Vår ferd!
1 Pet.
2, 11 - 20
11 Mine kjære! Jeg
formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de
kjødelige lyster, som strider mot sjelen. 12 La deres ferd blant
hedningene være god, så at de, skjønt de baktaler dere som
ugjerningsmenn, likevel må prise Gud på den dag når Han besøker dem,
fordi de ser de gode gjerninger dere gjør. 13 For Herrens skyld skal
dere underordne dere under enhver menneskelig ordning, enten det nå er
en konge, som den høyeste, 14 eller landshøvdinger som er utsendt fra
ham for at de skal straffe dem som gjør ondt og hedre dem som gjør
godt. 15 For slik er det Guds vilje, at dere ved å gjøre det gode skal
stoppe munnen på uforstandige og uvitende mennesker. 16 Som frie skal
dere ikke være slike som bruker friheten som påskudd til å gjøre ondt,
men som Guds tjenere. 17 Vis alle ære, elsk brødrene, frykt Gud, ær
kongen! 18 Dere tjenere: underordne dere under deres herrer og vis dem
respekt - ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange. 19 For
dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud tåler sorger når
han lider urettferdig. 20 For hvilken ros fortjener dere vel om dere
finner dere i straff når dere har syndet? Men om dere tåler lidelse
når dere har gjort godt, da finner det nåde hos Gud.
Vår ferd
blant hedningene! Det er et spørsmål som har vært på dagsordenen så
lenge evangeliet har lydt i denne verden: Er det nødvendig med gode
gjerninger? Altså, behøver kristne å drive med det? Jeg vil spørre
deg: Vil du helst slippe?
Det fins jo både et ja- og et neisvar på det spørsmålet. Når det
gjelder vår frelse, er det så visst ikke nødvendig med noen som helst
gjerning - apostelen peker jo på det også i denne teksten som du kan
hende hørte bare som formaningstale: «Som
frie skal dere ikke være slike som bruker friheten som påskudd til å
gjøre ondt.» (v.16).
Som frie! Han bruker betegnelsen
frie,
på dem han skriver dette til. Og hva vil det så si å være fri? Et
underlig spørsmål, ikke sant? Men det er visst nødvendig å ta det for
seg. Det betyr jo å være løst fra alle bånd - fra alle forpliktelser.
Dersom det aller minste bånd binder deg til noe, kan du ikke kalles
fri! Vi kan også bruke uttrykket,
skyldfri!
Tenk på alle de forpliktelser du har i dette samfunnet vi lever i -
overfor dine foreldre, dine barn, din familie i det store og hele,
overfor arbeidsgiver, eller arbeidstaker, overfor myndighetene,
skatter og avgifter osv.
La oss - selv om alle bilder halter noe - ta for oss dette med
skatt. En regnet ut hvor mye skatt du i ditt yrkesaktive liv kom til å
betale, og endte opp med en bestemt sum. Nå var det en som hadde
midler nok til å betale dette for deg, alt sammen på en gang. Det er
klart at du da var fritatt for å betale skatt for resten av din tid -
den var jo allerede betalt! Og myndighetene kunne jo ikke - med noen
rett iallfall - kreve det betalt to ganger.
Men hva da om denne din frihet ble til anstøt for noen? Hva om din
anvendelse av friheten ledet noen i fortapelsen? Ja, det er ikke mitt
problem, kunne du si. «Hvorfor skal min frihet dømmes av en annens
samvittighet?» skriver apostelen. (1 Kor. 10,29).
Du ser, så fri er du i virkeligheten, du som er kommet til liv i
Gud, ved Jesus Kristus. Men apostelen har fått del i noe - han har
fått innsikt i noe - nemlig den Guds kjærlighet som ofret alt, for at
han den egenrettferdige fariseeren og brutale forfølgeren av Guds
menighet skulle bli frelst - derfor var det helt utenkelig for han å
bruke friheten på denne måten. Derfor ser vi, i det tilfelle hvor
apostelen skal undervise de troende i hvordan de skal forholde seg til
kjøtt som har vært ofret til avgudene, at han gjør sin frihet
gjeldende. Hva dette kjøttet har vært brukt til, det bryr han seg ikke
om - for ham er det bare
én Gud, men det stanser ikke der for
ham. La oss lese hva han skriver i denne forbindelse: «Men ikke alle
har denne kunnskap. Noen har til nå vært vant til avgudene, og eter
derfor kjøttet som avgudsoffer. Og så blir deres svake samvittighet
uren. - Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i
evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror.»
(1 Kor. 8,7 og 13).
