Hvem er størst?
Mt. 18, 1
- 7
1 I samme
stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes
rike? 2 Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem,
og sa: 3 Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som
barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. 4 Den som gjør seg
liten som dette barn, han er den største i himlenes rike. 5 Og den som
tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. 6 Men
den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre
om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets
dyp. 7 Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det
menneske som forførelsen kommer ved!
«I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i
himlenes rike?» (v.1). Det var et spørsmål de gjerne ville vite svaret
på. Det står også om dem i Mrk. 9,34, at de «hadde de snakket med
hverandre om hvem som var den største.» Hvem av dem altså! Her vandret
de sammen med ingen ringere enn Jesus, Guds Sønn, og det de er opptatt
av, det er dem selv. Kjenner vi oss igjen? Hva er vi opptatt av
egentlig?
«Men det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike.
Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet,» leser vi i
Paulus' brev til korinterne. (1 Kor. 15,50). Dette vesen skal altså ikke
inn i Guds rike. Det ville jo bli å lukke selve syndefallet med alle
dets følger inn i himmel og salighet. Det ville ikke bli mye salighet!
Nei, overhode ingen!
Så møter da Jesus dem - og oss her nå - med det alvorlige budskap:
«Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn,
kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.» (v.3). Om barn er aktet
lite i den store sammenheng i dag - så var de det enn mer den gang.
Ingen ville jo betro et barn en fremtredende og ansvarsfull stilling.
Det ville jo være galskap. Men slik må du være for å være betydningsfull
i Guds rike. Og så legger Han det hele på oss! Han overgir til oss å
utføre denne transformasjon, som vi vel kan kalle det. Hør bare hvordan
Han fortsetter sin tale til dem: «Den som gjør seg liten som dette barn,
han er den største i himlenes rike.» (v.4). Den som gjør seg
liten! Det er altså en oppgave Han gir deg!
Hvordan vil du gå frem for å få til dette? Og om du nå
skulle lykkes - ville det gi deg en stor og glansfull posisjon i andres
øyne? Nei, på ingen måte! Hvem vil være som et barn? Er det noe stort i
det?
To ting: Her er ordet et sverd i Jesu hånd. Og med det sverd hogger
han av alle de store tanker de har om seg selv. Hele deres karrierestige
faller sammen her. De så på seg selv - de evner og muligheter og
fortrinn de mente seg å finne der - og når de bare satte dette inn i
Guds rike, skulle de nok kunne nå rimelig langt. Så blir det plutselig
klart for dem, ved Jesus ord, at Han ikke tar imot eller vil benytte seg
av noe av dette. Men der Han har fått avslørt, avkledd og brent ned vårt
eget, der begynner Han å tjene andre mennesker ved oss.
Paulus - den gang han var fariseeren og den skriftlærde Saulus fra
Tarsus - hadde nådd virkelig langt på den karrierestigen det religiøse
menneske ser for seg. Han kan til og med vitne om seg selv: «- i
rettferdighet etter loven uten lyte.» (Fil. 3,6). Uten lyte!
Men hva vitner han så om sine fortrinn, etter å ha møtt den
oppstandne Jesus Kristus, som Herre og frelser?: «Ja, jeg akter i
sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så
meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for
skrap, for at jeg kan vinne Kristus.» (Fil. 3,8). Skrap! Skarn
- som det tidligere var oversatt! Skrap kan jo enda noen ønske å ha, for
det kan jo utvinnes noe av noe av det. Skraphandler har vi jo hørt om.
Men skarn! Hvem vil ha det? Avfall! Det er jo noe du vemmes ved.
Hvem er det da som taler? Det er Paulus, mannen som nå er blitt
avkledd hele fariseerdrakten - og det så grundig at han endatil har fått
et nytt navn.
