Av Gud -
alt!
Rom. 10, 1 - 17
1
Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til
Gud for dem er at de må bli frelst. 2 For det vitnesbyrd gir jeg dem
at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. 3 Da de
ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen
rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet. 4 For
Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror. 5
Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør
disse ting, skal leve ved dem. 6 Men rettferdigheten av tro sier: Si
ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si, for
å hente Kristus ned. 7 Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det
vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. 8 Men hva sier den? Ordet
er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi
forkynner. 9 For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre,
og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli
frelst. 10 Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen
bekjenner en til frelse. 11 For Skriften sier: Hver den som tror på
Ham, skal ikke bli til skamme. 12 Her er ikke forskjell på jøde og
greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller
Ham. 13 For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 14
Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og
hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de
høre uten at det er noen som forkynner? 15 Og hvordan kan de forkynne,
uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er
som bringer fred, som bringer et godt budskap! 16 Men ikke alle var
lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han
hørte av oss? 17 Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og
forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.
Det må stå fast for oss, at vi mennesker, vi er loviske av
natur. I fallet fikk vi det med oss, at vi skulle kunne bli noe - og
det må vi merke oss nøye her: Vi skulle kunne bli noe i åndelig
sammenheng. Vi skulle få åpnet våre øyne, så vi skulle kunne se og
forstå som Gud ser og forstår. Og dette løftet kom ikke til oss fra
Gud, men fra en av Hans skapninger - en ånd som allerede var falt. Men
som ved alt annet som stammer fra denne ånd, ble det en skuffelse og
et fangenskap. Det ble tvert imot et Babel, en total åndelig
forvirring i menneskets sinn. Men også en dypt forankret tro i
mennesket på, at det skulle kunne klare seg selv - i beste fall kun
med hjelp og støtte fra Gud. Det vil jo da si: En dypt forankret tro
på denne falne ånds ord - og en dypt forankret mistro til Guds ord.
Dette vesen i oss - som Gud ord kaller kjødet - det kjemper i
virkeligheten en kamp på liv og død, imot det budskap som er av Gud.
Det vil si, at Guds budskap er dødelig for det. Er det noe en sann
kristen vet en hel del om, så er det dette vesens mange krumspring for
å berge sitt liv. Det ter seg åndelig - det blir religiøst, men har i
virkeligheten ingen forstand på det som hører Gud og Hans rike til.
Men la oss merke oss det - det forsøker å berge livet ved å bli
religiøst. Da er det vanskeligst å avsløre! Men Herren kjenner sine!
Vi måter jo noen utpreget slike i teksten vår, og hør det vitnesbyrd
apostelen gir dem: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har
nidkjærhet for Gud!» Og så føyer han til: «- men uten den rette
forstand.»
En underlig kombinasjon, ikke sant? Nidkjærhet for Gud, men uten å
kjenne Ham! Da er det jo klart at det var slett ikke Ham de var
opptatt med, men nettopp å berge seg selv, ved en kjødelig åndelighet.
I virkeligheten en kjødets etterligning av det som er av Gud.
Det kan ta seg flott ut i menneskers øyne dette - og da især i
deres som holder på med dette - men i Guds øyne er det som en
falleferdig rønne ved siden av et fullkomment palass. Paulus skriver -
og du kan likesom høre hans nød komme til uttrykk i det: «Brødre, mitt
hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.»
(v.!9: At de må bli frelst! Midt i alt de holdt på med - de var ikke
frelst! De var ikke fridd ut! Herren hadde ikke fått bryte den
lenke som var om halsen på dem! De var ennå bundet til synden og
fortapelsen, med lenker som ikke noe menneske kan bryte. Derfor ber
apostelen til Gud for dem. Han som alene kan bryte disse lenkene.
Hva var det de midt i all sin religiøse utfoldelse ikke kjente til?
Guds rettferdighet, leser vi her. Følgelig gav de seg ikke inn under
den, men gjorde det eneste de da kunne gjøre - i sin åndelige blindhet
- søkte å grunne sin egen. (v.3).
Hva og hvor er da den rettferdighet som er av Gud - og som de ikke
kjente? «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den
som tror.» (v.4).
I Joh 16, taler Jesus om Den Hellige Ånds komme, og hva Han skal
overbevise verden om: «Og når Han kommer, skal Han overbevise verden
om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på
meg. Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke
lenger. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.» «Om
rettferdighet, fordi jeg går til Faderen!» Hørte du det? Han dro hjem
til sin himmel, med et fullbrakt verk! En fullkommen rettferdighet! Og
denne gjorde Han gjeldende for oss. Derfor forkynner allerede profeten
Jeremia: «Dette er det navn som Han skal kalles med: Herren, vår
rettferdighet.» (Jer. 23,6). Vår rettferdighet! Det var denne
rettferdighet disse religiøse streberne ikke kjente til - Guds
rettferdighet!
Og fordi det er ved denne rettferdighet vi blir frelst, heter det
også her i teksten: «Hver den som tror på Ham, skal ikke bli til
skamme.» (v.11). Nei, hvordan skulle du kunne bli til skamme, når du
har tatt din tilflukt til denne rettferdighet! Den er jo Guds egen!
