Ved Kristi vitnesbyrd!

1 Kor. 1, 1 - 9

   1 Paulus, ved Guds vilje kalt til Kristi Jesu apostel, og Sostenes, vår bror - 2 til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre: 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! 4 Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som er gitt dere i Kristus Jesus. 5 For i Ham er dere blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap, 6 fordi Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, 7 slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 8 Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag. 9 Gud er trofast, Han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre.

   Paulus har vært ute og sådd og høstet. Det har blant annet ført til denne menigheten i Korint. I Guds ord finner vi det vi kaller høsttakkefest - man takket Gud for den grøden man fikk høste inn, men var det stor grunn til å takke Gud for korn og most, så var nå grunnen mye, mye større, til å takke Gud for mennesker. For sjeler. Og det gjør da også apostelen, som vi hører det her: «Jeg takker alltid min Gud for dere, for den Guds nåde som er gitt dere i Kristus Jesus.» (v.4).
   Jeg takker alltid! Han så virkelig stort på denne frukten av Guds ords forkynnelse. men merk deg at han her ikke takker dem, han takker for dem. Han takker Gud for dem. Og hva er det han takker Gud for? Jo, for den Guds nåde som er gitt dem i Kristus Jesus!
   Han takker for nåden! Det er nåden - Guds nåde - han ser som grunnen til at denne menigheten er til. Det er altså denne Guds nåde alene, som er grunnen til hver eneste sanne kristen på denne jord. Og kaller man seg en kristen av noen annen grunn enn den nåde som er gitt oss i Kristus Jesus - ja, så er man ingen kristen, men en falsk bekjenner med en falsk bekjennelse! Man sier seg altså å være noe man i virkeligheten ikke er.
   Men altså, fordi dette alltid er årsaken til kristenliv, takker ikke Paulus de kristne for den tilstand de er i, som om det var noe å rose dem for, men han takker Gud!

   Ja, det er kristenlivets fødsel - den skjer ved Guds ord. Sannhets ord, som han skriver, apostelen Jakob. (Jak. 1,18). Det er altså nådeordet som bevirker den nye fødsel. Fødselen ovenfra, som det kalles. Født av Gud!
   Men hva da med veien videre? Det er vel noe annet som må bevirke det? Da beror det vel på oss? På ett vis kan vi si det, at det beror på oss - men her skal vi være forsiktige, for det er her det er snart å gå seg vill!
   Guds ord kommer med noen sterke formaninger til oss her - og vi skal ta for oss noen av dem. Først Jesu alvorlige ord til oss: «Se til at ikke noen fører dere vill!» (Mrk. 13,5). Se til! Se du til! Her legges det jo noe på deg. Men å bli ført vill, det er jo å bli ført bort fra noe - ut av noe du nå er i. Før du ble en kristen, da var du jo nettopp villfarende. Du kjenner ordet: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.» (Jes. 53,6). Men, sier Ordet om deg som er kommet til tro: «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.» (Ef. 2,13).
   Ved Kristi blod! Det var altså ved det du kom nær til. Da må jo også det å bli ført vill, være å bli ført bort fra det. Eller at betydningen av det svekkes for deg. Eller at det kommer andre ting inn, som også gir deg frimodighet innfor Gud!
   Det står om Jesus i blant annet Mrk. 8,15, at Han bød dem (disiplene) og sa: «Se til å ta dere i vare for fariseernes surdeig og for Herodes' surdeig!» I det vi kaller 1930 oversettelsen av Bibelen leser vi i Luk. 12,1: «Ta dere først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri!» Her lyder det noe sterkere, ikke sant? «Ta dere først og fremst i vare for...!» Og så står det at denne surdeigen er hykleriet.
   Leser du grunnteksten, vil du se at ordet for hykleri og skuespill, er det samme. Altså, i det øyeblikk du går ut over det du virkelig er, driver du et skuespill. Det er med andre ord - hykleri!
   Apostelen Johannes skriver til menigheten: «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette er løftet han gav oss: det evige liv.» (1 Joh. 2,24-25).
   «La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere.» Hva var det du hørte i begynnelsen? Hva ble du frelst ved? Jo, nådeordet! Det er å se til at ikke noen fører dere vill! «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap. For jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap.» (1 Kor. 1,21-23).
   Da Paulus tok avskjed med brødrene i Efesus, kan vi lese: «Og nå overgir jeg dere til Gud og Hans nådes ord, Han som er mektig til å oppbygge dere og gi dere arv sammen med alle dem som er blitt helliget.» (Ap.gj. 20,32). Veien videre er altså nøyaktig den samme som i begynnelsen!

   Ja, men hva med virksomheten da? Hva skal bevirke at vi fungerer som en god menighet? Da må vi jo ha nådegaver! Da må vi ha det og det og det. Slik tenker mange. Men her kommer denne teksten oss så herlig til hjelp og veiledning - om vi bare vil høre: «For i Ham er dere blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap, fordi Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.» (v.5-7).
   «For i Ham er dere blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap.» Hvorfor står det så vel til? Jo, du får begrunnelsen her: «- fordi Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere.» Å, om det kunne sige inn! Og så følger det på - også det grunnet i det samme, nemlig at Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dem - «- slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse.»
   «Slik at dere ikke mangler noen nådegave!» Merk deg nå det! Det er årsaken: Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dem!
   Skal du søke nådegavene - ja, da vet du jo veien nå. Søkes nådegavene på noen annen måte, da blir det kaos. Det ble det da også i denne menigheten etter hvert - nettopp fordi de gled bort fra og forlot denne apostelens veiledning, og ble opptatt med nådegavene i seg selv. Mer opptatt av dem enn av giveren!

   Paulus begynner dette brevet til menigheten med å understreke sin autoritet: «Paulus, ved Guds vilje kalt til Kristi Jesu apostel.» (v.1). Ved Guds vilje kalt...! Da kan du også feste absolutt lit til det han forkynner deg. Han har det fra Gud! Det er altså ved Guds nåde i Kristus Jesus, du er hva du er, om du er en kristen. Ikke ved noe annet! En sann kristen viser aldri til noe annet, når han skal forklare sin stand innfor Gud: Guds nåde i Kristus Jesus! Jesus Kristus og Ham korsfestet! Han har Kristi vitnesbyrd - og det er den sanne kristne vekst, at det blir mer og mer grunnfestet i ham.

   Hør denne salige hilsen: «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!» (v.3).

   Vi leser om frukten av evangeliet i Slm. 92,13-15: «Den rettferdige spirer som palmen. Som en seder på Libanon vokser han. De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne.»
   «Frodige og grønne.» Det er én farge! Grønt! Det er ikke så variert, når du ser på det, men kan du tenke deg noe finere enn norsk natur i april, mai? Når alt grønnes. Det er livets farge! Frodighet!  
   I dag taler man så mye - i forskjellige sammenhenger om at det skal være så fargerikt alt. Det er likesom trenden - det er det store og etterstrebelsesverdige.
   Se på høsten - er det ikke fint? Det er jo de som reiser opp i fjellet kun med det for øye, å se høstfargene. Høstprakt kalles det gjerne. Det er fint å se på - ja, ingen tvil om det, men hva er årsaken til denne fargeprakten? Har du tenkt på det? Døden! Det vitner om død og forråtnelse! Det er hva det virkelig taler til oss, og åpenbarer. Se de samme bladene et par måneder senere - da blir du ikke like imponert!
   La det få være et bilde for oss, idet vi hører apostelens ord til denne menigheten, da den var blitt svært så «fargerik:» «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor. 2,2).

E.K.