Levende tro!
Luk.
17, 11 - 19
11 Det skjedde på
vandringen til Jerusalem, at Han drog gjennom grenselandet mellom
Samaria og Galilea. 12 Da Han gikk inn i en landsby, møtte det Ham ti
spedalske menn. De ble stående på avstand 13 og ropte med høy røst:
Jesus, Mester! Miskunn deg over oss! 14 Han så dem og sa til dem: Gå
av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på
vei dit, at de ble renset. 15 Men en av dem vendte tilbake da han så
at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. 16 Og han falt
ned på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham. Han var en
samaritan. 17 Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset?
Hvor er da de ni? 18 Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud
ære, uten denne fremmede? 19 Og Han sa til ham: Stå opp og gå bort!
Din tro har frelst deg.
Tro og tro
er to ting, sa Luther - og her får vi en ganske så klar demonstrasjon
av sannheten i det.
Først skal vi stanse for hvor Jesus nå befant seg - i grenselandet
mellom Samaria og Galilea! Var det noe sted å oppholde seg for «en
lærer kommet fra Gud,» ville fariseerne og de skriftlærde sagt. Og det
gjorde de nok også. Vi kan også minnes Natanaels uttalelse, da Filip
kalte ham til Jesus - til Jesus fra Nasaret: «Kan det komme noe
godt fra Nasaret?» (Joh. 1,46). Slik så «den sanne israelitt» på det
området, og folket som holdt til der.
Når Jesu komme forkynnes, leser vi i Skriften: «Sebulons land og
Naftalis land ved veien mot sjøen, landet på andre siden av Jordan,
hedningenes Galilea, det folk som satt i mørke, har sett et stort lys,
og for dem som satt i dødens land og skygge – for dem er et lys
opprunnet.» (Mt. 4,15-16).
«Hedningenes Galilea, det folk som satt i mørke, og i dødens land
og skygge!» Ikke akkurat et sted som sto høyt i kurs kan vi trygt si.
Men dit kom Han altså! Ikke bare vandrende omsider, men Han ble født
av foreldre fra Nasaret, og vokste opp der.
Hva med Samaria da - det sto vel bedre til med det? I møtet med den
samaritanske kvinne ved Jakobs brønn i Sykar, setter Jesus det på
rette plass, hva dette folket angår. Kvinnen sier: «Våre fedre tilbad
på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor en skal
tilbe.» Og Jesus svarer: «Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere
verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. Dere
tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen
kommer fra jødene.» (Joh. 4,20-22).
«Dere tilber det dere ikke kjenner.» Jesus sier her med andre ord:
«Dere er vranglærere, hva veien til frelse angår!» Og så
forkynner Han den sanne vei: «- frelsen kommer fra jødene.» Hva dette
«frelsen kommer fra jødene,» egentlig vil si, kommer klart frem i
resten av samtalen med denne kvinnen - forøvrig ikke bare en
samaritansk, men også en horkvinne, etter Guds lov: «Jeg er
denne frelse som kommer fra Jødene! Jeg er jøde!»
Galilea - et blandingsfolk av jøder og hedninger, med svært lav
status i Israel, og Samaria - et folk av vranglærere, det vil jo si,
et folk i opposisjon og opprør mot den sanne Guds vei! Der - i
grenselandet mellom disse to områdene befant Jesus seg nå! Og der
møtte Han også disse urene! Disse spedalske og dermed utstøtte! Min
venn, legg for all del merke til hvor Jesus vandrer! Det er
nemlig også en meget utbredt tendens i dag, til å tenke som de
rettroende jøder - og i særdeleshet fariseerne og de skriftlærde - at
Jesus, dersom Han i sannhet var sendt fra Gud, oppsøkte de sanne og
gode israelitter, og bare dem! Hva i all verden skulle Han blant disse
utstøtte og urene å gjøre - Han som selv var ren?
Det synges så fint sangen «Det aldri var noen som Jesus på jord»:
«Så medynksfull, kjærlig og mild! Det finnes ei noen som Jesus så
stor, Især for de får som fór
vill.»
Ja, hvor stor Jesus blir for slike, det ser vi av denne rensede
samaritan her!
Jesus er det eneste menneske fra fallets dag av, og til denne dag
da vi sitter samlet her, som har vært ren i Guds øyne - det vil si
uten synd! Og Skriften forkynner oss også hvorfor Han ble
ikledd dette rene legeme - for det var tale om en ikledelse. Det var
av Gud! Hør!: «For det er umulig at blod av okser og bukker kan
bortta synder. Derfor sier Han når Han trer inn i verden: Offer og
gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og
syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i
bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud. Først
sier Han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du
ikke ha, og hadde du ikke lyst til - enda disse blir båret frem etter
loven. Deretter sier Han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han
tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er
vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for
alle.» (Hebr. 10,4-10).
