Ved
Guds nåde!
Tit. 2, 11 - 15
11
For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. 12 Den opptukter
oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve
sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, 13 mens
vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår
frelser Jesu Kristi herlighet, 14 Han som gav seg selv for oss for
å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk,
som med iver gjør gode gjerninger. 15 Tal dette, og forman og irettesett
med all myndighet. La ingen forakte deg.
Jeg spør deg: Lever du i Guds nåde? Og kan hende er du
blant dem som umiddelbart og frimodig svarer med stor glød: Å ja, jeg
elsker og priser Guds nåde! Det er det største i livet mitt! Men hva
om jeg stiller spørsmålet annerledes - og det er i virkeligheten det
samme spørsmål i bunn og grunn: Fornekter du ugudelighet og de
verdslige lyster, lever du sedelig og rettferdig og gudfryktig, mens
du med iver gjør gode gjerninger?
Svarer du ja med samme glød og frimodighet da? Kan hende var det
verre? Men det er jo dette nåden opptukter til, leste vi. Det er jo
merkelig da, om du virkelig lever i nåden - at det blir noe mer enn et
munnhell - at frukten av dette uteblir, ikke sant? Men frukten er ikke
for oss å se, sier du. Da ville vi bare bli hovmodige, om vi kunne se
det. Ja, du er godt lært! Men du ser ikke at du med det også sier, at
du nå er ydmyk. Er du det?
Du forstår, det jeg vil frem til, er å undersøke om du ikke lever i
dette for oss så farlige bedraget - at du har lært å smøre nåden slik
ut over deg selv og alt ditt, at du aldri virkelig får bruk for nåden!
Det er mange som fekter med nåden for å forsvare et liv i verdslighet
- ja, verdslig nytelse og åpenbar synd! Der har du en lang skala fra
det minste lille avvik til de mest grove utslag. Men nåden er ikke
gitt til tilfredsstillelse av kjødet - det vil si frihet for kjødet,
som er vårt falne selvliv, til å utfolde seg fritt - men til frelse!
Frelse fra dette å måtte svare Den Hellige for vårt syndige og
elendige liv, i og med at Han lot dette ramme sitt eget legeme, som
Han ikledde seg her på jord. Og videre: Til opptuktelse! Den siden
blir gjerne utelatt, så ofte.
Fordi min synd ikke lenger er gjenstand for straff og dom, så skal
jeg altså bare la den flyte fritt? Nei, tvert imot - nettopp det
skulle jo anspore meg til å leve etter Guds behag, og ikke etter
verdens!
Tenk for en nåde du, at jeg er forsonet med Gud - og det er en
eviggyldig forsoning, da den er grunnet i Sønnen og Hans gjerning i
mitt sted! Tenk at jeg ved denne Guds nåde som åpenbares i Jesus
Kristus, på denne måten skilles fra min synd, og settes i en
fullkommen frihet! Han var villig til å lide for min skyld! Til å blø
for min skyld! Til å hånes og spottes og latterliggjøres, for min
skyld! Ja, til å dø synderens død, og ta synderens dom, for min skyld!
Da bør en vel kunne forvente, at jeg vil gi Ham noe tilbake, ikke
sant? Ja, det er sant det - det burde en kunne forvente, men jeg tør
knapt tenke den tanken, for min erkjennelse er den, at jeg har ikke
noe å gi tilbake for en så stor nåde - jeg har ikke noe som duger, for
alt mitt er smittet av synd, og kan ikke være gjenstand for noe annet
fra Guds side enn dom! Jeg må bare ta imot dette av Guds hånd, med
takk og forundring!
Man forventer seg ikke melk av en trebukk, er det et ordtak som
sier - og Gud forventer seg ikke noe godt fra en synder! Men Han giver
og giver og giver igjen - sin fullkomne frelse for alt som heter
menneske, tilveiebrakt av Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam på
denne samme jord som du og jeg trår på nå i våre dager.
Det hendte ikke i et eventyr dette! Det hendte ikke i en annen
dimensjon, eller på en annen planet - nei, Han var en historisk
person, Gud åpenbart i kjød! Han var her på jord og betalte prisen!
