De elendiges frelser!
Slm.
146, 1 - 10
1 Halleluja! Min sjel,
lov Herren! 2 Jeg vil prise Herren så lenge jeg lever, jeg vil
lovsynge min Gud så lenge jeg er til. 3 Sett ikke lit til fyrster, til
et menneskebarn som ikke kan frelse! 4 Farer hans ånd ut, så vender
han tilbake til sin jord, samme dag er det forbi med hans planer. 5
Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, og som setter sitt håp
til Herren, sin Gud, 6 Han som skapte himmel og jord, havet og alt som
i dem er, Han som er trofast til evig tid. 7 Han hjelper de
undertrykte så de får rett, Han gir de hungrende brød. Herren løser de
bundne. 8 Herren åpner de blindes øyne, Herren oppreiser de nedbøyde,
Herren elsker de rettferdige, 9 Herren bevarer de fremmede, farløse og
enker holder Han oppe, men de ugudeliges vei gjør Han kroket. 10
Herren skal være konge til evig tid, din Gud fra slekt til slekt,
Sion. Halleluja!
Her møter vi
en sterk advarsel, og en sterk oppfordring - og begge strider sterkt
imot vår natur. Det er altså det motsatte av vår naturs legning - vår
naturs tilbøyelighet. Du vet, når Paulus i møte med Guds sanne lys,
har fått se seg selv slik som han virkelig var, og ikke lenger
lovtrellens tro på hva mennesket er, og formår - da vitner han blant
annet: «Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode,
at det onde ligger meg for hånden.» (Rom. 7,21).
Altså, jeg kan gjerne ville det gode, men det er det onde - det vil
si, synden, som ligger meg for hånden! Og det er jo dette som
kommer frem - som blir åpenbart - i vårt møte med Guds ord her også.
Og du må huske på, at et møte med Guds ord, det er et møte med Gud
selv. Det er Gud selv du står overfor nå, så sant dette er Guds ord!
Og Guds ord holder det for synd - for det onde - å sette
lit til mennesker, til fyrster - altså myndigheter.
Bare se nå på rikene i verden - se på det politiske liv: Når du
våkner neste morgen, så er det som var sant og viktig i går, ikke
lenger så viktig - nå er det nye ting som gjelder osv. Politisk løgn,
og brutte valgløfter er vel ikke noe ukjent fenomen for noen av oss,
skulle jeg tro. Dessuten kan den du satte lit til være død når du
våkner i morgen, eller regjeringen kan være omstyrtet og det er nye
som har overtatt. Dessuten har du jo ingen garanti for at du selv skal
våkne i morgen. Du forstår nok hvor jeg vil hen.
Guds ord beskriver denne verdens riker og denne verdens ting som et
opprørt hav, som aldri ligger stille. Det er ustabilt og upålitelig!
Og så er vi altså av naturen i den ulykksalige situasjon, at vårt kjød
setter lit nettopp til dette, og på den annen side mistror «Han som er
trofast til evig tid, som vi hører det her.» (v.6).
Det er også synd - det er også det onde - at vi har mistillit til
Ham. At vi ikke stoler helt og fullt på Ham. Og begge disse synder
ligger oss for hånden! Det er altså det naturlige for oss!
Men slik skal det ikke være, sier Guds ord oss. Slik skal mennesket
ikke være! Tror du at du kan forandre på det? Har du prøvd noen gang?
Du kan jo prøve. Da skal du gjøre en grunnleggende erfaring. En
erfaring som siden gjør deg umiddelbart enig i alt hva Guds ord
forkynner om mennesket! «Det er ikke stoff i meg til å være en
kristen,» som en kjent bibellærer uttrykte det.
Jeg er da
ikke verre enn mange andre! Jeg lever da et ganske normalt liv! o.l.,
sier mange - og så tenker de at saken dermed er avgjort. Jeg vil
spørre deg: Stoler du på Gud i alle ting? Legger du livet ditt i Hans
hånd, så du gjerne lar alle andre støtter fare? Det var jo dette
fortrolige og tillitsfulle forhold til Gud mennesket ble skapt til.
Her har altså skjedd et brudd, og dette åpenbarer det! Guds ord er
sannhets lys - og kommer vi i berøring med det, er det nettopp
sannheten som blir åpenbart. Da skjer dette avgjørende, at noen faller
ned for det og gir Gud rett, mens andre trekker seg tilbake, inn i
åndelig mørke, og går fortapt. Å undra seg til fortapelse, kaller
Hebreerbrevets forfatter det. (Hebr. 10,39).