Her - i disse vers - har du alt du trenger å vite til frelse! Det
som blir sagt her, er ganske enkelt: Gud kunne ikke ta imot det
syndige menneske på grunnlag av de offer det brakte til Gud! Det kunne
ikke bortta synder! Heller ikke noe annet kunne gjøre det! Det er en
sann erkjennelse og opplevelse Fredrik Wisløff beskriver i sangen:
«Jeg var fortapt og så ingen vei.» Og: «Da ingen makt kunne frelse
meg.» Ingen vei til frelse! Ingen makt kunne hjelpe! Men så ser han
det Jesus beskriver her, og kan synge det ut: «Da så jeg blodet,
ja blodet!» Og: «Da frelste blodet!»
«Et legeme dannet du for meg,» sier frelseren her. En akt av
Gud! og hvorfor? Jo, for å gjøre det du aldri kunne gjøre på
grunn av din synd, og ditt begjær - gjøre Guds vilje! Og hør nå
endelig evangeliets ord: «Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at
Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.»
Ved denne vilje, og ikke ved alt det du holder på med!
Vi nevnte hvor stor Jesus ble for denne rensede samaritan. Det er
noe å merke seg nøye her - han ble ikke bare renset fra sin
spedalskhet, men også fra sin vrange lære og tro! Han var fortsatt -
og livet ut - en samaritan av fødsel og rase, men ikke åndelig! Denne
samaritan ble nå - i Guds øyne - en sann israelitt! Det var da også
Guds vilje med ham, slik det også er Guds vilje med deg! Jesus
sier noe mektig til ham her: «Din tro har frelst deg.» (v.19).
Det er de som sier: Å tro til frelse, er å handle på Guds ord! Da
ble i tilfelle alle ti frelst, for alle ti handlet på Jesu ord - og
det skjedde dem som Han hadde sagt. De opplevde altså helbredelse ved
å handle på Hans ord, men likevel hører vi Ham ettersøke dem med sår
røst!
De vitnet nok mye om Jesus disse ni - hva Han i sin nåde hadde
gjort mot dem, helbredet dem fra denne forferdelige sykdommen, ført
dem tilbake til samfunnet og en helt ny tilværelse - men bare
én av dem ble frelst! Denne takknemlige
samaritanen, som også hadde fått sitt hjerte opplyst ved Guds Ånd så
han så hvem Jesus var!
Vi vet ikke hvordan det siden gikk med disse ni - det sier Skriften
ikke noe om, men skal vi holde oss til det vi leser om dem her, vil du
ikke møte dem i himmelen en dag - tross deres tro! Men én vil
du nok møte der - denne samaritanen! Han som fikk en frelsende tro! En
tro som brakte ham tilbake til Jesu føtter! Tilbake til en tilbedelse
av Gud kommet i kjød! (1 Tim. 3,16).
Enn du som er her nå? Har Jesus hjulpet deg på noen måte? Kanskje
fridd deg fra sykdom - fysisk eller psykisk? Kanskje fridd deg fra en
kriminell løpebane, narkotika, alkohol eller andre avhengighetsplager?
Så du har kunnet vende tilbake til en normal tilværelse i samfunnet.
Hvilken stor nåde å få oppleve noe slikt! Men jeg må likevel få lov
til å spørre deg - ikke minst på bakgrunn av slike tekster som den vi
har stanset for nå - har Jesus blitt åpenbart for deg som den Han
virkelig er, slik at du ligger ved Hans føtter og priser og tilber
Ham? Han som lot seg kle i kjød for å sone dine synder! Gud som ble
gjort til synd, for at du skulle bli rettferdig for Gud! (2 Kor.
5,21).
Kjenner du deg igjen i denne samaritan vi møter her? Han som hadde
en frelsende tro!
Når du hører om en frelsende tro - begynner du da å se etter troen
din? Om den holder mål, er av rette, edle sort osv.? Det er jo ikke
det det er tale om - men hvordan er ditt forhold til Jesus? Det formes
og styres av, at du ser Hans forhold til deg?
Hør dette til slutt:
Ser du din frelser på korset, ser du den
kamp Han har.
Ensom forlatt av alle, ja av sin egen far.
Det var for våre synder, at Han på korset hang.
Kun for å frelse verden fra død og undergang.
Å min kjære Jesus, aldri fatter jeg
at du kunne lide korsets død for meg!
E.K.
|
