Ved
nådesordet!
Ap.gj. 20, 24 - 32
24
Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv
et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som
jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium. 25 Og se,
nå vet jeg at dere aldri mer skal se mitt ansikt, alle dere som jeg
gikk omkring iblant og forkynte riket. 26 Derfor vitner jeg for dere
på denne dag at jeg er ren for alles blod. 27 For jeg har ikke holdt
noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd. 28 Så gi da akt
på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som
tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som Han vant
seg med sitt eget blod. 29 Jeg vet at etter min bortgang skal det
komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. 30 Ja,
blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke
disiplene etter seg. 31 Våk derfor! Kom i hu at jeg i tre år, natt og
dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer. 32 Og nå
overgir jeg dere til Gud og Hans nådes ord, Han som er mektig til å
oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt
helliget.
Det er apostelen som nå skal ta avskjed med sine venner og
brødre i Efesus - menigheten, alle de som var vunnet for Gud og Hans
rike. Alle disse i utgangspunktet åndelig forvendte, som nå hadde
kommet til sannhets erkjennelse og var blitt omvendt til Gud ved Hans
ord og Hans Ånd. Det som apostelen her kaller Guds nådes evangelium.
(v. 24b).
Han sier at han har fått et løp og en tjeneste å fullføre av Herren
Jesus selv - og hva var det? Jo, han sier det her - og da bør vi vel
legge øret inntil - det er den største av apostlene som vitner her -
selv om han selv betraktet seg selv som den minste, ikke bare av
apostlene, men av alle de hellige. (Ef.3,8): "- å vitne om Guds nådes
evangelium."
Det var tjenesten han hadde fått. Og det var
eneste årsak til den menigheten han hadde for seg her. Derfor, når han
nå skal forlate dem - og det for godt - vet han ikke noe annet å
overgi dem til, enn nettopp Guds nådes ord (v. 32) - hvilket jo ikke
er noe annet enn nettopp Guds nådes evangelium.
Vi mennesker, vi er dessverre - og det gjelder også oss som er
blitt frelst, derfor advares vi på så mange steder og på så mange vis
også - alltid på søk etter noe annet. Noe annet! Noe vi
forestiller oss som noe mer håndfast, enn å bare tro på et ord
- selv om dette altså er Guds ord. I dette åpenbares vår mistro og
mistillit til Gud, som vel ikke i noe annet. I tillegg til Guds nådes
evangelium - som jo er et ord om hva Gud har virket for oss i Kristus
Jesus - vil vi føle og kjenne, oppleve og se konkrete manifestasjoner
av troen. Da taler jeg om kristne! Vi er likesom ikke fornøyd med bare
det som er skjedd, og gjort for oss i Jesus. Dette er jo ille! Dette
er jo i virkeligheten å mistro Gud like opp i Hans ansikt.
Men nå lar jo Gud oss, mer og mindre, kjenne, føle, se og oppleve -
og det takker vi Ham jo for. Ikke noe er så herlig som å kjenne
Herrens nærvær. Men fordi vi så snart blir hengende fast ved dette, og
dermed faktisk mister evangeliet av syne, må Herren la oss oppleve
ikke annet enn kulde, død og synd i oss - så vi igjen skal fatte
evangeliet.
Vi kan ikke være vitner for Herren, om vi ikke ser det! Det er hva
Gud har gjort for dem i Jesus, du skal forkynne dine medmennesker. Det
er ved det de blir vise til frelse, som Ordet kaller det. (2
Tim. 3,15).
Uten denne visdom hos deg, vil du kun føre mennesker inn i den
verste av all trelldom - nemlig opplevelsestrelldommen. Jesus kjøpte
dem til Gud med sitt blod, før de kom til verden. Og altså før både
noen gjerning, følelse og opplevelse!
Han taler her til disse efeserne om at Gud hadde satt dem som
tilsynsmenn, for at de skulle vokte Guds menighet, som Han vant seg
med sitt eget blod. (v.28). "Han vant seg med sitt eget blod!" Men
blodet var jo utøst mange år før de ble vunnet ved det, ikke sant? Det
ble altså den gang, utøst for dem. Ellers kunne de jo ikke blitt
vunnet ved det!
Ser du hva det betyr for deg? Blodet er utøst for deg - det er
altså en allerede skjedd hendelse - derfor kan du vinnes ved
det. Hva følte du den gang blodet ble utøst? Hva opplevde du? Hva
gjorde du? Selvsagt ingenting - for du var jo ikke til da, og følgelig
heller ikke til stede der.
Ser du? Du blir frelst ved noe som er skjedd før deg! Før din
eksistens! Dette er tro! Ikke noe kommer før Guds gjerning for deg!