Så var altså fariseeren ute av Paulus da? Nei, det var Paulus som
var ute av fariseeren. Det var Guds gjerning i Paulus' liv, Han hadde
flyttet ham ut av hans villfarelse i det åndelige mørke han befant seg
i, og satt ham over i sin elskede Sønns rike - Lysets rike! Men
fariseeren var fremdeles i Paulus, og det i en slik grad at han måtte ha
en torn i kjødet, en Satans engel til å slå ham i ansiktet, så han ikke
skulle opphøye seg av de overmåte høye åpenbaringer Gud hadde forunt
ham!
Paulus var ikke lenger rettferdig i seg selv, forstår du - men i
Kristus Jesus! Han roser seg fortsatt, men hør av hva: «Men det skal
være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!»
(Gal. 6,14). Han roser seg av noe utenfor seg selv, nemlig det han eier
i Jesus. Men nå skal du høre - han roser seg også av noe hos seg selv.
Hva kan det være? «- jeg vil helst rose meg av min skrøpelighet!» Har du
hørt på maken! I årenes løp har du vel hørt mang en kristen vitne om sin
skrøpelighet, men da med beklagelse, ikke sant? Når hørte du sist en
kristen rose seg av sin skrøpelighet? Har du overhode hørt det
noen gang? Og veldig viktig, ikke sant: Når gjorde du det selv?
Paulus hadde fått innsikt og del i Guds visdom - den som er en
dårskap i den kloke grekers øyne, men som Skriften vitner slik om: «For
Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn
menneskene.» (1 Kor. 1,25). Jeg skal lese hele verset hos apostelen
Paulus brev til korinterne så du ser hva Paulus hadde fått se: «- jeg
vil helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i
meg.» (2 Kor. 12,9) - for at Kristi kraft kan bo i meg! Det er i vår
skrøpelighet Herren er virksom ved sin Ånd! Men vi er ofte like
inntatt av den kjødelige tankegang om dette, som vi ser disiplene er i
teksten vår. Hvordan skal jeg bli den største! Hvordan skal jeg bli noe
å regne med? Så begynner jeg å se etter eventuelle ressurser hos meg
selv, og mine medmennesker, i stedet for å se hva Jesus kan utrette og
skape av ingenting!
«Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud
seg, det som ingenting er.» Lavt, foraktet, ingenting! Hvem med
forstanden i behold ville ta utgangspunkt i slike emner? Nei, det er jo
nettopp tale om det verden ikke akter for noe! Men hva gjør Gud ved
dette? Hvorfor bruker Han slikt? «- for å gjøre det til intet som
er noe -.» (1 Kor. 1,28).
Når det gjelder din frelse og salighet, da skal du få lov til å se
fullkomment bort fra deg selv, og hen til Jesus i stedet! Når det
gjelder din eventuelle tjeneste for Herren, er det samme sak, du skal få
se fullkomment bort fra deg selv, og hen til Jesus i stedet! Du kan ikke
bli så dårlig at Herren ikke kan frelse deg - men du kan bli så god i
egne øyne at Han ikke kan. Du kan ikke bli så dårlig at Herren ikke kan
bruke deg - for Han har jo nettopp utvalgt det som ingenting er - men du
kan bli så dyktig i egne øyne at Han ikke kan.
«Gjør deg liten som et barn!» Har du prøvd? Du skal nok finne at
fariseeren ikke har flyttet ut av deg ennå heller. Men du skal komme til
den erkjennelse, at du vil takke Gud for at Han har flyttet deg ut av
fariseeren som bor i deg! Dette har skjedd ved Jesus! Og du har fått del
i det ved troen på Jesus! Ved at Gud i sin uendelige nåde formidler
dette budskapet til deg. Men vil du heller beholde ditt eget - ja, så
får du jo også lov til det. Men det vil du vel ikke? Du vil vel heller
takke Gud i kveld - kanskje for første gang, eller kanskje for tusende
gang, hva vet jeg - for den usigelige gave Han har gitt deg i sin Sønn,
Jesus Kristus? For denne gave er beregnet på deg - det behøver du aldri
tvile på!
E.K.
|
