Menneskesønnens komme!
Luk.
21, 25 - 36
25 Og det skal vise seg
tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet
av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. 26 Mennesker
faller i avmakt av redsel og gru for det som skal komme over jorden.
For himlenes krefter skal rokkes. 27 Da skal de se Menneskesønnen
komme i skyen med kraft og stor herlighet. 28 Men når dette begynner å
skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder
til. 29 Og Han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær.
30 Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv
at sommeren er nær. 31 Slik skal dere også, når dere ser disse ting
skje, vite at Guds rike er nær. 32 Sannelig sier jeg dere: Denne slekt
skal slett ikke forgå før det er skjedd alt sammen. 33 Himmel og jord
skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå. 34 Men ta dere i vare,
så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så
den dagen skulle komme uventet over dere som en snare. 35 For den skal
komme over alle dem som bor over hele jorden. 36 Men våk hver tid og
stund, og be at dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som
skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.
Det er
skremmende ting som skal komme over dette jorderike - hedningens håp
går til grunne! «De rettferdige har glede i vente, men de ugudeliges
håp går til grunne.» (Ordsp. 10,28).
Men hvordan er det nå med de rettferdige i dag? Hvor mange av dem
venter på dette Herrens komme, egentlig? Åja, det er nok mange av dem
rundt omkring i verden, som håper på at Jesus skal komme snart. De som
har trengsler og forfølgelse av mange slag. Men hva med oss, her i den
rike del av verden? Har vi satt vårt håp til det som går til grunne?
Det bør vi spørre oss selv alvorlig om!
Han taler her om at vi skal vite, når tiden er der! Skal vite
det! (v.31). Ikke dagen og timen, men tiden! Det er altså tale
om en helt spesiell tid, som inntrer på et helt bestemt tidspunkt -
den time som er fastsatt av Faderen. Jesus beskriver det her på denne
måten: «- når dette begynner å skje.» (v.28).
Ja, når begynte dette å skje? Jeg kan ikke svare på det, men mye
tyder vel på at det har begynt - ja, at vi er midt inne i denne tiden.
Og da går det fort! Hør bare hva Han sier: «Denne slekt skal slett
ikke forgå før det er skjedd alt sammen.» (v.32). Hvilken slekt er det
tale om da? Jo, det viser jo tilbake på det vi leste i vers 28: «Når
dette begynner å skje -.»
«Og på
jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og
brenninger bruser. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det
som skal komme over jorden.» (v.25-26).
Vi kan registrere et litt merkelig fenomen i dag - vi har fred og
fordragelighet i hele den vestlige verden, og en velstand som denne
verden aldri har sett maken til før - det lever mennesker iblant oss
ennå i dag, som husker da Norge var et u-land - likevel så vrimler det
av fredsbevegelser, miljøbevegelser og andre som arbeider på å berge
denne verden fra undergang! Hva er det for noe? Det er den begynnende
angst! Også de mer enn aner, hva som er på gang!
Men igjen: Hva med Guds folk? Kan noe av dette her på jord berge
oss, når tiden er der? Nei, hør hva Skriften forkynner: «På den dag
skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har laget for
å tilbe dem, bort til muldvarpene og flaggermusene, og gå inn i
fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for Hans høyhets
herlighet, når Han reiser seg for å forferde jorden.» (Jes. 2,20-21).
Nå ser de hva det virkelig er verd! De kommer til den erkjennelse,
så de kaster det bort - «Sitt sølv skal de kaste på gatene, og sitt
gull skal de akte for urent. Deres sølv og deres gull skal ikke kunne
berge dem på Herrens vredes dag. De skal ikke kunne mette seg eller
fylle sin buk med det. For det har vært en årsak til misgjerning for
dem,» forkynner profeten Esekiel (Esek. 7,19), men se hvor de vender
seg hen: De går inn i fjellkløftene og berghulene leser vi! De skjuler
seg for Herren! Bort fra Herren! De vender altså ikke om, og roper til
Ham om frelse, men flykter bort! Fortsetter sin flukt!
Det er jo også hva Åpenbaringsboken vitner om den siste tids
mennesker, midt i plagene. Skal lese tre vers derfra: «Og de omvendte
seg ikke fra sine mord eller fra sine trolldomskunster eller fra sitt
horeliv eller fra sine tyverier.» (Åp. 9,21).
Åp 16,9: «Og menneskene brant i svær hete, og spottet Guds navn,
Han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til å gi
Ham ære.»
Åp 16,11: «De spottet himmelens Gud for sine piner og for sine
byller, men de omvendte seg ikke fra sine gjerninger.»
Det er et lite ord - og det er et fryktelig ord, i denne sammenheng
- som går igjen her: Ikke! De omvendte seg ikke! Tenk om
vi kunne ha sløyfet dette lille ordet, og det sto: De omvendte seg!
Men det kan vi altså ikke! Guds ord sier jo her, at de tvert imot
spottet Ham!
Jesus kommer - men hvordan? Han kommer så visst ikke hemmelig
iallfall, som noen religiøse bevegelser forkynner. Det ser vi her: «Da
skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og stor herlighet.»
(v.27).
Jesu ord om dette er også en advarsel mot den tanke og forståelse,
der vi leser om det i Luk 17,24: «For likesom lynet, når det glimter,
lyser fra himmelbryn til himmelbryn, slik skal Menneskesønnen være på
sin dag.» Det høres ikke akkurat ut som et hemmelig komme, ikke sant?
