Til
frelse!
Mt. 23, 34
- 39
34 Derfor,
se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem
skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere hudstryke i synagogene
deres og forfølge fra by til by. 35 Slik skal det komme over dere, alt
det rettferdige blod som er blitt utøst på jorden, fra den rettferdige
Abels blod like til blodet av Sakarias, Barakias' sønn, han som dere slo
i hjel mellom templet og alteret. 36 Sannelig sier jeg dere: Alt dette
skal komme over denne slekt! 37 Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel
profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle
dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere
ville ikke. 38 Se, huset deres skal bli liggende øde! 39 For jeg sier
dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være Han
som kommer i Herrens navn!
En svært så alvorlig
tekst. Den åpenbarer nemlig på en ganske så klar måte, det naturlige
menneskes forhold til Gud - til sitt opphav! Det er blitt så fremmed for
Ham at det ikke under noen omstendigheter kjenner Ham igjen, når Han
kommer til dem. Hør bare hvordan dette faktum - denne realitet beskrives
her i teksten: «- se, jeg sender til dere profeter og vismenn og
skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere
hudstryke i synagogene deres og forfølge fra by til by. Jerusalem,
Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til
deg!» (v.34 og 37).
Hvem var nå disse menneskene som ble behandlet på denne fryktelige
måten? Og det av dem som utgjorde Guds menighet - Guds folk - på jorden!
Jo, hør!: «- se, jeg sender til dere!» De var sendt av Gud!
Derfor ble de behandlet slik! Du må stanse spesielt opp for dette:
Nettopp derfor! Om ikke du og jeg blir fullstendig klar over
dette fiendskapet - denne fremmedgjorthet - i det gamle menneske overfor
Gud, vil vi aldri forstå hva Guds nåde virkelig er.
Vi hører at Jesus er kommet for syndere - å ja, så fint! For vi
tenker oss gjerne syndere som noen som er inntatt av en fremmed makt. De
er ikke virkelig onde selv - nei da, de er okkupert av det onde, nærmest
på samme måte som en narkoman er bundet av stoffet og en alkoholiker av
alkoholen. Stakkars mennesker! De trenger bare å bli befridd fra denne
fremmede makt som har inntatt dem! Men nei, slik er det ikke! Å være en
synder, det er å være en Guds fiende det! Det er å elske sine lyster
høyere enn Gud! Og da er det ikke først og fremst tale om urene lyster
og den slags, men tenk bare på hvor mye av livet ditt som er viet Gud, i
forhold til hva du bruker på deg selv! Hvor lett det går å bevilge deg
selv noe, og hvor tungt det kan være å gi til Guds rike. Det er mange
femtilapper i kollekten var det en som sa - ja, og det er slett ikke
alle som kommer til papirpenger engang, svarte en annen. Og om du så gav
ditt legeme til å brennes, men ikke hadde kjærlighet - og derfor bare
gjorde det for selv å bli rettferdig og stor - hva gagnet vel det?
Vi må aldri innbille oss at vårt gamle menneske kan elske Gud! Da
har vi allerede trådt feil! Vi er altså ikke i nærheten av sannhets
erkjennelse!
Hvem er det som taler dette vi leser i teksten vår? Det er Jesus
selv! Han sier dem altså denne sannhet - Han åpenbarer det for dem: Hva
Guds nåde er, og hvem den er rettet mot - og da også dette forferdelige:
Hvordan den så ofte blir møtt av dem som er gjenstand for denne nåde! Og
så spør jeg deg - og du vet svaret: Hvordan gikk det med Ham?
Jesus forteller i en lignelse i Mrk. 12 og Luk. 20: «En mann
plantet en vingård. Han satte opp et gjerde omkring den, gravde en
vinpresse og bygde et vakttårn. Så leide han den ut til vingårdsmenn og
drog utenlands. Da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene
for å få sin del av vingårdens frukt hos dem. Men de grep ham og slo ham
og sendte ham tomhendt bort. På nytt sendte han dem en annen tjener. Ham
slo de i hodet og vanæret ham. Han sendte også en annen, og ham slo de i
hjel. Og slik med mange andre: Noen slo de og noen drepte de. Nå hadde
han bare sin eneste sønn igjen, som han elsket. Ham sendte han til sist
til dem, idet han sa: De vil nok vise aktelse for min sønn! Men disse
vingårdsmenn sa til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i
hjel, så blir arven vår. Så grep de ham og slo ham i hjel og kastet ham
ut av vingården.»
Du må huske på at dette er en illustrerende fortelling. Faderen
visste jo på forhånd hvordan Jesus ville bli mottatt i verden. Ja, Jesus
selv sier: «Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg
fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.» (Joh.
12,27).
Det var jo dette som var målet for livet Hans, å sone vår synd ved
å utgyte sitt eget blod! Men det frigav jo ikke morderne - derfor måtte
Han be for dem - og da får du igjen et syn av Guds nåde!: «Far, forlat
dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk. 23,34).