Men her er altså en positiv side - ja, positiv - vi må jo
bruke de ord vi har til disposisjon, men ord kan ikke beskrive følgene
av å gi sannhetens ord rett, når en møter det: Evig salighet! «Vi er
av dem som tror til sjelens frelse,» sier Hebreerbrevets forfatter om
det i samme sammenheng. (Hebr. 10,39). Til sjelens frelse! Hva gjør vi
på vår side, annet enn å gi Gud rett i Hans tale til oss? Han krever
jo ingen gjerninger av deg, for at du skal bli frelst. Ingen din
innsats, for Han vet bedre enn noen, at du ikke har noe å gi. Du må
bli frelst ved en annens innsats, og det helt og fullt. Ved Guds egen
innsats! Hør nå! - for det sier Guds ord deg: «Hør! Så skal deres sjel
leve!» (Jes. 55,3). Og hva er det du skal høre?: Du blir frelst ved
hva Gud har gjort for deg! Helt uten ditt bidrag! Men hvordan skal du
kunne bli frelst, om du står Guds ord imot - det som er sendt ut for å
sanke deg inn? Det er jo synd imot Den Hellige Ånd! Det er jo Han som
vitner, sier Jesus - det er Han som overbeviser! (Joh. 16,8).
Da er det på
den ene side, den mest alvorlige ting å stå Hans ord imot - men så er
det også, på den annen side - når dette begynner å gå opp for deg -
den mest salige ting, at det er ingen ringere enn Han som
forkynner deg evangeliet! Tenk bare på hvem Han er: Sannhetens
Ånd! Den Hellige Ånd! Den som ikke kan lyve og svike!
Ja men, det første jeg blir klar over i møte med Guds ord, det er
at jeg faller igjennom med alt mitt! Det gir jo ikke mye håp, når alt
jeg ser er synd og svik. Nei, om det var ved ditt eget du skulle bli
frelst, så var det jo nettopp håpløst! Men hva sa denne Hellige
Guds Sønn, da Han åpenbarte seg i verden? Vi må visst minnes på det
igjen og igjen: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å
kalle syndere.» (Mt. 9,13; Mrk. 2,17; Luk. 5,32). Syndere!
Hørte du det? Dem for hvem det onde ligger for hånden! Det var jo
Paulus' vitnesbyrd om seg selv - han som var en Kristi apostel og den
største misjonær som har satt sin fot på denne jord! Han som fremdeles
er et vitne for Herren i dag, gjennom Hans ord.
Og som Jesus sier i Mt. 9,12: «Det er ikke de friske som trenger
lege, men de som har ondt.» (Se også: Mrk. 2,17 og Luk. 5,31).
Tør du ennå ikke tro at det gjelder deg? Han bedrar deg ikke ved
sitt ord, vet du - Han har talt det nettopp for at du skulle komme til
tro ved det! Som vi leste det her: «Han som er trofast til evig tid.»
(v.6).
Menneskebarn? «Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord,
samme dag er det forbi med hans planer.» (v.4).
Det var ikke mye!
Gud! «Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, og som setter
sitt håp til Herren, sin Gud.» (v.5). Det var noe atskillig mer, ikke
sant? Tenk, salig! Du er i samfunn med Ham som blir til evig
tid! Liv til evig tid! Overflod av liv til evig tid! Salig!
Dette må ikke du og jeg gå glipp av, min venn! Veien dit går
gjennom Hans ord! Så hør!
«Herren skal
være konge til evig tid, din Gud fra slekt til slekt, Sion.
Halleluja!» (v.10).
Gud er vår konge til evig tid! Da er vel vi Hans undersåtter da, vi
som har tatt vår tilflukt til Jesus? Nei, Gud har ikke menneskelige
undersåtter. Englene er Hans undersåtter - tjenende ånder som de
kalles, men menneskene er Hans barn! Folket må søke audiens for
å få møte kongen, men prinsen behøver jo ikke det! Ser du den? Dette
er noe du skal få regne med allerede her, du som ikke ser deg noe
annet til frelse, enn Jesus Kristus og Ham korsfestet! Vær frimodig!
Gud er din far i Jesus Kristus, og Han bærer navnet «barmhjertighetens
Far og all trøsts Gud.» (2 Kor. 1,3).
Han er du kalt til å sette din lit til!
E.K.
|