Men midt oppe i denne elendighet som kommer over denne verden, har
Han et ord til sine: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp
og løft hodet!» (v.28).
Det er altså noen som har grunn - god grunn - til å gå oppreiste
med løftet hode gjennom denne vanskelige tiden, det er Hans folk! De
som Han tar seg av! Ingen grunn til engstelse, så sant de holder seg
til Ham - har sitt blikk festet på Ham i denne tiden! For Han har noe
mer å si til sine i denne sammenheng - en alvorlig advarsel til oss:
«- ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og
timelige bekymringer, så den dagen skulle komme uventet over dere som
en snare.» (v.34).
Det er vel ingen her, hvis hjerte tynges av rus og svir? Nei, der
går vi vel klar. Så klar, at forsamlingen gjerne smiler, når dette
bringes på bane. Men vi vet jo at dette med rus blir mer og mer vanlig
i dag, også blant kristne. Det er vel ikke noen hemmelighet for noen!
Men hva med timelige bekymringer? Skal ikke si så mye om det - du
får tenke etter. Men det kan altså føre til at denne dagen kommer
uventet over deg som en snare, advarer Han deg her!
Det Han sier til sine her - forhåpentligvis du som er til stede på
dette møte nå: Frykt ikke for disse ting som kommer over verden, for
jeg har overvunnet, og har makt til å bevare deg gjennom alt det - men
ta deg i vare for dette som tar fokuset ditt bort fra meg!
Og så skal vi lese til slutt, kanskje det viktigste i hele denne
teksten. Det er vi vel ikke fullt ut i stand til å vurdere, noen av
oss, men viktig er det iallfall: «Men våk hver tid og stund, og be at
dere må bli aktet verdige til å unnfly alt dette som skal komme, og
til å bli stående for Menneskesønnen.» (v.36).
Her står om å bli aktet verdig! Hva er det vel som
forårsaker det? Paulus og Barnabas forkynte evangeliet for jødene, ved
et tilfelle, men de forkastet deres vitnesbyrd om Jesus. Da sier de:
«Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere
avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så
vender vi oss nå til hedningene.» (Ap.gj. 13,46).
Her møter du altså et annet ord for å avvise evangeliets ord: Å
ikke akte seg verdig til det evige liv!
Vi leser i Rom 11,22 - det er Guds kjærlige advarsel og formaning
til oss, som er av hedningeslekt: «Se derfor Guds godhet og strenghet
- strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du
holder fast ved Hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av.»
«- strenghet mot dem som falt!» Da er det jo viktig å vite hva
deres fall besto i! Var det hva vi gjerne kaller åpenbare synder? Nei,
det var ikke det! Da var det jo ikke minste snev av håp for noe
menneske!
Vi leser i Rom 11,15: «For er verden blitt forlikt med Gud ved
deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av
døde?»
Ved deres forkastelse! Deres forkastelse av Kristus! Eller, deres
avvisning av evangeliet! Men du skal altså bli bevart i samfunnet, ved
at du holder fast ved Hans godhet!
Skriften vitner også ved apostelen Paulus om grunnen til deres
fall, i Rom. 10,3: «Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å
grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds
rettferdighet.» Det vil si, at de avviste det apostelen forkynner i
det neste vers i Rom. 10: «For Kristus er lovens endemål, til
rettferdighet for hver den som tror.» (v.4).
Vi skal lese noe av Herrens budskap til menigheten i Sardes, i
Åpenbaringsboken, og se hvor likt det er den teksten vi nå har lest:
«Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø. For jeg har
ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud. 3 Kom derfor i hu
hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg! Dersom
du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite
hvilken time jeg kommer over deg. 4 Men du har noen få navn i Sardes
som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær,
for de er verdige til det.» (Åp. 3,2-4).
Her er det noe som er i ferd med å dø! Og vi ser at det som er i
ferd med å dø, ikke kan erstattes av deres gjerninger! For de har Han
ikke funnet fullkomne for Gud! Og så kommer dette her, så viktige:
«Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt.» Minnes det nå,
altså! Og videre: «Hold fast på det og omvend deg!» Hold fast på
det! Det er omvendelsen de er i behov av - så ikke det skal
dø, som er gitt dem til redning! Og så kommer dette som vi også ble
advart mot i teksten vår: «Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en
tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg.»
Dagen kommer uventet!
Og så minnes vi på redningen - og vi må vel si i vår sammenheng:
Enda en gang!: «Men du har noen få» - tenk bare noen få! -
«navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine.» - Den drakt som
omsvøper et menneske idet det får ta sin tilflukt til evangeliet, til
Jesus, den er fullkomment ren! Men noen søler altså dette til, ved å
blande noe annet, og eget inn! «De skal gå med meg i hvite klær, for
de er verdige til det.» Der hørte vi det igjen: De er
verdige!
Vi skal høre Paulus' og Barnabas' ord igjen: «Det var nødvendig at
Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og
ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til
hedningene.» (Ap.gj. 13,46).
Akter du deg verdig til det evige liv - du som er her nå - eller må
Han vende seg til andre?
Vi skal bare lese Salomos' ord igjen til slutt: «De rettferdige har
glede i vente, men de ugudeliges håp går til grunne.»
E.K.
|