Slik taler altså kjærligheten - den som er mer opptatt av å vinne
og berge andre, enn å nyte sin egen frihet!
Vi finner en særlig god anskuelsesundervisning i en hendelse i Jesu
liv her på jord - det er Peter som blir krevd til regnskap angående
tempelskatten. «Betaler ikke deres mester tempelskatt?» spurte de. Han
som er jøde, betaler Han ikke skatt til templet? Og da svarer Peter:
«Jo!» Men da vil vi spørre: Behøvde han å betale denne skatten? Peter
altså. Hør hva som skjer da han kom inn i huset, som det står: «Jesus
kom ham i forkjøpet og sa: Hva mener du, Simon? Hvem er det kongene på
jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine barn eller av
fremmede? Han sa: Av de fremmede! Da sa Jesus: Så er altså barna fri!»
Her har du svaret på det spørsmålet! Dette har å gjøre med det vi
nå er inne på - vårt emne om du vil.
Men så må du legge merke til hva Jesus videre sier: «Men for at vi
ikke skal støte dem» - altså for deres skyld! - «gå ned til sjøen og
kast ut en fiskekrok, og ta den første fisken som kommer opp. Når du
åpner munnen på den, vil du finne en stater. Ta den og gi dem for meg
og for deg!» (Mt. 17,24-27).
Hør nå, du er fri til å la det være, men for å unngå
anstøt, så gjør det likevel!
Du blir et eksempel for andre, når du gjør det Gud vil! Og da
skvetter kan hende en og annen i stolen - det var jo dette Jesus
advarte imot, å gå omkring og gjøre ting for å sees av menneskene. Men
det var ikke det jeg sa! Jeg sa: Når du gjør det
Gud
vil! Når du er opptatt med hva som er rett for Gud! Og ikke for å
fremstille deg selv som et eksempel for andre! Ser du forskjellen her,
eller er du åndelig nærsynt?
Jeg er fri - jeg er fullkomment fri! Jeg er til og med
kjøpt
fri! Om Jesus har betalt for meg
helt frem,
hva står da tilbake? Dette må bli både alvorlig, og virkelighet for
deg!
Vet du hva som skjer med meg, når jeg lever slik? Jeg får til et
fortreffelig kristenliv etter hvert? Nei, iallfall ikke i egne øyne,
eller egen erkjennelse - jeg får inderlig bruk for Jesus, som det Guds
lam som bærer verdens synd, og så får jeg glede meg i den sannhet at
Han virkelig er det!
Det blir ikke tungt å gjøre det da, vet du - når du er fri! Får
leve i den erkjennelse og sannhet, at du er virkelig fri! Men om dette
ligger over deg som forpliktelser ditt forhold til Gud er avhengig av
- da blir det gruelig tungt. Da beveger du deg nemlig inn under loven,
og dens forbannelse!
Her er de som går og strever, fordi de ikke har fått lys til å
skjelne rett i disse ting, og det er tragisk - men enn mer tragisk er
det, når mennesker blir fornøyd på denne veien. Når de synes de får
til et godt kristenliv, og kan være eksempler for andre, kanskje til
og med gode eksempler, selv om de i sin påtatte ydmykhet ikke ville si
det på den måten. Og de vet ikke at de vandrer under forbannelse! De
vandrer under straff! De er jo lovbrytere! Du har en hel del
regler og bud du lever etter - ja vel, men du har jo ikke gjort det
loven krever for det! De forstår det ikke før dette sverdet, som har
hengt over dem hele tiden, plutselig rammer!
«For Herrens skyld skal dere underordne dere under enhver
menneskelig ordning,» leste vi. (v.13).
Det var jo dette som allerede nevnt: For
Guds
skyld!
«Som frie skal dere ikke være slike som bruker friheten som påskudd
til å gjøre ondt, men som Guds tjenere.» (v.16).
Du hører - i begge disse tilfeller brukes ordet
skal!
Det høres jo ut som et nytt påbud - det vil altså si, et ufravikelig
krav! Men hvor ble det da av
friheten?
Igjen: Den som har det minste bånd på seg, er ikke fullkomment fri! Er
du ikke fullkomment fri, ved det verk Jesus gjorde, så er det jo ikke
et fullkomment verk!
Vi må tilbake til Jesu ord til Peter igjen, for å finne ut av
dette: «Men for at vi ikke skal støte dem -»
skal
du Peter gjøre som jeg nå sier deg. Men dette først etter at Han har
stadfestet for Peter, at han som barn i huset er
fri!
Her føler jeg virkelig trang til å be: Måtte Gud gi oss å se!
E.K.
|
