Ordets makt!
Jak.
1, 17 - 21
17 All god gave og all
fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos Ham er ingen
forandring eller skiftende skygge. 18 Etter sin vilje har Han født oss
ved sannhets ord, for at vi skal være en førstegrøde av Hans
skapninger. 19 Vit dette, mine kjære brødre: Hvert menneske skal være
snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede! 20 For manns vrede
virker ikke det som er rett for Gud. 21 Avlegg derfor all urenhet og
enhver rest av ondskap, og ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i
dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler.
Det vi mennesker - som i det hele tatt
tror det er skjedd noe syndefall - i stor grad ikke er klar over, det
er hva dette fallet egentlig består i. Derfor ser vi, ikke bare blant
det vi kaller hedenske religioner, men også i størstedelen av
kristenheten, den forståelse at det er visse handlinger man skal
unngå, og som da blir betraktet som syndige handlinger, og visse
handlinger man skal fremme og forsøke å praktisere, og som da
betraktes som gode gjerninger. Vi tenker at vi kan dette som vi burde,
men dette kan ikke mennesket ut fra seg selv, og den som da går inn for
dette - og får Guds lys over det - oppdager snart at slik er det. Jeg får ikke dette til! Men så
gjør man den store oppdagelse, at er Guds hjelp å få! Så søker man
Guds hjelp, styrke og kraft gjennom bønn! Opplever man da å ikke få
denne hjelp, denne kraft, men kan hende tvert imot opplever at en er
slappere i dette som har med gudsliv å gjøre, enn noen gang før - en
kan bent frem glemme å be, eller opplever bønnen som tørr, noe en
helst ville vært foruten.
Da begynner den erkjennelsen å stige frem, at det er kan hende noe
langt dypere dette fallets skade enn du hadde tenkt deg til nå. Det er
noe indre som er skadet! Det har noe med holdninger å gjøre. Jeg er
ikke etter Gud i mitt indre - i mitt hjerte, for å tale med Bibelen
eget språk her. Da er det altså ikke bare hjelp og kraft og styrke jeg
er i behov av, men helbredelse. Et nytt indre! Og så blir det nye
runder med bønn og alvor og rop til Gud, om helbredelse. Og så går en
der da og speider etter bedring igjen. Nå ikke bare i det ytre livet,
men i ditt indre. Er jeg blitt noe bedre? Har jeg mer lyst til bønn?
Har jeg mer lyst til Guds ord. Er jeg mindre treg i det som har med Gud
å gjøre osv.
Men det hele er et samarbeid mellom deg og Gud, hvor du må oppfylle
dine kriterier om Gud skal oppfylle sine. At vi ikke ser, at dette
nettopp er lovens vei, er jo i seg selv et under, når et menneske
mener seg å leve med Gud! En må jo da spørre: Hvordan kom du til tro?
Det vil si: Hva tror du? Eller la oss bruke Paulus' spørsmål
her: «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger
dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Når Gud altså
gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør Han det
ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?» (Gal. 3,2).
Igjen altså - du som hevder å leve med Herren: Hvordan kom du til
tro? Ved hva kom du til tro? Var det et samarbeid mellom deg og Gud?
Nå skal du
høre noen ord fra Skriften: «Herren skal stride for dere, og dere skal
være stille.» (2 Mos. 14,14). Å være stille, det er da ikke mye til
gjerning! Og det skal du altså være mens en annen strider! «Si til de
urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud!
Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere.»
(Jes. 35,4).
Hvis Han selv kommer og frelser meg, hva er det da jeg holder på
med?
I Jes. 63, leser vi om Ham som kommer fra Edom, i røde klær fra
Bosra. Og hva sier Han?: «Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene, og
av folkene var det ingen med meg.» (v.3a). Han var alene om det! Hør
nå det!
I Slm. 131,2: «Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og
tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel
hos meg.» Her ser du beskrivelsen av en troende, i full tillit til
Gud. En som har funnet inn til den hvile Jesus talte om - og takk Gud!
fremdeles taler om! (Mt.11,28).
Hva da med de andre? Hva med dem som ikke har funnet inn til denne
hvile? Jes. 57,20: «Men de ugudelige er som det opprørte hav. Det kan
ikke være stille, og bølgene skyller opp gjørme og mudder.»
De kan ikke være stille! Hvorfor? Fordi de ikke har funnet
denne hvile! Så blir det en masse ståk - det som gjerne kalles
Martakristendom, og hva er det som da skjer? Er det til det gode? Nei,
men som vi leser her: «- bølgene» - altså virkningene - «skyller opp
gjørme og mudder.»
Hva er det da som skal fri oss fra denne uopphørlige kretsingen om
oss selv, enten det er tale om ytre liv og gjerninger, eller indre
holdninger og følelser?
