Ha tro!
Mrk. 11,
22 - 25
22 Jesus
svarte og sa til dem: Ha tro til Gud! 23 Sannelig sier jeg dere at den
som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! – og ikke
tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal
det skje. 24 Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at
dere får det, så skal det bli gitt dere. 25 Og når dere står og ber, så
tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal
tilgi dere deres overtredelser.
Ha tro, sier Herren - ha tro til Gud! Men så oppdager du mer og mer til
din store fortvilelse, at det er nettopp hva du mangler - tro til Gud!
Tro som forandrer noe.
Det er lett å «tro,» når det ikke er noe alvorlig som står på, når
livet går på det jevne - noen mennesker er jo også av et slikt
temperament at de har lett for å «flyte ovenpå,» som det gjerne kalles.
Det er ike så mye som beveger seg på et dypere plan hos dem. De hører
dette ordet: «Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så
skal det bli gitt dere» (v.24), og finner det svært så enkelt og liketil
- vi skal jo bare tro, så får vi det!
Men er det så enkelt dette? Hva om det går lang tid? Hva om det går
det ene år etter det annet? Tenk bare på Abraham, som fikk et konkret
løfte fra Herren - fra Herrens egen munn, men opplevde at de mange år
gikk uten å se løftet oppfylt. Til sist var det ikke engang mulig etter
naturen, dette som Gud hadde lovt. Var det da lett for Abraham å tro?
Hør hans utbrudd i 1 Mos. 15,3: «Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn,
og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg.» Dette var etter
at Abraham var lovt etterkommere - en ætt.
Du forstår - en tro som virkelig kan gripe, slik at det faktisk
skjer det vedkommende tror, den tro kan også flytte fjell, bokstavelig
talt. Det Herren sier her i teksten om å flytte fjell ved tro, er
nøyaktig det samme som Han sier om å tro at det du ber om skal skje. Det
er jo nettopp samme sak! Så kan du prøve om du virkelig kan få fjell til
å løfte seg og kaste seg i havet, ved din tro. Jeg tenker du ikke engang
vil gi deg ut på å prøve, for du ser det umulige i det. Men slik er det
i virkeligheten i alt - det er like umulig å få noe som helst -
den minste ting - til å skje ved din tro! Og jo før du og jeg
blir klar over dette, jo bedre. Jo mer blir vi fokusert på Jesus selv,
og ikke på vår tro som en prestasjon fra vår side. Fordi situasjonen nå
engang er slik, kan et barn på søndagsskolen ha en større og mer virksom
tro, enn en professor i teologi - og da mener jeg en sann teolog!
Det er nå de som vil hevde at denne forkynnelsen tar troen fra folk - og
til det vil jeg bare svare: Gid det var så vel! For det er i tilfelle en
tro som ikke er av Gud! Det er en tro som i virkeligheten er en
lovgjerning! Jesu velsignede ord til oss i Joh. 14,1: «La ikke deres
hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!» - må forståes slik: Tro på
Gud ved å tro på meg! Det er nettopp hva Han sier i Joh. 14,6:
«Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten
ved meg.»
Den tro so vokser frem i et menneske ved at det fokuseres på
Jesus, ved at alt ens eget svikter og viser seg å ikke holde mål, det er
en gudgitt tro! Som Studiebibelen sier om det 24 vers i teksten
vår: «Verset inneholder en oppsummering av Jesu undervisning om bønnen.
Vår tro må konsentreres om Ham som har gitt løftene og ikke få preg av
en prestasjon fra vår side. Jo mer vi får av Kristi sinn og ber som Han
gjorde, jo mer vil Han utrette gjennom oss. Troen på den levende Gud vil
vokse og bære frukt.»
Når den sanne tro - den tro som virker - ikke er en prestasjon fra
din side, da står du vel uten muligheter, ikke sant? Det er jo da ikke
noe du kan gjøre! For - som nevnt - troen er jo ikke en
prestasjon fra din side!
Hva skal jeg da gjøre? «Be, og dere skal få,» det er Herrens
svar! (Joh. 16,24). Det er på denne «bare bakke,» et menneske virkelig
begynner å be. Da er det ikke lenger noen tro på egen prestasjon, egen
tro, men kun en fattig sjels henvendelse til Ham som har all makt i
himmel og på jord. Da begynner du å forholde deg til Jesus alene - det
vil si, tror på Ham! Det er en tro som ikke kan måles av deg selv - du
bare vet at den er der, ved at du ikke kan klare deg uten Jesus mer. Du
må vite at Han er der, og at du hører Ham til.
Det er mye forvirring ute og går, når det gjelder troen, i vår tid. Man
har i stor grad forlatt reformatorenes lære om hva sann kristendom
består i, og har latt seg lokke ut i åndelige «eksperimenter,» for å få
mer ut av Gud, enn man får «bare» ved troen på Jesus. Så blir det
basering på egne handlinger av forskjellig slag, metoder, ulike åndelige
øvelser, svermeri. «Det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne
lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis,
etter som det klør i øret på dem.» (2 Tim. 4,3). De skal ikke bare vike
fra den sunne lære, men komme i en slik åndelig tilstand, at de ikke
lenger skal tåle den. I sin religiøse iver og åndelige interesse
- de skal jo ta seg lærere i mengdevis! - skal de ikke tåle det som er
av Gud! Disse som står der og roper ut at de representerer Gud, de skal
ikke tåle Hans vei, nemlig det som kalles den sunne lære.
