Usyret
1 Kor. 5, 6 - 13a
6
Det passer dårlig at dere roser dere! Vet
dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? 7 Rens derfor ut den
gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For
vårt påskelam er slaktet, Kristus. 8 Så la oss holde høytid, ikke med
gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med
renhets og sannhets usyrede brød! 9 Jeg skrev i brevet til dere at
dere ikke skulle ha samkvem med horkarer. 10 Jeg mente ikke mennesker
i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, røvere eller
avgudsdyrkere - da måtte dere jo gå ut av verden. 11 Men det jeg skrev
til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg
en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller
baktaler eller dranker eller røver. Et slikt menneske skal dere ikke
engang spise sammen med. 12 Hva har vel jeg med å dømme dem som er
utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? 13 Men dem som
er utenfor, skal Gud dømme.
«Det passer dårlig at dere roser dere!»
(v.6a). Dette viser tilbake til noe apostelen hadde irettesatt dem for
- at de tillot hor i menigheten. Så altså - det passer dårlig at dere
roser dere!
De roste seg av seg selv. Det vil si, av sin virksomhet, hva som
skjedde blant dem osv. Dette passer dårlig, skriver altså apostelen.
Men så roste de seg jo også av evangeliet, av Jesus. Var det
annerledes? Nei, også det passer dårlig ifølge apostelen - for vårt
påskelam er slaktet, Kristus, og dere er jo dermed usyret. Det vil si,
renset fra deres synder og født til et nytt liv.
Du kan finne det i den troende forsamling i dag, som kalles vidsyn
og romslighet, men det er vidsyn og romslighet overfor det som Guds
ord fordømmer som synd og last. Og det kan jo ikke stemme! Du kan ikke
leve med et slikt syn og en slik holdning, og samtidig være ett med
Guds ord og Guds Ånd, som jo fordømmer det samme.
De som er utenfor menigheten, de må nå bare være slik de er. «Hva
har vel jeg med å dømme dem som er utenfor?» skriver apostelen her.
Men når det gjelder dem som er innenfor, møter vi et veldig alvor: Du
skal ikke engang spise sammen med et slikt menneske! (v.11). Å dele
måltid med et menneske ble sett på nærmest på lik linje med å dele
samfunn med vedkommende.
Man roste seg altså som menighet, og man roste seg av Kristus, men
levde som en gammel surdeig! Levde som mennesker som ikke var blitt
renset fra sine synder.
Peter bruker sterke ord om dette i sitt 2 brev kap.2 og v.22: «Det
er gått med dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender tilbake til
sitt eget spy, og et nyvasket svin velter seg i sølen.»
Det er jo nettopp dette Paulus peker på i teksten her også: Hvordan
kan du som nettopp er vasket ren, vende deg til det som gjorde deg
uren? Hor - i tanker, lyster, begjæringer og gjerning, gjorde deg
uren! Hvordan kan du vende tilbake til det, nå når du er blitt renset
fra det? Det vil si, har fått syndenes forlatelse for dette.
Pengegriskhet - det gjorde deg uren. Nå er du jo blitt renset for Gud!
Baktalelse - det gjorde deg uren for Gud, men nå osv.
Spy og søle! Slik er det for Gud! Hvordan er det for deg? Det blir
trangt da, gjør det ikke?
Det er de som sier: Du kan ikke være en kristen, du som er slik -
eller gjør slikt! Hvorfor ikke heller si: Hvordan kan du være slik -
eller gjøre slikt, du som er en kristen?
Det er hva Skriften minner oss om: Dere er jo blitt helliget!
Hvordan kan dere da osv.
Det er de som så frimodig roper ut: Vi er ferdig med synden! Vi er
ikke syndere mer! Så hvorfor i det hele tatt tale om det noe mer?
Dette er i de aller fleste tilfelle åpenbaring av en falsk ånd. En
sjel som ikke har sannhetens lys i seg. For det vet Gud, ikke er sant!