Denne Jesu forbønn var deres siste håp om frelse. Kunne ikke engang
det bevege dem i riktig retning, så var det nok bare forherdelse som sto
tilbake for dem.
Men hva sier Han i møte med disse sine fiender, som Han elsket -
denne brutalitet og råskap: «Nå er min sjel forferdet!» Men Han visste
det: Vinner jeg dem ikke ved min kjærlighet, så vinner jeg dem så visst
ikke ved noe annet!
Kjenner du Jesus
igjen, når Han møter deg? Eller forkaster du Ham? Er du gal, sier du -
jeg forkaster da ikke Jesus! Er du helt viss på det? Han kommer til deg
i et budskap! Kjenner du budskapet? Kjenner du hyrderøsten?
Jesus forkynte ved et tilfelle for jødene, nettopp dette, at den
Messias dere tror på er ikke Guds Messias, altså er deres tro og håp til
Gud forgjeves - og hva svarer de Ham?: «Jødene svarte og sa til Ham:
Sier vi ikke med rette at du er en samaritan og en besatt?» (Joh. 8,48).
Mang en i den kristne forsamling ville svare nøyaktig det samme, om
noen satte spørsmålstegn ved den Jesus han eller hun tror på. Men i dag
ville det vel heller lyde slik: «Sier vi ikke med rette at du er en
vranglærer og en gal? Visst tror vi på Jesus!»
De gamle rosenianere
sa det slik: Helt fortapt i meg, helt frelst i Jesus! Helt fortapt i
meg! For mitt gamle menneske er fiendskap mot Gud! Det er ikke noe der
Gud kan gjøre seg bruk av. Det måtte korsfestes! Og det er fremdeles
korsfestet i den stund vi er samlet her! Vi ble korsfestet med Jesus,
vitner Ordet (Rom. 6,6; Gal. 2,20), og vi - det vil si vårt gamle
naturlige menneske, det som i Skriften kalles kjødet - skal aldri i
evighet ned derfra igjen! Får det stige ned igjen, så hør hva apostelen
da forkynner: «For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø.»
(Rom. 8,13). Hva vil dette egentlig si? Det åpenbarer Jesus idet Han
sier: «Derfor sa jeg til dere at dere skal dø i deres synder. For dersom
dere ikke tror at jeg er den jeg er, skal dere dø i deres synder.» (Joh.
8,24).
Det er altså bare to veier her - enten lever du i tro på Jesus, og
det vil si at du har ditt alt - ALT - i Ham, ellers så lever du i
kjødet, og kommer til å dø i dine synder, uansett hvor fromt og
gudfryktig dette ditt liv måtte være! Skjønner du da hva kristenliv i
virkeligheten er - og er det dette du lever i? Eller har du - som
en sa - laget deg en smal vei på den brede? Mye av dette som kalles
kristenliv er jo nettopp det - en smal vei på den brede! Det er bare én
- jeg hadde nærmest sagt - sier og skriver, bare én vei som fører til
himmel og salighet, og det er Han som sier: «Jeg er Veien!» (Joh. 14,6).
Hør nå godt etter: «- se, jeg sender til dere profeter og vismenn
og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal
dere hudstryke i synagogene deres og forfølge fra by til by. Jerusalem,
Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til
deg!»
For noen forferdelige mennesker! Ja visst, ingen tvil om at de må
beskrives som det. Men hvordan begynte den teksten jeg siterte nå? Jo:
«- se, jeg sender til dere!» Nettopp til disse sendte Han profeter,
vismenn og skriftlærde, for om mulig å nå dem med sin nåde! Og hvordan
fortsetter så teksten?: «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en
høne samler kyllingene sine under vingene.» Disse forferdelige
menneskene ville Han samle under sine beskyttende vinger! Ser du Jesus?
Det var ikke Han som var vanskelig, men vi leser: «Men dere ville ikke!»
Dere ville ikke! Det kan vel ikke sies om deg i dag, og på den
siste dag: Du ville ikke! For det i alle fall ikke Jesus som ikke
ville! Han gikk endatil til korsets tre med dine synder på sitt legeme!
Men etter dette «vil ikke,» kommer dommen: «Se, huset deres skal
bli liggende øde!» (v.38). Det er mye verre enn hva det umiddelbart kan
høres ut som. Det vil si - uten liv! Overgitt til døden! Øde! Når Jesus
forlater et menneske, når Jesus forlater et folk, fordi Han ikke lenger
ser noen mulighet for å frem til det med sin nåde, da er det Livet
som forlater det menneske og det folk!
La oss stanse opp for dette, nå i disse dager, da vi igjen skal
feire Ham som kom til denne jord, for å frelse oss fra våre synder! Han
og Han alene er Veien! Og Han kaller på og frelser nettopp syndere!
Uansett hva du måtte ha sett i ditt eget hjerte - Jesus forlater synd!
E.K.
|
