Med Guds rike er det...!

Mrk. 4, 26 - 33

   26 Og Han sa: Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. 27 Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke. 28 Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset. 29 Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet. 30 Han sa: Hva skal vi ligne Guds rike med? Hva lignelse skal vi bruke om det? 31 Det er som sennepsfrøet. Når det blir sådd i jorden, er det mindre enn noe annet frø på jorden. 32 Og når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster. Det skyter store grener, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det. 33 I mange slike lignelser talte Han Ordet til dem, så mye de var i stand til å høre.

   Når ting ikke går som vi venter, eller kanskje rettere sagt - ønsker, da kan en lett bli grepet av en slags desperasjon. Vi ser det i politikken - partiet vårt skrumper inn, vi må gjøre noen grep. Og så legges hodene i bløt, som en sier, for å finne på noe som kan gripe folk, og dermed bedre situasjonen.
   Dette går igjen - det er i samsvar med vår natur - for vi har jo ikke noe annet å regne med, enn det vi selv får i stand, og tenkt ut. Til og med Sara og Abraham - de troendes far, som han kalles - ble grepet av dette, da det drog ut, og de så på seg selv at mulighetene for barnefødsel ble stadig mindre. Så gikk Abraham inn til trellkvinnen Hagar. Men var det menigheten, Guds eiendomsfolk, som kom ut av det? Nei, det kom et folk av treller og Guds rikes fiender.
   I dag tales det så mye om kirkevekst og menighetsplantning. Det er én vi iallfall bør spørre om før vi går i gang med noe som helst: Er vi i stand til å plante noe av evighetsbetydning? Lever vi virkelig i Jesu ord: «Uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh. 15,5). Lever vi i det?
   Mye av dette vi ser i dag, minner om desperasjon. Menigheten skrumper inn - vi når likesom ikke ut. Og så kommer det: Vi må gjøre noe! Vi må!
   Så ser vi at en del av disse bevegelsene som går frem i dag, gjør det fordi det legges opp til hva det naturlige menneske kan synes om - og oret om korset og blodet, soningen og forsoningen, skyves i bakgrunnen, og helst helt ut. Så kan du jo spørre: Kan mennesker bli frelst uten det? Nei, det ender i religiøsitet. Det blir med andre ord et folk av treller.

   Vi har jo ikke noe annet å regne med, enn det vi selv får i stand, og tenkt ut, sa vi. Ja, det gjelder det verdslige mennesket. Det menneske som er uten Gud. Men gjelder det de kristne? Nei, selvfølgelig ikke! Likevel oppfører vi oss så ofte som om vi ikke hadde mer å regne med, enn hva vi til enhver tid kan få til. Men hva sa Jesus om det?: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Mt. 28,20).
   Og se! Ser du? Hva er det du skal se i dette tilfelle? «Jeg er med deg alle dager inntil verdens ende!» Han er med oss! Han er med deg! Da blir jo spørsmålet et helt annet: Hva kan Han få til!
   Sara og Abraham - vårt forbilde i dette - der skjedde ingenting før alle menneskelige og naturlige forutsetninger var tatt bort. Da handlet Herren, og gjorde det som var utenkelig etter naturen. Ikke det som var sannsynlig etter vår menneskelige tankegang, men nettopp et mirakel.

   Hvordan går det til i Guds rike? Hvordan kommer det til her på jord? Og ved hva? Det sier Jesus oss her: «Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden.» (v.26). «Såkornet er Guds ord,» sier Han i Luk. 8,11.
   Ved det du sitter her og hører - når du hører forkynnelsen om Guds frelse ved Jesus Kristus - kommer Guds rike i ditt hjerte. Og det bevares der - det i deg og du i det - ved det samme ord. Det vil si - du i Jesus, og Han i deg! Det er ikke noe annet som kan bevirke dette! Det er nemlig det ord om hvilket Jesus sier: «De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.» (Joh. 6,63). Da vil jo det si, at der hvor dette ord går inn, der er ånd og liv! Og hør hva det fører med seg for deg som tar imot dette ord: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.» (Joh. 15,3).
   Du skal ikke la deg bedra av det du ser i ditt eget hjerte - da faller du ved vantro - men tro Herrens ord: Du er alt ren!