Prisen for nettopp din sjel! Det kostet Ham dyrt det, men det avholdt
Ham ikke for å betale! Så har Han elsket deg!
Nei, jeg blir likesom så maktesløs overfor dette, å skulle betale
Ham noe igjen. Men på den annen side - ansporer det meg til å
fortsette i synden, som en venn av denne verden, som jo er fiendskap
mot Gud? Jeg bare spør deg?
Men du predikant - jeg blir så urolig når det blir tale om mitt
liv, gode gjerninger o.l. Ja men, så fint da! Så er det altså et reelt
behov for nåden der. Iallfall er du ikke så åndelig død, at det ikke
skapes et behov ved lovens ord. Men vokt deg, at ikke det du
kaller nåde i virkeligheten er en effektiv måte å bryte brodden av
Guds ord på. Når Ordet får vekke deg opp, så la det få vekke deg helt!
Ta dommen! Ta den nå! Så du ikke må ta den i evigheten!
Gud vil aldri i
evighet la deg gå tapt på grunn av din synd! Det beviser vel Jesu
komme og gjerning her på jord, fullt ut! Men det er noe som heter å
unndra seg til fortapelse! (Hebr. 10,38-39). Unndra seg lyset! (Joh.
3,19). Da trekker du deg inn i det mørket, hvor du ikke lenger ser!
Hvor du ikke lenger kan skjelne! Hvor du ikke lenger kjenner dommen
for noe i ditt liv! Da kan du fremdeles rose deg av nåden, men har du
bruk for den?
Kommer vi bort fra
Guds ord - det vil si Guds ords hørelse, altså at vi er der
hvor vi virkelig hører Guds ord til oss - da går vi vill, og vårt
åndelige liv er ikke noe annet enn et åndelig bedrag!
Paulus taler om noen i sin samtid som han kaller veldige
apostler, og det er da åpenbart ironisk ment. Han sier: «Men jeg
mener at jeg ikke står tilbake for disse veldige apostlene på noe
vis!» (2 Kor. 11,5). Og i 2 Kor. 12,11: «Jeg er blitt en dåre! Dere
har tvunget meg til det. Jeg burde jo ha fått ros av dere, for jeg
står ikke tilbake for noen av disse veldige apostlene, selv om jeg
ingenting er.»
Disse gjorde seg altså til av noe som ikke stemte med virkeligheten
- og Paulus åpenbarer her hva virkeligheten er, idet han sier: «- selv
om jeg ingenting er.»
Vi har slike veldige apostler i vår tid også. De taler mer
om troen, og roser seg mer av troen - det vil si deres egen tro - enn
av Jesus Kristus selv! Og de harselerer gjerne over andre kristne.
Jesus sier om et av de tegn som skal følge de troende, at de skal
kunne drikke dødelig gift uten å ta skade av det. Det kunne jo vært et
interessant eksperiment å satt et slikt giftbeger frem for dem, og
bedt dem drikke det på deres tro. Kanskje de da hadde våknet av rusen,
og innsett at deres tro ikke var av Gud, men av det gamle menneske.
Men da hadde de vel kalt det å friste Gud kanskje - som om det de
allerede driver med, ikke er det! Å nei, vi er små og svake i troen,
men takk Gud, Han tar seg av, og til og med bruker slike! Slike som
Paulus, som ingenting var!
Vi vet han var den største misjonær som har betrådt denne jord, men
i sine egne øyne var han ingenting! Han roser seg av, og
tilskriver alt godt i sitt liv nettopp nåden! Han sier: «Men av
Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans nåde mot meg har ikke vært
forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke
jeg, men Guds nåde som er med meg.» (1 Kor. 15,10).
Guds nåde var drivkraften og opptukteren i Paulus' liv! I Paulus'
nye liv! Ikke loven med dens bud og forskrifter! Du er fri! Fri
til å følge Gud! Fri til å leve med Gud! Fri til å gå på Guds veier
uten frykt! Du er kjøpt fri fra alt du har å frykte! Så lev for Gud!
Gråt over din synd og skrøpelighet og kom alltid til Ham med det som
det er! Gud velsigne deg!
E.K.
|
