesgrunnen, og den er også drivkraften i alt i
Guds rike! Så hør Guds nåde forkynt! Les om den! Be om den! Be om at den
må bli stadig klarere for deg! For du som sitter her nå, du er faktisk
gjenstand for den - så sant du ikke er av dem som bevisst har vist den
fra deg - og det trenger du å få innsikt i. Da vil du bli en glad
kristen! Glad også når du ikke er glad, om du kan forstå det. Du vil
finne fred, for det er Jesus! Du vil finne hvile for din sjel, som
Skriften kaller det. Det er en fred Satan og ditt eget elendige hjerte
alltid vil forsøke å forstyrre, ved å få deg til å se på alt annet enn
Ham, når det gjelder ditt åndelige liv, og ditt forhold til Gud. Men hør
du: Du skal få se på Jesus, og bli fornøyd med Ham! Du skal få lov til
det!
E.K.
|