Ikke noen din gjerning, din anger, din tro, din omvendelse eller hva
du nå måtte komme på - nei, Han utvalgte deg til frelse i Jesus
Kristus før verdens grunnvoll ble lagt! (Ef. 1,4). Og før Han
dannet deg i mors liv, kjente Han deg," vitner Ordet. (Jer. 1,5).
Altså før unnfangelsen - før du var til, kjente Han deg!
Det burde veie noe i den såkalte abortdebatten! For en kristen er det
ikke engang rom for noen slik debatt - Herrens ord slår det fast!
Merk deg nå hva apostelen hele veien peker på som eneste løsning, hva
frelse og bevarelse angår. Det er ikke stor kunnskap om de mange ting
som vedkommer Guds rike, eller livet her på jord som kristne - nei,
hør nå hva han peker på, og vitner om: "Guds nådes evangelium!" "Hans
eget blod!" "Overgivelse til Gud og Hans nådes ord!" Det er ikke noe
mer som skal til for frelse! Du synder imot selve evangeliet, om du
ville hevde noe annet. Du forvirrer og fører mennesker vill.
Legg bare merke til, at når han sier dette, da sier han også at han
"har forkynt dere hele Guds råd!" (v.27). Hele Guds råd! Merk
deg det!
Det er jo de som bruker dette som et argument for såkalt allsidig
forkynnelse. Hele Guds råd må med, sier de da. Hele Guds råd er
Jesus det!
Det er annet som kan være både godt og fint å ta med - lærerikt
gjerne også - men det er ikke nødvendig til frelse. Det som skjer i
Jesus er hele Guds råd til frelse åpenbart. Derfor sier han også her:
"Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod.
For jeg har ikke holdt noe tilbake!" Ikke noe! "- men jeg har forkynt
dere hele Guds råd!" (v.26-27). Og da må vi høre hans ord om
sitt løp og sin tjeneste igjen: "Men for meg selv akter jeg ikke mitt
liv et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste
som jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium."
(v.24). Det er hele Guds råd!
Denne tanken - eller ideen - om at det er noe mer som hører til, og at
det kommer inn under "hele Guds råd" - det åpner tvert imot veien for
disse ulvene vi leser om her i teksten også: "Jeg vet at etter min
bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner
hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk
tale for å lokke disiplene etter seg." (v.29-30).
Du ser apostelen forkynner Guds nådes evangelium for disiplene,
viser dem til blodet, overgir dem til Gud og Hans nådes ord, mens
disse taler for å lokke disiplene etter seg!
Om menigheten virkelig holdt seg til Guds nådes evangelium som det
ene nødvendige til frelse og bevarelse, ville ikke disse falske røster
hatt noen fremgang!
Kanskje Gud ville gi deg tungetalens nådegave, eller nådegave til
helbredelse, eller bønnens tjeneste eller hva det nå måtte være - ja,
så fint! - men det er ikke nødvendig til frelse! Det gjør deg
verken mer frelst, eller mer åndelig! Hvor åndelige er disse som i så
mange år har forkynt at du må ha tungetalens nådegave for å være en
rett kristen, når apostelen sier med klare ord: "Taler vel alle med
tunger?" (1 Kor. 12,30). Jeg spør igjen: Hvor åndelige? Hva vitner
dette om deres åndelige modenhet, når de så frekt kan omgå Guds klare
ord til oss, og føre mengder av troende inn i fortvilelse, åndelig
uredelighet og trelldom? Og mange av disse er blitt opphøyd til
såkalte åndshøvdinger iblant oss.
Du ser vel hva avvikelse fra Guds nådes evangelium fører med seg?
Jeg taler ikke imot tungetale, for jeg har faktisk denne nådegave selv
- men at de har gjort den nødvendig! Og at du er en slags
mindreverdig kristen, som ikke har Ånden fullt ut, om du ikke har
denne nådegaven! Du har Ånden fullt ut du som har fått ta din tilflukt
til Jesus, som en følge av at Guds nådes evangelium er gått opp for
ditt hjerte. Det skal du få lov til å tro og regne med helt og fullt!
Det var ikke for ingenting at apostelen skrev til korinterne at han
"ikke ville vite av noe blant dem, uten Jesus Kristus, og Ham
korsfestet." (1 Kor. 2,2). "Jesus Kristus, og Ham korsfestet!"
Guds nådes evangelium! Hans nådes ord!
Hold fast ved det! Hør apostelens vitnesbyrd: "For jøder krever
tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for
jøder et anstøt og for hedninger en dårskap." (1 Kor. 1,22-23).
Men vi - vi forkynner Kristus korsfestet!" Det eneste
nødvendige til frelse!
E.K.
|