Derfor ser vi også så mange som sliter med troen, som om troen var
deres egen sak - altså noe de kan hente ut fra sitt eget bryst, om de
bare får den rette undervisning om hvordan dette går til.
Nei, se du på Jesus! Hør Hans
ord! Han kom hit til vår arme jord, vår arme slekt og forkynte: «Kom til
meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!»
(Mt. 11,28). Og så fortsetter Han med å si: «Ta mitt åk på dere og lær
av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne
hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.»
(v.29-30).
Ta mitt åk på dere, for det er lett og gagnlig! Men hva skjer så
ofte, og så altfor snart i vårt kristenliv? Jo, at vi legger våre egne
åk på oss! I stedet for å ta imot Ham som er kommet for at vi skal finne
hvile for våre sjeler, som det uttrykkes her, prøver vi å få noe opp å
gå, som da skal bestå for Guds hellige åsyn - noen mye, noen mindre, men
uansett er vi på feil vei med dette. Han er vår fullkomne frelse, etter
Hans egne ord: «Det er fullbrakt!» (Joh. 19,30).
Og så enda et ord som burde få oss til å søke Herrens åsyn med iver, om
vi bare forsto det rett - apostelens ord i Ef. 4,27: «Og gi ikke
djevelen rom.» Se det i sammenheng med det siste verset i teksten vår:
«Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at
også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser.» (v.25).
Dette er viktig å være klar over - at vi her har svært lett for,
nettopp å gi djevelen rom! Vi bærer på ondt imot andre! Noen berger seg
da ved å hevde at de har rett til det. Harmen de bærer på mot den eller
de det gjelder, kalles da gjerne hellig harme - så er det faktisk blitt
noe godt. De mener seg å ha en rettferdig sak. Og det er godt mulig
etter menneskelige mål, men hos Gud er vi alle under den samme dom, ved
hva vi er i oss selv! Vi har fått forlatelse hos Ham! Han har tilgitt
oss!
Her er det også mange som sliter, for de opplever at de ikke makter
å tilgi som de burde. Det er de som er av sannheten. Og det er nettopp
saken - vi makter ikke, har rett og slett ikke den evne, å skulle tilgi
som Gud tilgir. Vi er nemlig - i følge Jesu egne ord - pålagt å tilgi
av hjertet! (Mt. 18,35). Anklagen skal ikke lenger finnes i ditt
hjerte! Så kommer du altså til kort her! Ja, gudskjelov at du ser det!
Alt vårt kommer til kort innfor det hellige, det fullkomne!
Derfor heter det om de troende, at det er de som bekjenner sine
synder! Ikke de som slår seg på brystet over hvor langt de etter hvert
er kommet, men de som lever i sannhets erkjennelse, og derfor dag for
dag må innfor Herren, nettopp med den bønn Han selv lærte oss å be: «Og
forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.» (Mt. 6,12).
Det er de som hevder at vi ikke lenger har synd etter at vi er
kommet til tro, vi har ikke lenger noen skyld innfor Gud. Ja, det er
takk og lov sant, og det skal vi få forkynne med frimodighet, men alt
etter Guds ord, og ikke egne tanker om det. Etter Guds ord pådrar vi oss
hele tiden skyld, vi er alltid skyldige for Gud, og må derfor be denne
bønn - eller la oss si: Leve i denne erkjennelse: «Forlat oss vår
skyld!» Hvorfor skulle vi ellers be denne bønn, om vi ikke hadde noen
skyld innfor Gud! Dette er jo en bønn som skal bes nettopp av dem som
kaller Gud sin Fader!
Hør profetens ord!: «På den dag skal det være en åpnet kilde for
Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.» (Sak.
13,1). Herren har åpnet en rensende kilde! Stående i denne kilde er du
uten synd og skyld for Gud. Det er altså en rensende kilde! En kilde som
renser deg fra den skyld du på grunn av ditt gamle menneske, stadig
pådrar deg. «Det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.» (Hebr.
12,24). Altså et blod, som i motsetning til Abels blod, som ropte om
hevn og straff, roper til Gud om forlatelse for synd! I 1 Pet. 5,12,
kalles den: «Guds sanne nåde som dere står i.»
Vi må aldri flytte noe av det som har med vår frelse å gjøre over
på oss! Det beror på Jesus alene! Vi kan ikke trekke noe fra Hans
gjerning ved vår synd og våre fall, og vi kan ikke legge noe til ved
våre gjerninger, gode vilje eller noen slags dyder fra vår side. Bare
bli værende i denne kilde - det rensende blod!
Hør det!: Det beror på Jesus alene!
E.K.
|
