Herrens omsorg!
Slm.
91, 1 - 16
1 Den som sitter i Den
Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge, 2 han sier til Herren:
Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til! 3 For
Han frir deg fra fuglefangerens snare, fra ødeleggende pest. 4 Med
sine vingefjær dekker Han deg, og under Hans vinger finner du ly. Hans
trofasthet er skjold og vern. 5 Du skal ikke frykte for nattens
redsler, for pil som flyr om dagen, 6 for pest som går frem i mørket,
for sott som ødelegger ved middagstid. 7 Om tusen faller ved din side
og ti tusen ved din høyre hånd - til deg skal det ikke nå. 8 Du skal
bare se det med dine øyne, se hvordan de ugudelige får sin lønn. 9 For
du, Herre, er min tilflukt! Den Høyeste har du gjort til din bolig. 10
Intet ondt skal ramme deg, og ingen plage skal komme nær til ditt
telt. 11 For Han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal
bevare deg på alle dine veier. 12 De skal bære deg på hendene, så du
ikke skal støte din fot på noen stein. 13 På løve og hoggorm skal du
trå, du skal tråkke ned unge løver og slanger. 14 For han henger fast
ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt
sted, for han kjenner mitt navn. 15 Han skal påkalle meg, og jeg vil
svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til
ære. 16 Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse.
«Den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge,»
og: «Med sine vingefjær dekker Han deg, og under Hans vinger finner du
ly.» (v.1og4).
Det er jo dette Jesus peker hen til, når Han kommer med sin klage
over Israels barn: «Jerusalem! Jerusalem! Du som slår i hjel profetene
og steiner dem som blir sendt til deg. Hvor ofte jeg ville samle dine
barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville
ikke.» (Luk. 13,34).
Det er dette Herren vil med oss mennesker altså, at vi skal
søke denne ly hos Ham. Det er altså ikke noe Han aller nådigst gir
oss, dersom vi bare osv. - nei, det er et kall Han roper ut til oss:
Søk denne ly for det som kommer! Han åpnet denne døren - dette
tilfluktsrom - for oss, ved å la seg nagle til et kors på jorden. Og
det som skjer der på korset, hvor voldsomt det enn er, så var det
likevel bare en del av den møye Han måtte gjennom for å åpne oss rom -
frelsesrom! Så du kan spørre om Han ønsker å gi oss ly. Et
blikk på korset burde være svar nok.
Men hva leste vi om disse Han kalte på? Jo, de ville ikke!
Og ikke nok med det, at de vendte ryggen til Hans frelse, men de slo i
hjel dem som forkynte denne frelse for dem.
Vi skal merke oss uttrykket: Ville ikke! Det beskriver nemlig den
tilstand i mennesket - den eneste tilstand i mennesket - som
bevirker at det ikke kan bli frelst. Det er nemlig en beskrivelse av
vantroen.
Vi skal se det ut fra hva som sies om jødene - de som først fikk
høre det glade budskap: «Nåvel! På grunn av vantro ble de
avbrutt.» (Rom. 11,20). Altså, de ville ikke! «Så ser vi da at det var
på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.» (Hebr. 3,19).
«Altså gjenstår det ennå for noen å komme inn til hvilen. Og de som
først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro.»
(Hebr. 4,6).
Vantro! Dette forferdelige ordet - denne forferdelige tilstand
for et menneske å komme i. Det eneste i tilværelsen som berøver
mennesket denne fullkomne frelse Gud har tilveiebrakt! Vantro -
altså det motsatte av tro. Og dette ligger de fleste av menneskene
under for. Også i den kristne forsamling! Du har vel lest lignelsen om
de ti jomfruer - de som tok sine lamper og gikk ut for å møte
brudgommen - det vil si: Jesus! (Mt. 25). Også fem av dem var dårlige!
Altså vantro!
Men kan mennesker som går for å møte Jesus, være vantro? Ja, ifølge
den lignelsen, så er det jo ingen annen forklaring på det. Et annet
sted forteller Jesus om han som var kommet inn i bryllupssalen - det
vil si menigheten her på jord - uten bryllupskledning på. (Mt. 22). I
Joh. 8, kan du lese om et tilfelle hvor Jesus kommer i en alvorlig
konfrontasjon med noen jøder, og hvor Han ender opp med i si noe så
voldsomt som at, «dere har djevelen til far» (v.44) - men hvordan
begynner denne fortellingen? Jo, hør: «Jesus sa da til de jøder som
var kommet til tro på ham.» (v.31). Hva slags tro kunne det ha
vært? Den sanne troende har jo Gud til far - ikke djevelen!
Det er mange som vil tro - det er mange som vil til himmelen - men
på sin måte! En vil altså ikke la seg tale til rette og
korrigere av Guds ord, slik at Han får bringe en til tro! Eller ta en
inn under sine vinger, for å bli i bildet fra teksten her. Man kan
holde på med mange kristelige saker og ting, men man har ikke flyttet
inn i Gud ved Jesus Kristus. Man er ikke skjult med Kristus i Gud!
(Kol. 3,3).