Noen vil jo si - og her misbrukes ikke minst apostelen Jakob, som
teksten er hentet fra: Taler ikke Guds ord om konkrete handlinger som
synd, og at vi ikke skal gjøre det? Jo visst, men om du lar det være,
er du dermed frelst? Og det avgjørende spørsmål her: Må du avlegge
dette for å bli frelst? Består frelsen både i syndens avleggelse og
syndenes forlatelse!
«Avlegg derfor all urenhet og enhver rest av ondskap,» skriver
Jakob her. Å, tenker trellesinnet med det samme da - her er det mat å
få! Her står det jo faktisk at vi skal avlegge synden! Hva sier nå
disse overevangeliske som roser seg så av nåden? Det ser jo så fromt
ut, ikke sant? Men om vi spør ut fra Guds ord: Hva er det som får mat
her? Da ser vi at det er det som ble født av djevelens forførelse på
fallets dag: Dere skal bli som Gud! Fordi vi har dette fallet i oss,
er vi alltid på utkikk etter en mulighet for å virkeliggjøre dette vi
ble lovt den dagen.
Men hvem er det Jakob henvender seg til her? Jo, han kaller
dem, mine kjære brødre! (v.19). Brødre! Altså mennesker som
allerede er frelst! Tydeligvis ikke ved avleggelse av synden
da, for den får de jo her oppfordring om å fortsatt legge av! Frelst
av nåde, sier Guds ord! Og hva med vandringen videre? Vi som er
her, vi er vel på den? Vi har vel startet? «Min nåde
er nok for deg! - For min kraft fullendes ikke i at du blir stor og
sterk og kraftfull, men min kraft fullendes i skrøpelighet.» (2 Kor.
12,9). At du også i dag befinner deg der, at du må ta din tilflukt til
Ham, for din skrøpelighets skyld!
Det var den ene ting. Det andre vi skal spørre om er: Hvordan blir
denne urenhet og rest av ondskap avlagt? «- og ta ydmykt imot Ordet
som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler,»
leser vi videre. Måten det er formulert på kan få det til å se ut som
to separate ting. Det ene er å avlegge urenhet og ondskap, og det
andre er å ta ydmykt imot Ordet osv. det er da også en utbredt
oppfatning. Men den som kjenner Skriftens
vitnesbyrd - den som ber Gud om sannheten, og ikke bare ønsker å få
stadfestet sitt eget - han vet jo at dette henger nøye sammen. Det
første skjer ved det annet! Det er ved å ta imot dette mektige
Ordet som er innplantet - merk deg det: Er allerede innplantet i deg -
at du også avlegger det gamle menneske. Det er også betegnet som å
akte deg «død for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» (Rom.
6,11). Du døde i følge Guds ord, bort fra synden, der på korsets tre -
Med Ham! Å ta imot det Ordet som er innplantet i oss, det er jo
det som vi i våre sammenhenger kaller å «vandre i.» Eller å «bli i!»
Og du må for all del merke deg her da, at Ordet er skrevet med stor
O. Så vet du hvem det er tale om! Og «likesom dere altså tok imot
Kristus Jesus som Herre, så vandre i Ham.» (Kol. 2,6).
Hvordan tok du så imot Ham? Hvordan var det fatt med deg da? Men du
hørte ordet om Ham som tok imot syndere - Han som åt med dem og ofret
seg selv for dem! Og så trodde du!
At det er rett det vi sier - at det å avlegge synd, og det å tro
nådens ord, ikke er to separate ting, men henger nøye sammen - ja,
overhodet ikke kan skilles - det skal vi bekrefte med et annet Guds
ord til oss: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle
mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de
verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den
verden som nå er.» (Tit. 2,11-12).
Det må være klart for oss, at det å leve i åpenbare synder, og
menge seg med denne verden - de verdslige lyster, som Skriften kaller
det her - det forteller oss at det er noe fullstendig galt i det
menneskets gudsforhold. Men det motsatte sier ikke nødvendigvis at det
er rett i det menneskets gudsforhold!
Det er et rett forhold der hvor du igjen og igjen søker inn for
nådens trone, i tro på ordet om korset, og ber: Herre, forlat meg mine
synder og rens meg fra all min urettferdighet! Det er ille med meg, og
det er ille for meg, men ordet om korset kan jeg ikke slippe! Hvor
skal jeg ellers gå? Er det noen annen som frelser syndere som meg? Er
det noen annen som har betalt for min skyld? Nei, det er Jesus alene!
Så hør vitnesbyrdet om dette Ordet igjen til slutt, slik at du ikke
skal ta din tilflukt til noe annet, hvor galt det enn har blitt: «Ta
ydmykt imot Ordet som er mektig til å frelse deres sjeler.» (v.21).
Det alene er!
Hørte du det? Mektig til å frelse din sjel! Det er! Så hør
og motta det!
E.K.
|