Det er kun i Jesus Kristus dette er tilfelle. I oss selv bærer vi hele
denne syndemassen med oss - og begynner vi å vise forståelse og
overbærenhet overfor dette i og ved oss som Gud fordømmer, i stedet
for å bære det frem for Ham som en bekjennelse av vår synd, da går det
galt med oss.
En kristen er en som lever i erkjennelse og bekjennelse, både av
synd og nåde. Det er en følge av å leve i lyset det. Men merk deg
altså - han lever i erkjennelse og bekjennelse av begge deler! Det er
det bruden i Høysangen åpenbarer, når hun vitner: «Sort er jeg,
men yndig.» (Høys. 1,5).
Veien er altså ikke å se bort fra sannheten - nemlig at vi er
syndere, og disponible for alt dette som er Gud imot, men å bekjenne
det. Bekjenne det, fordi vi også lever i erkjennelse av å eie en
frelser: Vårt påskelam er slaktet! Vi har en renselse i Ham, fra alt
dette som gjør oss urene for Gud! Derfor kan vi alltid komme, hvor
mørkt og galt det så måtte vise seg å være i ditt hjerte. Men vi er jo
ikke kalt til å leve i denne urenheten!
Da, når et menneske altså ser dette - da ser det også Jesus som eneste
redning. Derfor er det så farlig å begynne å vise vidsyn og romslighet
overfor synd, både i ditt eget liv, og i menigheten. Da kommer du
faktisk inn i en tro, en åndelighet, hvor nedtoningen av syndens alvor
blir redningen for deg. Da vil du våkne opp til skrekk og gru, en dag!
Nei, synden er alltid like alvorlig! Den skiller et menneske fra
Gud!
Ja men, vil noen si: Bare det å kjøre for fort, er jo en synd! Ja
visst! Men dette sies gjerne for å rettferdiggjøre seg selv. Det er
vel noe som ikke betyr så mye som annet - det går vel en slags grense
her? Kan du si meg hvor denne grensen går? Er det du og jeg som
avgjør hva som er synd, og ikke? Bare å krysse den trafikkerte gaten
et annet sted enn der hvor myndighetene har opptegnet et
fotgjengerfelt, er synd. For du skal lyde øvrigheten, sier Guds ord.
Ubetalte regninger, hva med det?
Blir det vanskelig? Ja, det menneske som vil oppnå frelse på egen
rettferdighets grunn - det mennesket har virkelig fått noe å slite
med.
Men når vi nå likevel ikke kan få dette til helt og fullt, kan vi
ikke da like gjerne la det være? En merkelig tanke, ikke sant? At du
skal la det som er rett være!
Nei, vi er jo ikke kalt til å la det som er rett være - men vi er
kalt til å motta en fullkommen gave fra Ham som er all god gaves
giver. Faderen gir deg i sin Sønn, Jesus Kristus, all den
rettferdighet for seg som du i din falne tilstand er i behov av, idet
Han gir Ham som et Lam i ditt sted! Ved det - og det alene - er du
usyret, som apostelen skriver det her. Det vil si ren! Så altså
vandre i den erkjennelse av sannheten som først brakte deg til Jesus,
frelseren! At du alltid må fly til Ham for å bli ren. At du kun i Ham
er det.
Men holder du ikke lenger spyet for spy, og søla for søle, så
slutter du å fly til Ham på sannhets grunn - da holder du deg i
virkeligheten ikke lenger til Jesus, men en teori. Og det er vel den
farligste villfarelse av alle! Da er du blitt en fariseer, som dømmer
alle andre å være fariseere. Kan det bli verre?
«Gi akt på deg selv og på læren!» skriver Paulus til sin venn og
medarbeider Timoteus. Ikke bare gi akt på deg selv! Da vil du
fortvile! Og heller ikke bare på læren! Da vil du nok ende opp
kunnskapsrik - men oppblåst! Nei, gi akt både på deg selv og på læren,
skriver han. Og videre: «Bli ved med dette. For når du det gjør, skal
du frelse både deg selv og dem som hører deg.»
Tror du på Jesus? Det vil si: Er Han ditt eneste - eneste - håp
om frelse?
E.K.
|