   Vel, en mann sår altså ut dette ord - hva så videre? Jo, «han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke.» (v.27).
   Det dette sier oss, er ganske enkelt: Vi har ikke noe med denne vekst å gjøre! Ikke kan vi plante noe i Guds rike, ved våre mange påfunn - og ikke kan vi bevirke noen vekst, ved hva vi finner på. Det plantes ved Guds ord, og vokser ved Guds ord. «Hvordan det går til, vet han ikke.»
   Men du vet det med et frø du legger i jorden - Gud har lagt noe ned i dette frøet som vil spire, når det bare kommer i rette omgivelser.
   Paulus sier om dette i 1 Kor. 3,6: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst.»
   Hva brukte Paulus til å plante med? Hør hva han sier om det: «For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at Han ble begravet, og at Han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, og at Han ble sett av Kefas, deretter av de tolv.» (1 Kor. 15,3-5).
   Og hva var det Apollos vannet med? Nå har vi ikke noe ord av Apollos, men vi forstår det ut fra hva Paulus forkynner i 1 Kor. 2,2: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.»

   Nei, det er klart, vi skal ikke svikte Guds ord, sies det gjerne, når slikt kommer på banen - vi skal bare bruke ting til å få folk inn under hørelsen. Ja, da bør det iallfall vises stor forsiktighet, for det er fare for at folk blir sittende igjen med det som brukes for å få dem inn i forsamlingen, og ikke Ordet! Det Ordet som likesom skal snikes inn bakveien på et vis. Og kommer folk med i forsamlingen - det vil si, slutter seg til menigheten - uten å være født av Gud, ved Ordet, da er vi ute å kjøre, for de vil naturlig nok ønske å tone ned dette som de selv ikke er født ved, og kun kjenner som en dom over deres eget kristenliv.
   Paulus taler jo til galaterne om dette, ved et forbilde: «Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak. Men han som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden. Og slik er det nå også.» (Gal. 4,28-29).
   Hvordan forfølger de oss? Ikke nødvendigvis ved å gå direkte på oss - selv om heller ikke det er uvanlig - men ved å forfølge frelsesordet, ordet til dom og oppreisning. De vil hele tiden legge en demper på det! Og så kan det bli både kirkevekst og menighetsplantning, men om det er noe Gud kjenner igjen som sitt, se det er et annet spørsmål.

   Hva er det du klynger deg til i dag, med tanke på ditt kristenliv, og din evige skjebne? Er det ordet om korset? Ja, der vokser Gud rike frem! Det synes ikke slik, når jeg ser på meg selv, sier du kan hende. Nei, om du kunne se det, da var det neppe en vekst som var av Gud. Men du er bare blitt så avhengig av Jesus etter hvert, ikke sant? Så avhengig av nåden! Nei, du kan verken registrere eller konstatere noen vekst hos deg, men Jesus har vokst for deg! Se det er kornet som spirer og vokser seg høyt!
   Skal jeg bli fornøyd med min elendighet da? Nei, det skal vel godt gjøres. Men det er det som hele tiden driver deg til Jesus, ikke sant? Som Paulus sier: «Men Han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» (2 Kor. 12,9). Og i 2 Kor. 12,10: «For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!»

   Du må være klar over det, at når Paulus her taler om skrøpelighet og svakhet, så var det ikke bare noe tenkt noe, men han følte og opplevde denne skrøpelighet og svakhet som svært så reell. Men i dette var han altså vel til mote - for han kjente Guds vei! Og han visste for visst og sant, at Herren aldri vil forlate den som flyr til Ham i sin svakhet, skrøpelighet og synd, men nettopp ta imot dem, og også bruke dem midt i deres svakhet og brist.
   Når alle menneskelige muligheter var ute, og lå i grus for Sara og Abraham, da - nettopp da - brukte Gud dem, og oppfylte sitt løfte. Og med det viste Han oss, at Han ikke er avhengig av naturen, men står over den. Når Han kalles Herren, så vil det si, at alt er underlagt Ham og Hans makt!

   Alt det som har med Guds rike å gjøre - det ser så skrøpelig ut i verdens øyne: En korsfestet mann for eksempel - ved Ham skal verden frelses! En flokk med ulærde fiskere, som klart hadde åpenbart sine skrøpeligheter på forskjellig vis - ved de skulle Han utbre sitt rike. En lærd mann - Paulus - må si om det: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus.» (Fil. 3,8). Osv.
   Det er i tilfelle ikke din svakhet som er et hinder for Herren, men din styrke! Og så er vi altså så vrangsnudde at vi søker det som kun vil bli et hinder for oss - for vi tror instinktivt at det er dette Herren vil ha. Da skal vi lære av apostelen: «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.»

   Ja, det er visdom! Så spørs det da om vi har fått del i denne visdom - eller om vi fortsatt er verdsligvise!

E.K.