Skal jeg bestå for Gud, så kan jeg ikke bryste meg av noe i mitt
liv, men mitt liv må tvert imot skjules! Og det er hva Jesus er
- Han er den som skjuler vårt liv i sitt! Han lar sitt liv gjelde i
vårt sted - Han lar sin død gjelde i vårt sted, som om det var vårt
liv og vår død! Det er snakk om å ta sin tilflukt til. Og hvem søker
ly uten at han føler seg truet? Uten at han ser en reell fare? Det er
først når sirenen går, at du begynner å tenke på tilfluktsrommet, ikke
sant? Hvem går vel og tenker på det på en fin solskinnsdag! Men en
kristen lever i en daglig omvendelse. Sirenen går så snart han
opplever å komme ut av dette rommet - og rommet det er Jesus selv, der
Han rekker sine korsfestede armer ut over en. Blodet, den kostbare
pris!
Der, under disse vinger, i Den Høyestes ly, i Den
Allmektiges skygge - der gjelder alle disse løfter vi leser i
salmen.
Hør hva han sier, blant annet, denne som sitter der: «Min tilflukt
og min borg!» (v.2). Min tilflukt! Altså den jeg flyr til for å finne
ly! En borg, hva er det for noe? Hvorfor bygde mennesker borger? Det
var jo til vern mot fienden. Mot den som var ute etter ens liv!
Fuglefangerens snare! Den herlige åta som ligger der - som tiltrekker
seg din oppmerksomhet. Du vet, om du skal fange et dyr i en snare, så
legger du jo ut noe av det beste det dyret kan tenke seg. Du legger jo
ikke ut noe det ikke bryr seg om. Slik er også vår fiende - han
kjenner dine svakheter. Men det er en som frir deg, står det. Ikke
bare fra å gå i fellen i det hele tatt, men han frir deg også ut av
den, om det skulle ha skjedd. «Hans trofasthet er skjold og
vern,» leser vi. (v.4b).
Vi kan lese i 2 Tim. 2,13, om denne Hans trofasthet: «Er vi
troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.»
Det er jo nærmest utrolig, ikke sant? Men hvordan skulle du og jeg bli
frelst, om Han ikke var slik? Vi som har nettopp et troløst hjerte,
som stadig viker av, snart til høyre og snart til venstre. Hør hva
Guds ord sier - ikke bare om enkelte menneskers hjerter - men
menneskehjertet i det store og hele: «Svikefullt er hjertet, mer enn
noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» (Jer. 17,9).
Ikke mye å hente der altså! Nei, ingenting! Og i tillegg: Det kan
ikke leges! Det kan ikke bli bedre, med andre ord! Men nå vet du, at
Gud vet det! Det står jo i Hans ord! Derfor visste Han også hva som
måtte til for at vi skulle bli frelst! Et blod som kunne sone all
synd, til all tid - ja, skjule hele vårt liv!
Det er de som tenker - når de leser slike løfter som i denne
salmen, at de skal gå utenom alle plager på jord. Men det er jo ikke
det det er tale om - det er løfte om at fienden, og alt som kommer fra
fienden ikke skal makte å seire over deg som har tatt din tilflukt til
Jesus - ikke makte å rive deg ut av Hans hånd!
Vi leser om det i Rom. 8: «Som skrevet står: For din skyld drepes
vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår.» En klar indikasjon på at
vi ikke går utenom plagene, ikke sant? Tvert imot, det er mange plager
vi må holde ut nettopp fordi vi er kristne! «Men,» leser
vi, «i alt dette vinner vi mer enn seier ved Ham som elsket oss. For
jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter,
verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken
høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra
Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (v.36-39).
Det står ikke at de ikke skal forsøke, og at vi ikke skal merke
disse krefter, men de skal ikke lykkes - for Jesus, Han vi har tatt
vår tilflukt til, har allerede seiret over dem! Han sier om verden: «I
verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet
verden.» (Joh. 16,33). For det første er det en klar tale til oss om,
at vi ikke unngår trengsel, tvert imot, det er heller en
normaltilstand for en kristen - og for det andre er det en klar tale
til oss om, at Han ikke skal overvinne verden, men har
overvunnet! Han sier videre om djevelen, vår arge fiende: «Nå holdes
dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» (Joh.
12,31). Nå - sier Han. Ikke en gang i fremtiden, men nå! Nå når
jeg nå går til korsets tre med menneskets synd på mitt legeme! Det er
en allerede slagen fiende som raser altså. Men hva med den argaste
fiend' som du bær i ditt eige bryst? Det var jo disse tre hovedfiender
de gamle talte om, ikke sant? Verden, djevelen og ditt eget kjød. Og
de er dine hovedfiender også i dag - i den stund du sitter her nå! Om
denne fiende vitner Guds ord: «For en slik yppersteprest var det vi
måtte ha - hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over
himlene, en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære
frem offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For
det gjorde Han én gang for alle da Han ofret seg selv.» (Hebr.
7,26-27).
«Én gang for alle!» Så er altså denne fiende overvunnet allerede!
Vi har altså en fullkommen seier i Ham. Men det skal vi altså merke
oss, for det er her så mange går feil: I Ham! Aldri i noe
annet!
E.K.
|
