Bli i Hans bud!

1 Joh. 3, 18 - 24

   18 Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! 19 På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille vårt hjerte til ro for Hans åsyn. 20 For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. 21 Mine kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, 22 og hva vi enn ber om, det får vi av Ham, fordi vi holder Hans bud og gjør det som er til behag for Ham. 23 Dette er Hans bud, at vi skal tro på Hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik Han bød oss. 24 Den som holder Hans bud, blir i Ham, og Han i ham. Og på dette kjenner vi at han blir i oss: av den Ånd som han gav oss.

   «Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» (v.18). Det er de som kan si mange fine kristelige ting, men prøv å få dem med i noen virksomhet for Ordet. Å nei, man har jo så mye annet som opptar tiden. Dypere stikker det altså ikke. Man er ikke med, med mindre det er godt betalt iallfall.
   Andre igjen er med som om frelsen var avhengig av at du ytet en innsats. Men frelsen var jo fullbrakt før du kom til verden den. Det var en som fullbrakte den for deg, og ropte det ut fra korsets tre. Det var Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds lam. Så den er så visst ikke avhengig av din innsats. Der kommer du mange år for sent.

   Så er det andre igjen som løper uten at Herren har sendt dem. Derfor kan du også høre så mye underlig fra talerstoler rundt omkring. Man er ikke opplyst ved Den Hellige Ånd i Ordet.
   Døperen Johannes stiller et meget alvorlig ord til jødene som kom til ham ute ved Jordan: «Hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?» (Mt. 3,7; Luk. 3,7). Hvem? Hvem er du lært av? «Jeg har ikke sendt profetene, likevel løp de. Jeg har ikke talt til dem, likevel profeterte de.» (Jer. 23,21). Tenk hvilken alvorlig situasjon for et menneske – å gi seg ut for å være Herrens representant, uten å være det!

   Men her i vår tekst taler Herren – ved apostelen - et formaningens ord til den som selv har fått del i evangeliets hemmelighet. Det er så snart å sovne inn i denne verden - å gjøre seg det makelig. Og så blir det gjerne en masse kristelige fraser i munnen, men det er ikke dette man lever for.

   Johannes taler her om noe som heter «å være av sannheten.» (v.19). Å være av sannheten. Det vil jo si det samme som å være av Jesus. Han er jo sannheten! Og de sanne troende, det er de som har funnet hvile i sannheten. Lærer du sannheten å kjenne, da kommer du nettopp til hvile. Da blir du fri!
   Ingen blir altså frelst ved tjenesten – men ingen frelst kan være likegyldig til Guds rike, og Guds rikes sak. Det står om de troende her, at de har fått det som fødselsgave, altså en frukt, å elske hverandre. Kan du la være å hjelpe den du elsker?
   Det er mye ukjærlighet ute og går, også blant de troende. Det vet vi jo – og det merker vi jo også så ofte, dessverre. I noen tilfeller skyldes det, at disse menneskene aldri har fått denne fødselsgave – det vil si at de ikke er født av Gud. Og i andre tilfeller at de lar kjødet få råde.

   Hør! Du som er av sannheten, du blir urolig av dette, for du er alltid mistenksom overfor deg selv. Du synes du har så altfor lite kjærlighet. Men en ting er sikkert, du kan ikke gå med et ukjærlig forhold overfor en broder, uten å lide av det, for Den Hellige Ånd vil minne deg på dette, dersom du er av Gud. Men hør nå, du som ser på deg selv og på alt som er galt – du som likesom ikke får stilt ditt hjerte til ro innfor Gud, for det er jo så mye som mangler deg – hør hva teksten her vitner: «For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.» (v.20).
   Hva er det Gud kjenner – som du så altfor lett glemmer, særlig når du har falt riktig igjennom? Jo, at Jesus døde til en soning for dine synder! At Jesus levde livet til Guds ære, fullkomment etter lovens bud, og lot dette liv gjelde som om det var ditt! Dette kjenner Gud! Gjennom dette Jesu verk ser Han deg! Og da kan vi spørre: Hva mangler du da? Hva sier David i sin mest kjente salme?: «Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting.» (Slm. 23,1). Ingen ting! Eller som det het så fint tidligere: Meg fattes intet! Intet!
   Hør det, du som har det slik at du må ta din tilflukt til Jesus: Du mangler ingen ting! Du har alt i Ham! Alt!
   Men du som er svært så godt fornøyd med deg selv, og driver som en annen tuskhandler i Guds rike – hva har du med dette å gjøre? Du trenger til omvendelse!

   «Den som holder Hans bud,» leser vi her. (v.24). Har du sett at det står flere steder også i Det Nye Testamente det, å holde Hans bud? Og da er det mange som tenker på de bud som ble gitt ved Moses. Men det er jo ikke det det er tale om da. Her står et jo hva det er tale om: «Dette er Hans bud, at vi skal tro på Hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre.» (v.23). Ja, dette er Hans bud! Du skal få tro på Hans navn! På Hans navn! Hva for et navn er det egentlig? Jo, nå skal du få høre hvorfor Han fikk nettopp dette navn – det leser vi i Mt. 1,21 – hvor en engel taler til Josef og gir ham en åpenbaring og et oppdrag – en instruks: «Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
   Det er altså Hans navns betydning: Den ved hvem Gud frelser oss fra våre synder! Den ved hvem Gud tar våre synder bort fra oss! Den ved hvem Gud soner våre synder! Den ved hvem Gud tar straffen for våre synder! Dette navn byder Han deg å tro på – ta din tilflukt til!
   Da må vi si – også det med apostelen Johannes -: «Og Hans bud er ikke tunge.» (1 Joh. 5,3).

   Ja men, så var det dette med kjærligheten da! «Og ennå er min kjærleik høgst elendig,» som hun sier i sangen Lina Sandell. Blir du i Hans kjærlighet til deg – for det er hva Ordet forkynner deg nemlig: Du er elsket av Gud! Og det helt uten noen grunn i deg! - Da vil også kjærligheten til brødrene være der, også når det hele fortoner seg som et vinterlandskap.

   Hør! Kjernen i det hele er dette: «- om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting!» Er ikke dette på plass hos deg – og det på første plass, så kan du like godt glemme alt annet! Det er her vi lever og ånder fritt! Det er her vi er i samfunn med Gud! Det er her vi har vår frimodighet, både for Gud og mennesker! Og det er her kjærligheten vokser frem! For her er det ikke tale om å like mennesker! Det har nemlig sin grunn i, hva du finner hos det mennesket. Slik er også verden! Det er dypere enn som så. Men vi er ikke bare ånd, vi er også kjød, og derfor forvirres vi så ofte. Hva er av hva? Men en ting er sikkert uansett: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.» (Rom. 5,6).
   Å ta sin tilflukt til, og ha sin eneste fortrøstning i dette – det er å holde Hans bud!

E.K.