Bibellærer Øivind Andersen påpeker noe når det gjelder uttrykksmåten i
vers 5 og 6 her: «Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: - Men
rettferdigheten av tro sier: -»
La du merke til forskjellen? Moses skriver om
rettferdigheten av loven. Den taler altså ikke selv, for den finnes
ikke! Det er ikke noen som innehar den! Men rettferdigheten av tro
derimot - den sier! Den taler, for den finnes! Ja, den kan ikke
finnes i et menneske uten å tale!
Og da skal vi ta for oss noe her, som dette vårt falne vesen,
kjødet, så snart forvrenger til noe lovisk. Slik er det så ofte, at
det som Gud har gitt oss som en gave uforskyldt av nåde, det
forvrenger vi til et Guds krav! Det Han gir oss av nåden i sitt
hjerte, det gjør vi om til noe Han vil ha av oss. Tenk bare på dåpen,
som av mange er gjort om til en lydighetshandling fra vår side - som
om Gud hadde noen interesse i det! All den lydighet som skulle til,
den har Han fått av sin Sønn, Jesus Kristus, på hele menneskehetens
vegne, og gir oss nå befaling om å ta vår tilflukt til det - ja, maler
det ut for vårt hjerte.
Vi leser her: «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er
Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal
du bli frelst.» (v.9). Ja, dette krever Gud, sies det.
La meg få stille noen enkle spørsmål - også ut fra den teksten vi
har stanset for: «Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet
til tro på?» Har du svaret på det? Det er jo opplagt - de kan ikke!
Og så: «Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om?» Svaret
på dette er jo like opplagt! «Og hvordan kan de høre uten at det er
noen som forkynner?» Du har vel svaret også på dette? Og til slutt:
«Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt?»
Ser du ikke at det alt er av Gud, fra A til Å! Munnens bekjennelse
av Jesus og Hans frelsesverk, er ikke noe Gud krever av et menneske
til frelse, men noe Gud gir, ved at Han åpenbarer nettopp Jesus og
Hans frelsesverk i det menneskets hjerte. Det vil si, at Han virker
troen ved sitt evangelium. Og da bekjenner jo det mennesket hjertets
tro, som en frukt. Som det heter i en gammel sang: «Hjertetrangen
anfører sangen, Emnet er Jesu Kristi blod!»
Skulle Gud frelse et menneske fordi det bekjenner seg som
kristen? Når et menneske bekjenner troen på Jesus, er det jo allerede
frelst! Som vi også hørte det her: «Men hvordan kan de påkalle en som
de ikke er kommet til tro på?» Eller vi kan si det slik, helt innenfor
den samme ramme: «Hvordan kan de bekjenne en som de ikke er kommet til
tro på?»
Noen har trukket dette så langt, at de sier: «Dersom du ikke
bekjenner troen for andre mennesker - for eksempel i forsamlingen -
ja, så blir du ikke frelst!» Men igjen: Skal et menneske bekjenne
troen på Jesus, så må det jo allerede ha troen, og er altså frelst!
Ikke skal bli, men er!
En annen ting er at, det er forunderlig om et menneske virkelig har
troen, men aldri finner det bryet verd - om en kan si det på den måten
- å tale med noen om det, eller vitne om det. En slags tro som er gått
i dvale! Det tviler jeg på!
«Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet,» sier Jesus. (Mt.
6,33). Det du søker først av alt - først - det har du mer enn en
alminnelig interesse av, det er jo livsavgjørende for deg.
Vi taler om den evangeliske tro. Det er den eneste tro som er av Gud
til frelse. Alt annet er etterligninger av denne tro, og stammer fra
mennesket selv - det falne vesen. Og kan dermed tilbakeføres til Satan
selv. «Én tro,» vitner Skriften i Ef. 4,5. Én tro!
Vi har et ufattelig godt budskap for oss her - bare hør!: «For
Skriften sier: Hver den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme. Her
er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er
rik nok for alle som påkaller Ham. For hver den som påkaller Herrens
navn, skal bli frelst.» (v-11-13).
Her står vi overfor den Gud som ikke gjør forskjell på folk: «Her
er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre!» Og hør
om Ham - dersom du skulle ha kommet på den tanke at det er umulig for
en som deg: «- som er rik nok for alle som påkaller Ham.» Rik nok for
alle! Om det verst tenkelige menneske på denne jord, ut fra
forkynnelsen, begynte å påkalle Herren, så var Hans frelse også
tilstrekkelig for det mennesket! Rik nok! «For hver den som
påkaller Herrens navn, skal bli frelst.» Hver den! Ingen forskjell!
Hver den som påkaller Herrens navn, kan bli frelst? Nei, takk
Gud! skal bli frelst! For «Han er en soning for våre synder, og
det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh. 2,2).
Her må du for all del ikke ta feil av veien! Veien er Jesus alene!
(Joh. 14,6).
E.K.
|
